Helt ærlig så blir jeg flau. Flau over å lese hvor grusomt noen foreldre har det etter å ha vært sammen med barna sine i 4 sommeruker. Det stopper ikke der. Jeg blir flau over at en mor i det hele tatt kan lire ut av seg at hun må sitte med ansvaret for barna alene. Og hun er ikke engang alene. Hun har en mann som kan ta del i ansvaret. Likevel mener hun at besteforeldre har en obligatorisk plikt til å dele ansvaret for barnebarna med foreldrene. Men kjære 3 barnsmor – det kan du da ikke mene? 

Den dagen du velgte å få barn – den dagen falt alt ansvar i dine hender. Barnet er ditt. Beklager å måtte si det så brutalt, men besteforeldre velger ikke å få barnebarn. Det er dere som velger å få barn. Er det noen som spør de blivende besteforeldrene om de i det hele tatt er klar for den store og krevende oppgaven det forventes at de trer inn i med det samme barnet ser dagens lys? Manuset er ferdig skrevet lenge før barnebarna er født, og det forventes at de stakkars, umyndiggjorte besteforeldrene har pugget manus og er klar for eksamen idet barnebarnet trekker pusten og setter i et høylytt skrik. 

At dere blivende foreldre er mer enn klar for å få barn er bra det. Men hvorfor alle disse forventningene til besteforeldrene? Blivende besteforeldre velger selv hvordan de vil leve livet sitt etter at barna har fløyet ut av redet. Det må føles som et mareritt på høylys dag når voksne barn sutrer og klager og setter krav lenge etter at de har flyttet ut og i tillegg har egen familie. Spesielt når voksne barn klager over at de må tilbringe tid med sine egne små barn. 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

“Etter at jeg fikk barnebarn har jeg flere ganger oppholdt meg i varmere strøk, men jeg har ikke kjent på skyldfølelse. Jeg er like opptatt av barnebarna som andre bestemødre.” Sitat bestemor â 2019.

Kan det tenkes at barn i 2019 ikke har samme behovet for å tvære sammen med besteforeldrene som vi hadde med våre besteforeldre for 20, 30, 40 år siden? Barn idag er vant til at det skjer noe hele tiden, hver dag, hele året. Å forevente at de skal sitte sammen med bestemor som strikker sokker – og det i flere dager/uker, vel.. det er strengt tatt ikke nødvendig å si mer om det. Det er jo supert om barna av og til kan chatte med mormor på messenger og sende en snap i ny og ne. Slike muligheter hadde ikke vi. 

Best er det å forberede seg allerede nå, slik at du ikke blir fryktelig skuffet den dagen barnebarna prioriterer annerledes enn du forventer. Det virker i det hele tatt som du har fryktelig mange forventninger til egne foreldre, egne barn og barnebarna dine som ikke engang er påtenkt annet enn i ditt eget hode. Èn ting er det perfekte livet man lager seg i sin egen fantasi, en annen ting er virkeligheten. 

Når du, kjære 3 barnsmor, skriver en kronikk i en av Norges største aviser, samtidig velger å forholde deg anonym; er det fordi du innerst inne vet at det du skriver er urettferdig over dagens besteforeldre? At det du skriver egentlig er rettet mot selv og det travle livet ditt? Kanskje er det ikke er hos besteforeldrene problemet ligger.

Foreldrene dine er ferdige med små barn og oppdragelse, og er i sin fulle rett til å leve livet sitt akkurat slik de ønsker. Jeg tipper at dine foreldre var sliten av foreldreoppgavens prøvelser i perioder de også. Nå er barna voksne og de kan pustet lettet ut. Mission accomplished. Du, 3 barnsmor, fremstår som svært utakknemlig for all den tid og energi foreldrene dine har brukt på deg opp gjennom oppveksten din.

Kjære besteforeldre: Jeg heier på dere! Ta motorsykkel lappen. Reist på jordomseiling. Kjøp hus på en øde øy. Reis til Mars. Gjør hva enn dere måtte føle for. Dere har tross alt brukt store deler av livet sitt på å oppdra sine egne egne barn til å bli fornuftige og ansvarsfulle mennesker. 

/Ann-Kristin 

En råtten salat sådan. Likevel, det er alltid to sider av en sak. Gjennom media får vi som lesere sjelden høre den hele og fulle sannhet. Jeg har selv skrevet for aviser og vet at før det ferdige resultatet er klart for publisering, så er hele teksten redigert og forandret på. Likevel er det lite som slår nyhetsoppslaget vedrørende NAV sitt vedtak til ung kvinne med endometriose.

I alle saker som publiseres i media så er det alltid noen som har positive erfaringer og andre igjen som har mindre positive erfaringer. Det er menneskelig og fullstendig normalt. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Først vil jeg si at jeg på nært hold har erfart hvilket smertehelvete endometriose kan føre til. Aldri om jeg har følt meg så hjelpesløs som når jeg bevitnet en person jeg var glad i ligge i fosterstilling på gulvet på grunn av sterke smerter i underlivet. Det er hinsides smerter vi friske aldri kommer til å forstå. Selv har jeg hatt ufattelig sterke menssmerter. Så sterke at det endte med at jeg kastet opp. Smerter i forhold til endometriose kan jeg gange med ti de menssmertene jeg har hatt på det verste. 

Den jeg snakker om var en nær venninne av meg. I den forbindelse fikk jeg erfaring med hvordan det var å leve med en lidelse som er såpass psykisk og fysisk utmattende. Hele livet hennes kretset om sykdommen. De dagene hun var smertefri var fylt med angst for når nye smerter ville oppstå. Det var fryktelig å se min venninne ha så mye vondt. Den psykiske belastningen var like stor som de fysiske smertene. 

Så fjernet hun livmoren.

Hun har to nydelige barn og ville gjerne ha flere, men valgte til slutt å sette en stopper for smertene. Hun valgte å prioritere sitt eget liv fremfor et liv som levde i fantasien hennes. Et liv som ikke var skapt ennå. Et liv hun ikke kunne vite om noengang ville bli en realitet. Det er dessverre slik at noen jenter som rammes av endometriose har problemer med å bli gravide. Å bli gravid er ingen selvfølge uavhengig av om man feiler noe eller ikke. Min venninne valgte til syvende og å sette seg selv først. Hun innså at hun måtte prioritere det livet hun levde der og da. Slikt står det respekt av. 

En slik avgjørelse bør være fullstendig opp til kvinnen selv å avgjøre. Det er kynisk og et skremmende misbruk av maktens stilling når ansatte i det offentlige forlanger at et annet menneske skal fjerne et av sine egne organer. Det er på grensen til grotesk. 

Hvis det er slik at en operasjon kan føre til at du som kvinne får et fullverdig liv uten smerter, angst og nedsatt livskvalitet, ville du valgt deg selv? Elsker du deg selv nok til å gi deg selv et godt liv? På den annen side kan man spørre seg selv om livskvaliteten hos en kvinne faktisk vil bli bedre uten smerter når hun vet at hun aldri vil kunne bære frem et biologisk barn. 

Når NAV legger frem et mulig krav om sterilisering, så bør det være en selvfølge at de hjelper helsevesenet slik at de kan bistå en kvinne med å bli mor på andre måter.

Jeg forstår at dette er et sårbart tema. Ingen andre enn legen din har loven i sine hender i forhold til hva du bør gjøre i forhold til din endometriose. NAV utøver her et maktmisbruk av rystende dimensjoner. Å kreve at en kvinne i fruktbar alder må sterilisere seg for ha rett til penger fra staten er rene propagandaen. Det gir meg assosiasjoner til et samfunn som lider under ledelse av empatiløse krigsherrer.

Ingen har rett til å be deg eller meg om å gjøre et operativt inngrep i vår egen kropp. Et operativt inngrep vil alltid innebære en form for risiko for pasienten. Å fjerne livmoren er ingen liten operasjon. Det får meg til å undres over om NAV har tatt den psykiske belastningen med å fjerne noe så grunnleggende viktig hos en kvinne i betrakning. 

At politikerne våre lat NAV bestemme om mennesker må gjennomgå risikofylte operasjoner og fjerne organer for å ha rett til økonomiske ytelser – det får meg til å revurdere hvilket samfunn vi egentlig lever i. Hvem faen tror de at de er som kan kommandere et annet menneske til å fjerne et organ? Når det er sagt så er det faktisk ikke bare å bestille time til fjerning av et organ. Det gjøres i alle tilfeller der organet er mer til skade enn til nytte for pasienten. 

Min venninne fikk uansett et nytt og smertefritt liv etter operasjonen. 

/Ann-Kristin