TØR Å SPØRRE OM HJELP

Livet er uforutsigbart. Ingen vet hva morgendagen bringer. Ene dagen kan være lykken være fullkommen – neste dag kan alt rase sammen. Det er brutalt. Men det er også realiteten vi lever i. Livet spør ikke om lov. Vil det ta noe, så gjør det akkurat det. Vil det gi noe – så gjør livet det også. Vi mennesker må bare henge med etter beste evne. De fleste gangene så har vi et godt grep om livet. Andre ganger igjen så glipper det nesten, men vi henger fortsatt med. Så har vi de gangene der taket slipper. Uansett hvor mye vi kjemper for å holde fast, så glipper det. 

Det er de gangene livet føles mørkt og vanskelig. Vi havner i en situasjon der vi mister all kontroll. Vi faller – men aner ikke når eller om noen vil ta oss imot. Det føles som vi svever vektløs rundt. Tiden står stille. Likevel fortsetter livet der ute. Vi er tilskuere til egne liv. Det er kroppens beskyttelsesmekanisme. Når livet blir for vanskelig så stenger kroppen av enkelte funksjoner – slik at vi skal komme oss gjennom det som er tungt og vanskelig på en best mulig måte. Kropp og sinn er slik sett fantastisk skapt. 

Vi nordmenn lever i et samfunn der vi aller helst skal klare alt selv. Vi skal ikke spørre om hjelp. Å spørre om hjelp – enten det er økonomisk eller på andre områder, er den ultimate nedtur. Da har du bevist for deg selv at du er håpløs. Det er iallefall det vi tror om oss selv. Det er feil – du ser det? 

Alle mennesker kan komme opp i krevende livssituasjoner. 

Selv er jeg typen som ikke spør etter hjelp. Iallefall var det slik jeg var. Jeg er fryktelig sta og vil helst klare alt selv. Til dags dato har jeg klart det. Men det har vært unødvendig mye slit i perioder – nettopp pga stoltheten min. “Jeg klarer dette” og “ingen skal få inntrykk av at jeg ikke fikser dette selv” har vært mantraet mitt så lenge jeg kan huske. 

Likevel… etter at korona kom så har ting endret seg. Det virker som vi nordmenn har åpnet opp mer for det som er vanskelig. Det er blitt lettere å spørre om hjelp. Vi har alle vært igjennom en eksistensiell krise – og det gjør noe med menneskesinnet. Ting som vi før så på som uoverkommelige problemer, har nå gått over til å bli bagateller. Blir du syk så spør du om hjelp. Får du stopp på bilen så spør du om hjelp. Faller du og slår deg så spør du om hjelp. Slik bør det være på flere områder i livet vårt.

For 1 år siden så var det fullstendig utenkelig for meg å spørre etter hjelp til noe som helst som gjelder meg selv personlig. Aldri i livet om jeg skulle synke så lavt. Ja, det høres sært ut og det er nettopp det det er; fryktelig sært. For første gang i mitt liv har jeg spurt om hjelp. Tenk det da dere! Jeg er stolt. Av den personen korona har hjulpet meg til å bli. Det siste 1,5 året har gjort noe med meg som menneske. Jeg er blitt mer ydmyk overfor livet i seg selv. 

Livet er skjørt og vi må ta vare på det mens vi har det. Så om det er slik at du i en periode i livet sliter med å få endene til å møtes – på den ene eller den andre måten – ikke vær redd for å spørre om hjelp. Det eneste du får er ja eller nei. Og uansett hvilket svar du får så er det greit. Du har lagt stoltheten bort og gjort et forsøk. Bedre enn det blir det ikke.

Og sist, men ikke minst; Twitterfamilien er ikke som andre familier. Tusen takk!

/Ann-Kristin 

 

0 kommentarer

Siste innlegg