hits

januar 2018

DEN VERSTE TOPPTUREN NOENSINNE!

Dagene er fremdeles tunge komme seg igjennom. Enkelte dager er det som jeg bare eksisterer og fr gjort det som m gjres. De siste ukene husker jeg svrt lite av - annet enn sorgen og sjokket som krp inn i hver celle i kroppen. Jeg har brukt noen uker n p holde hodet over vannet. Det har vrt dager hvor jeg har hatt lyst bare slippe taket og ikke kjempe mot krefter som fltes som de var strre enn meg. Jeg har vrt bitter og sint, og er det fremdeles. Det fles s ufattelig urettferdig. 

Kan hende jeg forteller en dag hva jeg har opplevd som for meg var veldig traumatisk. Det var et sjokk og en situasjon jeg ikke unner noen oppleve. Men dessverre vil det komme flere etter meg, og flere etter dem igjen. Jeg er ikke klar for snakke om det offentlig enn. Selv om det hjelper skrive p bloggen, s vil jeg ha min sorg ifred enn en stund. Vil ikke ha innblanding i hva jeg br fle og hvor lenge jeg br fle det. Det her er min sorg - og det er kun kroppen min som bestemmer nr sorgprosessen er over. 

Igr tok jeg meg selv i le. Jeg lo av noe jeg syntes var morsomt. Imens snek den drlige samvittigheten seg inn i kropp og sjel og messet om at det kanskje ikke er rett av meg fle sm glimt av glede enn. Har det gtt for kort tid etter det jeg opplevde til at jeg kan tillate meg le? Nr er det riktig tillate seg det da? Aldri? 

Jeg prver komme meg gjennom dagene etter beste evne. Det dukker stadig opp sm lyse yeblikk der jeg fler at jeg er meg selv igjen - jeg ler av sm og store ting i hverdagen. For det er meg; jeg ler ofte. Eller det vil si; jeg lo ofte. At jeg en dag vil klare kave meg opp det bratte "fjellet" jeg str overfor, det er jeg ikke det minste i tvil om. Jeg m bare ta tiden til hjelp klatre i mitt eget tempo. Og den dagen jeg str p toppen - det er den dagen jeg vil klappe meg selv p skulderen og rope hyt ut i over landskapet under meg; DU KLARTE DET, ANN-KRISTIN! 

Det er nok den mest krevende toppturen jeg vil gjre i hele mitt liv, men jeg skal komme meg opp p den toppen. Om det s krever trer, blod og svette s skal jeg opp dit! Vil du flge meg p veien? 

                                                  

 

                                                                Ann-Kristin

 

                                          #blogg #sorg #savn #helse #trening #hverdagen

#METOO - MENN HVOR ER DERE?

N har jeg fulgt #metoo kampanjen en stund - og ftt et kende behov for sprre om hvor det blir av stemmene til mennene under denne kampanjen? Det er overraskende stille fra den kanten. Som moden kvinne s har jeg levd en stund og derfor ftt erfare at vi kvinner slett ikke er s uskyldige som vi fremstr. Misforst meg rett; n ser jeg bort ifra de jenter og kvinner som virkelig har opplevd trakassering p sitt verste. Meg selv inkludert. Men det jeg prver si er at dere menn - har dere ikke opplevd seksuell trakassering en eller annen gang i livet? Hvorfor har dere ikke opprettet en #metoo kampanje for menn som fler seg trakassert enten p jobb eller andre steder? Ingen vil noengang f meg til tro at det ikke finnes en kvinnelig sjef der ute som ikke har brukt sin posisjon for prve oppn noe i forhold til en mannlig ansatt. Det er isfall tenke ekstremt naivt. 

P en mte fler jeg med norske menn under den her stormen. Det finnes visst ikke verre utgaver av menn enn de som befinner seg innenfor norges grenser. Seksuell trakassering foregr overalt - hele tiden. Men kjre medkvinner, det finnes da grenser! Er det blitt slik at menn skal g i konstant redsel for gjre noe galt? rlig talt. Jeg har mang en gang nsket i mitt stille indre at jeg var fdt som mann s jeg kunne unnslippe hormonras, pms, menstruasjon og u name it - men herregud hvor glad jeg er for at det ikke er tilfellet akkurat n. Jeg hadde ikke turt si hei til kassadama p Rema i redsel for f en anmeldelse i posten. Og bevares - smiler du til dama i kassa, da er lpet kjrt. 

N synes jeg det er p tide roe ned denne heksejakten - Sitat Hanne Kristin Rogde, tidligere leder for seksjon volds-og seksualforbrytelser i Oslo politidistrikt. 

Signerer den. 

Ann-Kristin 

HAR DU NOEN GANG OPPLEVD NOE TRAUMATISK?

... og opplevd at folk sakte men sikkert trakk seg unna deg? Det forundrer meg at mennesker reagerer slik p andres traumer. Jeg har nettopp gtt igjennom et for meg - personlig traume. Det var smertefullt bde fysisk og mentalt. Kanskje jeg en gang velger vre pen om traumet, men pr idag er jeg ikke klar for snakke om det. Iallefall ikke offentlig. Det som overrasket meg nr denne situasjonen oppsto var hvor "stille" det ble fra alle. En stund var det helt stille p snap, ingen meldinger hverken p messenger eller sms. Ingenting. Bare stillhet. Det fltes rett og slett veldig rart. Plutselig var det som jeg ikke eksisterte lenger. Selv mine nrmeste venner ble stille. Samtidig s var det noen f som ga utttrykk for at de ble tomme for ord. Jeg ventet dag ut og dag inn - men telefonen var like stille og like tom for varsler. 

Kanskje har jeg selv reagert med taushet overfor noen som har opplevd noe vondt - og overlatt dem til seg selv - alene med sin sorg og sitt savn? Ikke fordi jeg ikke brydde meg - men fordi jeg var for travelt opptatt til i det hele tatt tenke over at de hadde satt pris p min oppmerksomhet. Jeg har vrt den som har vrt stille - dessverre. Kanskje jeg rett og slett flte meg ubetydelig i den sammenheng. 

Det er virkelig ikke slik det br vre. Det koster hverken mye tid eller penger gi noen som har det vondt en skulder grte p. Litt omsorg og omtanke. For understreke hva jeg mener s var jeg p et kjpesenter i forrige uke. Der traff jeg p en bekjent av meg som jeg ikke har sett p veldig lenge. Det var som hun p en eller annen mte visste at jeg akkurat den dagen hadde behov for akkurat den klemmen. Selv om hun pr der og da ikke ante hva jeg gikk igjennom - s var den klemmen en kjrkommen handling fra et varmt medmenneske. Den klemmen reddet dagen min. Den klemmen gjorde at jeg flte meg sett. Fordi at mitt personlige traume er en skalt "stille sorg". Det er ikke noe man snakker for hyt om. Det er en sorg man som kvinne brer med seg - alene. Da er det s godt oppleve slikt fra et annet menneske. 

Nr det er sagt er vi mennesker s forskjellige og med ulike utgangspunkt i livet. Der noen vil ha mange mennesker rundt seg i slike situasjoner som beskrevet over - vil andre igjen bare vre alene. S det er ikke lett vite hva man br og ikke br gjre. Men en klem og noen gode ord vil uansett ikke gjre noen skade. Stillheten gjr. 

 

 

Til slutt - en tanke jeg har gjort meg i det siste; nr noen sier at "jaja, det er vel noen som har det vrre." Hvorfor i all verden skal jeg bruke den setningen for selv fle meg bedre? Nei, jeg fler meg slett ikke bedre med tenke p at det er noen der ute som har det vrre enn meg.

Ann-Kristin 

Annonse Annonse Annonse