Ann-Kristin

About

Contact

Follow me

Categories

Archives

Search

vakker.no - Fri frakt - Sminke og parfyme på nett

Topptur til "kvilebua"

Jeg er skapt slik at jeg noen ganger lar meg styre av spontane handlinger. Når jeg våknet igår morges hadde jeg fortsatt vondt her og der etter fjellturen noen dager før det igjen. Hadde såvisst ingen planer om noen ny fjelltur på ennå en stund, men siden jeg ikke er spesielt glad i planlegging flere uker før en topptur - så tar jeg det når jeg kjenner treningsgleden melde seg. Meningen var at jeg skulle gå til kvilebua - som ligger ca 450 moh. Det var en flott tur:)

Passe stigning for meg som slett ikke er vant til å gå i stigning. Det som overrasket meg litt var at melkesyra kun var innom på snarvisitt. Den forsvant etter kun kort tid. Noe som er motiverende i seg selv. Stien oppover er meget godt oppmerket er stort sett tørr og fin. Merk; noen få områder med vått, men ikke verre enn at godt skotøy klarer den kneiken. 

Det her er en sti som de aller fleste vil klare å gå. Noen må kanskje legge inn flere hvilepauser - da det er viktig å gå etter egne forutsetninger. Veien opp til kvilebua er fantastisk lagt opp, med akkurat passe utfordringer. Det krever litt teknikk her og der - og stien er lagt forbi et par "bratte" heng, men det er det som gjør at det ikke blir kjedelig. (Det må sies at jeg et sted oppover gikk med kun et øye åpent, haha)

Enkelte steder er stien smalere enn hoveddelen. Den deler seg titt og ofte etter vanskelighetsgrad; man kan velge å gå en lettere eller en mer krevende vei, alt etter hva man selv ønsker. Utrolig bra! Enda mer bra er det at Røde Kors har satt ut postkasser med førstehjelpsutstyr et par steder på turen opp- Noe så fantastisk, hæ? 

Vel, jeg hadde bestemt meg for å gå helt opp til toppen av kvilebua. Jeg var ca 100 meter unna når jeg kom til en kraftig nedoverbakke som var noe isbelagt. Ble stående og veie frem og tilbake før jeg bestemte meg for å snu. Siden jeg gikk alene så fristet det ikke med et fall som kunne føre til at jeg - i verste fall - ikke ville greie å gå ned uten hjelp. Derfor tenkte jeg at jeg var flink som kom meg såpass langt, og at neste gang topper jeg turen:)


Det er svært vakker utsikt fra den høyden jeg var i. Her ser dere Silsand/Senja på andre siden.


Her ser dere Senja. Senja er virkelig et av verdens vakreste steder om sommeren!

Som sagt så snudde jeg og gikk ned. På turen ned pådro jeg meg en kraftig (og usannsynlig vond..) strekk på baksiden av venstre lår + at jeg fikk smerter i høyre kne. Jeg nekter å ta med kun det som er positivt med en slik tur, fordi det er viktig å lære seg å gå etter egne forutsetninger - ikke bare løpe til toppen slik at man har noe å skryte av. Selv om det også er morsomt, såklart;) Det skal sies at smertene forsvant innen rimelig tid før jeg kom ned. 

Min evaluering etter turen igår var at jeg burde vært litt mer forsiktig. Burde brukt litt lengre tid på turen både opp og ned, og ha bedre teknikk i partiene som var litt mer krevende enn hoveddelen av turen. Lagt inn litt flere pauser (jeg hadde stort sett ikke pauser på lengre enn et par minutter), strekke ut med jevne mellomrom og drikke nok. Men det er ikke så lett når man er av typen som ikke kan komme seg til toppen fort nok..

Iallefall så anbefaler jeg turer på fjellet. Men; er du ikke så veldig godt trent, så ikke sats for stort. Det er krevende å gå i stigning og man bør ha gjort noe trening på forhånd før man legger av gårde. Hvis du ikke har trent tidligere, så bør du legge inn god tid og flere hvilepauser.

Jeg, som har litt sårbare lunger - syntes at det ble litt tyngre å puste jo lenger opp jeg kom. Nå er jo ikke dette snakk om noen Everest tur akkurat, så jeg vet ærlig talt ikke hva det kommer av. Pollenallergien kanskje? Dessuten fikk jeg dotter i ørene når jeg omsider kom ned igjen.. 

Lær deg din egen kropp og kjenne. Den har en fantastisk måte i si ifra når den har fått nok. Husk; det er ingen skam å snu. Om du må snu før toppen, så ta det ikke som et nederlag. Vær stolt av at du klarte å gå så langt som du gjorde - og bestem deg for at du skal klare toppen når kroppen din forteller deg at den er klar for toppstøtet! 

Ta bilder på turen og nyt tiden i skog og mark. Trekk frisk luft godt ned i lungene, hør på fuglekvitter, hils på andre turgående mennesker - og nyt nuet! Livet er for kort til å la seg knekke av nederlag. Jeg har pr idag snudd 2 ganger før toppen pga våte sko, is el.l

Nå gikk jeg opp med kun en banan og en stk new energi for hånden + en flaske vann. Oppdaget raskt at det kan være lurt å ta med seg en lett sekk med litt remedier i. F.eks ekstra sko, gnagsårplaster (greit å ha med på tross av Røde Kors kassene), en god matpakke, sitteunderlag, ekstra sokker/klær, og ellers det du måtte ønske.

Jeg brukte ca 1 time og 15 min på tur/retur ca 300 meters høyde. Det anbefales å bruke noe lengre tid.

Neste gang setter jeg inn toppstøtet! Det har jeg bestemt meg for.

Ann-Kristin 

 

#topptur #fjelltur #trening 

  • 25.05.2016
  • //
  • Kl.08:09
  • //
  • Trening
  • //
  • 0 kommentarer
  • Har du tenkt på dette?

    Jeg leser for tiden en utrolig bra bok som av forfatteren Amy Dean. Boken heter og handler forøvrig om Mindfullness. Hun skriver om ulike problemstillinger man kan møte i hverdagen. Det som gjør denne boken såpass spesiell er måten forfatteren skriver på. Boken er lettlest og lett forklart - i tillegg til at den får deg til å tenke over ulike automatiske tanker vi alle har i en hektisk hverdag. Hun får leseren til sakte men sikkert å snu tankegangen sin i positiv retning. Automatiske negative tanker har alle mennesker. Det som er viktig er å bli bevisst disse tankene, og hvor mye de egentlig påvirker kropp og sinn, og hverdagen vår generelt.

    Som Amy sier; "Å elske seg selv er begynnelsen på et livslangt kjærlighetseventyr." 

                                                           

    Hun sier videre; 

    Hvis du befant deg midt oppe i det fullkomne, vidunderlige, tilfredstillende kjærlighetseventyr, hva tror du din elskede ville gjøre for deg? Lytte til hvordan du har hatt det på jobben? Lage en deilig middag til deg? Overraske deg med en blomsterbukett eller en spesiell gave? Være oppmerksom på dine behov? Massere deg om kvelden? 

    Du fortjener å få slik tid, oppmerksomhet og energi ødslet over deg. Men det er usunt å vente eller tro at noe sånt bør kunne komme fra et annet menneske. Du trenger å leve hver dag som om du opplever et hemningsløst, strålende, tilfredstillende og endeløst kjærlighetseventyr - med deg selv.

    Hvordan kan du demonstrere slik kjærlighet til deg selv? Begynn med å gjøre minst èn ting som du synes er litt skandaløst eller sprøtt! Gi deg selv en liten gave - bestill hjem noe god mat eller en bukett nyplukkede blomster. 

    Komplimenter deg selv med det du har gjort idag, ditt utseendet eller den du er. Sett av nok tid til lek, mosjon, hvile og meditasjon. Kom med bekreftende utsagn til deg selv som "Jeg fortjener å bli behandlet godt". Si så til deg selv hver kveld før du legger deg: "Jeg liker deg". Etter en tid kan din kjærlighet til deg selv forandre seg fra et tilfeldig forhold til en livslang interesse. 

    "Kan du smile til deg selv når du ser deg i speilet? Kan du tenke varme tanker om deg selv når du møter ditt eget blikk? Ikveld skal du prøve å behandle deg selv som om du var en fullkommen partner ved å betrakte deg selv på en varm og kjærlig måte."

    Ann-Kristin 

  • 23.05.2016
  • //
  • Kl.12:17
  • //
  • Hverdagen min
  • //
  • 0 kommentarer
  • Endelig igang igjen!

    Jeg sier "endelig" - fordi jeg føler at jeg har vært i en form for dvale i flere mnd nå. Derimot, etter å ha vært på fjelltur et par ganger i løpet av den siste uken, så føles det som kroppen er mottakelig for trening igjen. Nå tør jeg ikke ha de altfor store forhåpningene, men det hjelper iallefall på motivasjonen når man kjenner at kroppen fungerer utmerket etter en såpass lang dvale. Iallefall.. idag kom vi oss opp til ca 400 moh. Det var en flott tur. Sol og varmt, men ikke for varmt heldigvis. Litt vind i luften - noe som er en fordel når man går i fjellet. 

    Jeg har satt meg som mål å toppe Vassbruna sommeren 2016. Fjellet ligger ca 1200 moh, og idag gikk jeg ca 1/3 del av turen oppover. Merker at jeg har satt meg store ambisjoner, for dette blir slett ikke så lett som jeg først hadde sett for meg. Men når jeg først har satt meg et mål innen fysiske utfordringer - så gjør jeg alt for å nå målet mitt. Dette er intet unntak! Jeg er spent på om jeg vil klare å nå toppen. Om jeg så gjør - så kan jeg klappe meg selv på skulderen og si "Nå var du flink, Ann-Kristin." Så får vi se da - om jeg kommer meg såpass høyt i terrenget. 

    Uansett så krever det en del trening frem mot toppstøtet. Det er ikke bare å legge i vei 1200 moh og tro at man skal ut på en lett søndagstur - nei, dette krever at man går noen turer i skog og mark og helst steder med noe stigning, slik at man får trent opp musklene i lår og legger. Det er en klar fordel om man er godt trent før man skal på slike - i norsk målestokk - høye topper. 

    Når vi skal toppe Vassbruna så kjører vi ingen snarveier. Vi går fra fjellets grunnmur og helt til toppen. Jeg synes forberedelsene og treningen frem mot målet er like morsomt og spennende som selve toppstøtet:) Jeg gleder meg! 

    Her var vi idag, ca 400 moh:

    Her er målet for sommeren. Vassbruntinden, ca 1200 moh. Det er fjellet du ser i bakgrunnen: 

    Vassbruna sett fra Akka

    Hilsen Ann-Kristin. 

  • 22.05.2016
  • //
  • Kl.23:16
  • //
  • Trening
  • //
  • 3 kommentarer
  • Aktiv dødshjelp?

    Etter å ha gått igjennom en traumatisk og opprivende opplevelse i forhold til min mormor som døde for 1 uke siden - så stiller jeg meg selv spørsmålet; er egentlig aktiv dødshjelp galt? Og i så tilfelle; hvorfor er det galt?

    Når man som pårørende ser et menneske man er glad i sulter til døde - er det virkelig innenfor det som karaktiseres som humant? Skal syke mennesker måtte lide, ha store smerter og alvorlig angst før de endelig slipper? Hva er det som forsvarer at et menneske skal måtte lide på denne måten? Dere som er imot aktiv dødshjelp; er det livets gang at et menneske skal sulte ihjel? 

    Hvem er det egentlig som bør ha førsteretten til å avgjøre hvordan et menneske skal forlate dette livet - om vedkommende kun har lidelse og smerte i vente på døden? Er det helsepersonell som slipper å kjenne lidelsen til den syke på sin egen kropp - eller bør den syke få bestemme selv? Jeg tar frem denne problemstillingen med forutsetninger om at den syke er såpass oppegående at de har innsikt og forståelse i egne handlinger, enten før eller under sykdomsforløpet. 

    Å dope ned mennesker med morfin og la dem ligge å visne frem til kroppen kollapser; det er fryktelig å være vitne til! Det burde ikke vært tillatt å la mennesker lide på denne måten. Jeg har vært vitne til mennesker som skriker i angst og smerte fordi morfin ikke virker. Og slik skal de altså måtte ligge å pines - fordi andre mennesker bestemmer over deres liv og at det er greit at de ligger slik å pines. Det er horribelt og skammelig! Å se mennesker man er glad i ligge uke etter uke å bli tynnere og tynnere, fordi de ikke inntar næring og heller ikke får intravenøs næring; hva forsvarer slike handlinger?

    Still deg selv spørsmålet; om du skulle bli alvorlig syk og du vet med 100% sikkerhet at det kun er store, ulidelige smerter og angst som venter deg. Hadde du ønsket det for deg selv? 

    Ann-Kristin 

  • 20.05.2016
  • //
  • Kl.12:12
  • //
  • Hverdagen min
  • //
  • 7 kommentarer
  • Årets brillemodell 2016

    Man må leve så lenge man kan - var det engang ei klok dame som sa. Så da gjør jeg det da. Siden modellkarrieren min kun ble med drømmen (alle jenter har vel en eller annen gang drøm om å gå på catwalken?) Vel, kanskje ikke catwalken - men nok om det:) Premien synes jeg er bra uansett. Hva som er premien kan dere sjekke ut her http://www.specsavers.no/brillemodell-2016. Hvorfor ikke melde deg på selv? Det synes jeg du skal gjøre (om du har briller fra Specsavers og ikke en konkurrent selvfølgelig, haha)

    Uansett, du finner meg på side 2 her; https://www.facebook.com/SpecsaversNorge/?sk=app_1721385664817201&app_data=item%7C2282717

    Slenger ved et bilde - sånn just for fun!

    Ønsker dere en super dag videre. Klem, Ann-Kristin  

     


     

  • 19.05.2016
  • //
  • Kl.13:59
  • //
  • Hverdagen min
  • //
  • 0 kommentarer
  • Kjære snille mormor.

    Det er 1 uke siden begravelsen din, kjære mor. Det var uvirkelig å se kisten din. Det var liksom ikke du som lå inni der. Du var og er fremdeles så levende i minnet mitt. Smilet ditt, humoren din, omsorgen din og ditt imøtekommende og lite dømmende vesen. Hjertegod er ordet som beskriver deg best. Du var snill tvers gjennom. Det fantes ikke noe vondt i deg. Det er så vondt at du er borte. At jeg aldri skal få se det fine ansiktet ditt stråle opp igjen når du snakket om barna, barnebarna eller oldebarna dine. Du var så glad i oss alle sammen. Vi følte oss alle elsket og tenkt på. For det sørget du for å la oss få vite - enten direkte eller indirekte. 

    Kjære snille mor, om du visste hvor mye jeg savner deg. 

    For noen år siden fikk du diagnosen Alzheimer. Det var så trist å se at du sakte men sikkert glemte hvordan du skulle strikke.. Du som elsket å strikke! Du strikket lester til hele familien og gjerne flere med. Strikkingen ble mer og mer vanskelig for deg - til slutt ble det helt stopp. Jeg savner samtalene du og jeg hadde ved kjøkkenbordet ditt. Vi kunne snakke om alt imellom himmel og jord. Jeg har ikke så lett for å åpne meg for menneskene rundt meg- men med deg, mor, trengte jeg ikke være redd for å åpne hjertet mitt. Du respekterte mine til tider rare meninger - du viste meg at det er helt greit å bare være meg. Du lærte meg at jeg er god nok som jeg er. Din kjærlighet og ditt lyttende øre vil jeg savne så lenge jeg lever. Jeg har brukt mange år på å sørge over at jeg mistet deg til den fæle sykdommen. Savnet har innhentet meg natt og dag, men jeg har ikke snakket med noen om det. Før nå.

    Det er viktig å få frem at når et menneske får Alzheimer så mister man dem først til sykdommen - men når de dør så mister man dem for alltid. Årene med Alzheimer ble som svøpt vekk og det jeg sto igjen med var ufattelig gode minner fra tiden jeg var liten jente, og du var verdens beste mormor. 

    Fra du tok meg med på dine daglige gåturer til at du pakket dyna rundt meg om kveldene og etterlot meg med en god trygghet og en følelse av å være elsket. Slik alle barn burde hatt det. Aldri klaget du. Du var positiv til det siste. Der andre kun så negativt - der fant du positive løsninger. Tusen takk for en fantastisk lærdom, mor. Den lærdommen vil jeg ta med meg videre i livet. 

    Jeg trodde jeg hadde sørget ferdig. Men den dagen du døde - da døde noe i meg. Jeg sliter med dårlig samvittighet og skyldfølelse for at jeg burde vært et bedre barnebarn. Det er så mange ting jeg ville endret på, men nå er det for sent. Det er nå jeg ser hva jeg ikke burde gjort - og hva jeg burde gjort. Det lar seg aldri endre - du vil aldri komme tilbake til meg. Og det gjør så fryktelig vondt, kjære mor. Jeg savner deg sånn. Det er så mye jeg skulle sagt til deg. 

    Kanskje hører du meg fra der du er nå? 

    Det som ikke så mange forstår, er at jeg ikke maktet å besøke deg så ofte når du du ble så dårlig at du ikke husket meg lenger. Det var for vondt. Jeg var trist og nedfor i flere dager etter jeg hadde vært på besøk hos deg - og det måtte jeg bare beskytte meg selv imot. Jeg hadde og har små barn som jeg måtte holde meg oppegående for. Sorgen har jeg slitt med i årevis. Minner har dukket opp før jeg sovner om kvelden, i drømme og når jeg har våknet om morgenen har jeg tenkt på deg, kjære mor - og at jeg mistet deg mer og mer. 

    Jeg husker at jeg som liten jente tenkte at den dagen jeg ville miste deg eller morfar ville bli èn av de verste dagene i livet mitt. Det var helt utenkelig for meg å ikke ha dere i livet mitt. 

    Og så kom alle disse årene hvor jeg kun tenkte på meg selv og ikke var flink nok å ringe deg.. men du ringte meg - alltid. Jeg var som regel for travel til og snakke i telefonen - for du ville jo alltid være der, ikke sant? Nei, det er ikke sant. Du ble borte for meg i løpet av mine rastløse og uansvarlige år. Jeg tenker på alt savn og all sorg du selv må ha slitt med, men aldri fikk gi uttrykk for.

    Jeg er så lei meg. Lei meg for at jeg i en periode i livet kun var opptatt av meg selv og mitt. De årene får jeg aldri tilbake, men - kjære snille mor; Jeg lover deg - jeg vil bruke resten av mitt liv på å leve i din ånd. Jeg vil prøve å være den beste utgaven av meg selv - fordi jeg vil vise for deg at jeg har fått skikk på livet mitt og at du kan være stolt av meg. Jeg ønsker å vise deg at det er mulig for alle å få skikk på livet sitt - uansett hvor mange motbakker man har møtt her i livet. 

    Du følger nok med meg fra der du er og jeg skal ikke skuffe deg, kjære mor. Aldri mer. Fordi jeg er så inderlig glad i deg. 

    Ann-Kristin. 

  • 18.05.2016
  • //
  • Kl.20:50
  • //
  • Hverdagen min
  • //
  • 4 kommentarer
  • Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no