Først vil jeg gi all kred til Martine Halvs som skriver et utrolig viktig blogginnlegg og setter kjøpepress på kalenderen. Hun skriver fantastisk bra. Når det er sagt så har kjøpepress eksistert så lenge menneskeheten har hatt penger og tilgang på materielle goder. Det som derimot har forandret seg er at alt vi ønsker oss er blitt så mye dyrere. At barn og ungdom har lyst på nye, freshe og populære klær er helt normalt.
En del av utviklingen til et barn som er på tur inn i puberteten er å finne seg selv. Ungdommen du har fått i hus er på mange måter ikke det barnet du sendte i barnehagen eller på SFO. Dette er et menneske som utvikler seg og sin personlighet i rekordfart. De er ikke et barn i en voksenkropp. En voksen personlighet er ikke lik et barns personlighet. Det gjelder også dine store barn. Selv om vi alle har en grunnpersonlighet er det alltid noe som vil forandres på veien mot det å bli voksen.
Som så mange andre så scrollet jeg meg nedover i kommentarfeltet til Martine. Jeg er rystet. Dette er voksne mennesker. Hatkommentarene formelig raste inn. De aller fleste i dette kommentarfeltet er enige om at foreldre som har mulighet – og velger å kjøpe dyre merkeklær til barna sine er dårlige forbilder og enda dårligere foreldre. Men kjøre deg, hva i all verden er galt med av og til å kjøpe fine og dyre ting til barna sine? Er foreldre som kjøper dyre ting dårlige foreldre vs foreldre som kjøper billige ting? Sier hvem?
Et ønske fra tenåringen din er et tydelig uttrykk for hvem denne personen utvikler seg til å bli. Dette mennesket er ditt barn. Hvorfor ikke lytte til hvilke drømmer de har? Hvilke ønsker de har? Hvor kommer disse ønskene fra? Hvem er dette mennesket som ikke lenger er liten – men et selvstendig menneske med egne ønsker og behov.
For å sette ting litt på spissen; dere foreldre som mener at barna er helt på jordet når de nevner Gucci (som faktisk er “in” blant ungdom idag) eller Louis Vuitton. Har dere aldri ønsket dere noe? Ny bil? Tesla? Porche? Nytt kjøkken? Nytt hus? Eller kanskje en tur å se favorittlaget spille årets fotballkamp?
Det som er 100% sikkert er at kvinner generelt er glad i shopping. Er det slik at vi kvinner stort sett blir fornøyde om vi kan shoppe til oss selv? Masse nytt interiør til et allerede plettfritt hjem. Barna som såvidt kan se på møblene uten at mor blir hysterisk. Bilder legges ut på instagram fra alle mulige vinkler og i riktig lys, kommentarene strømmer inn og mor svever på en sky av selvtilfredshet.
Kanskje har far kjøpt ny Tesla som står og skinner utenfor huset. De som bor i huset må omtrent stupe inn i bilen for ikke å sette merker på gliset.
Imens sitter Ola eller Kari junior og drømmer om den dagen de kanskje kan få den genseren som koster så altfor mye.
Over til Martines kommentarfelt igjen; jeg leste faktisk en kommentar der vedkommende var freidig nok til å fortelle far til datter med Iphone 11 (jeg er forsåvidt enig i at tenåringer på 13 år ikke har behov for en 11`er), hvordan han skulle oppdra sin egen datter. Ærlig talt – makan til frekkhet (!) og sier litt om den som skriver slike kommentarer.
Å fortelle hva andre foreldre skal og ikke skal kjøpe til barna sine er ufint og vitner om et underliggende kontrollbehov. Om en mor vil glede sin sønn eller datter med et dyrt klesplagg, skal de da være redde for at det omtalte mammapolitiet skal gyve løs og fortelle dem hvor uansvarlige og udugelige de er? Skal ikke denne sønnen eller denne datteren kunne få glede seg over det han eller hun har fått fra egne foreldre?
Kjære foreldre – kjøp hva dere vil til egne barn. Og la andre kjøpe hva de vil til sine barn. Om jakken eller skoene koster aldri så mange millioner så bør du respektere det på lik linje med at du krever respekt for de valgene du må gjøre. Det vil alltid være noen som har mer enn andre – det må barn lære å respektere. Hva klær koster er ikke problemet. Det er hvilke holdninger du gir videre til barna dine som er av betydning. Barn skal ikke dømmes utifra hva foreldrene tjener. Barn av velstående foreldre kan også være trivelige barn.
