HVOR ER DE KRITISKE RØSTENE?

La meg først få påpeke at det selvfølgelig er viktig at seksuell trakassering blir slått hardt ned på. Det er ikke under noen omstendigheter greit å bli behandlet respektløst av det motsatte kjønn – eller samme kjønn om du vil. 

Nå har jeg hatt profil på Twitter i 2 år.

Gjentatte ganger i løpet av denne perioden har det vært kvinner som med jevne mellomrom har stått frem i media og fortalt om seksuell trakassering. Gjerne noe uklare episoder som hendte for flere tiår siden. Det tvitres side opp og side ned. Hets, sjikane og negative ord spyttes ukritisk ut i sosiale medier. 

Problemet er at det ikke er noen kritiske røster der ute fht til opplysninger som mediene gir oss.

Alle saker har to sider. Også i saker der en kvinne antyder seg seksuelt trakassert av en mann hun som regel på et eller annet nivå har personlig kjennskap til. Jeg vil presisere at dette innlegget omhandler de mindre alvorlige sakene – men som likevel kan ramme en uskyldig motpart hardt og brutalt.

Mennesker som har vært utsatt for falske anklager – uansett hva det måtte gjelde, vet hvor vanskelig det kan være å bevise seg uskyldig.Det ligger dessuten i menneskets natur å ville beskytte det gode fra det vonde. 

Jeg er kvinne og har levd en stund med alt som det har medført. Og ja, det finnes menn som åpenlyst hater kvinner. Det finnes menn som tror de har all rett til en kvinne de finner attraktiv. Det finnes menn som tar kvinner med makt. Og disse skal straffes etter loven.

Men det finnes også menn som blir utsatt for falske anklager ifht seksuell trakassering og overgrep.

Det er menn som er ofre for kvinner med vonde hensikter. Kvinner som sitter på en livslang bitterhet fordi de en gang opplevde å bli avvist. Kvinner som ønsker å ødelegge en manns liv for alt det er verdt. Disse kvinnene skyr ingen midler. Ja, det er vanskelig å se for seg at en kvinne kan lyve om noe så alvorlig – men det skjer. Gang på gang ser vi at menn får familieliv ødelagt, de mister kontakten med barna sine, de mister jobben og isolerer seg. Noen begynner med rusmidler for å distansere seg fra det daglige helvetet de lever i. 

Derfor er det påtalemyndighet og tilhørende forsvarere i en rettssal. Potensielle ofre skal kunne legge frem sin sak og dokumentere det så godt som overhodet mulig.

Det er omså like viktig at vi har noen kritiske røster ute i samfunnet. Å samles i flokk å angripe motparten hver gang en kvinne står frem i landsdekkende media og forteller sin versjon av en episode som kun de involverte vet sannheten om – er det slik vi vil at samfunnet vårt skal utvikle seg? Har menn ingen rettigheter? Det bør ikke under noen omstendigheter være greit å plassere et menneske  i gapestokken før alle kortene er lagt på bordet. 

Her dukker det opp en ny problemstilling; og det er at kvinnens kortstokk i slike saker som regel er mye større enn mannens. Hun vet så altfor godt hvilken makt hun sitter på hvis hun spiller kortene sine riktig. Han vil få store problemer med å motbevise at det hun sier faktisk ikke er et faktum. Å stå frem i media kan noen ganger være rett – hvis det er fare for at andre kan bli utsatt for det samme. Men det bør ikke komme før etter at en evnt dom har falt.

Alle mennesker er uskyldige inntil det motsatte er bevist. Det er hovedprinippet i vår rettsstat. Hvorfor sliter så mange da med å forholde seg til dette? 

Å bevise at noen er skyldig er mye lettere enn å bevise noen uskyldig. Det vet alle som har vært vitne til en straffesak. I 2022 så ser det ut til at vi alle nå vil få oppleve Norgeshistorens største justismord. 

Selve kroneksemplet på hvor effektivt manipulsjon og løgner kan være var da Jan Helge Andersen dro sin beste kamerat inn i Baneheia drapene. Viggo Kristiansen ble dømt helt uten beviser. Det fantes ingen fysiske beviser på at Kristiansen var med på drapene. Han ble dømt utifra hva et annet menneske fortsatt påstår er sannheten; de var to om å ta livet av jentene. Jeg bestemte meg tidlig for å ikke hive meg med i flokken som var overbevist om at Kristiansen var skyldig. Så lenge det ikke fantes et fnugg av bevis, så var det heller ikke naturlig å tenke at han var drapsmann. 

Det viser seg nå at det var fornuftig. Alt peker i retning av at Viggo Kristiansen er uskyldig dømt for drap. Han har fått livet sitt ødelagt. Ingenting kan endre på det han har vært gjennom. Tvilen kommer alltid til å være der. 

Fordi retten valgte å tro på han som virkelig tok livet av jentene. Alene. Det som går i retning av Norgeshistoriens alvorligste, falske anklage. 

Til dere kritiske røster der ute; ikke vær redd for å si din mening! Alle mennesker fortjener å bli trodd. Den som setter frem en anklage – men også den som hardnakket mener at de er uskyldige. Vi ønsker ikke et gapestokksamfunn. Vi nordmenn er bedre enn det.

Eller er vi egentlig det?

/Ann Kristin 

 

NORMAL PEOPLE DON`T GO AROUND HURTING OTHER PEOPLE

Nå er det lenge siden jeg har skrevet på bloggen. Men idag leste jeg et blogginnlegg av en svært god Twittervenninne av meg -noe som satte sinnet mitt i brann. På den måten at forbannelsen holder på å koke over. Hvorfor? 

Jo, det skal jeg si dere. Det er på grunn av alle tvitrerne jeg har blitt kjent med gjennom mine to år på Twitter; de tvitrerne som er blitt mobbet ut av plattformen. Av hvem? Av andre tvitrere. De mest aktive nettrollene/mobberne på Twitter er de som opererer under falske nick. De er med andre ord ikke såpass ansvarlige at de er villige til å hetse med fullt navn. 

Selv har jeg flere ganger opplevd å bli hengt ut på Twitter. Første gangen jeg opplevde det fikk jeg meg et lite “slag i magen”. Men slaget i magen gikk raskt over til å føle medlidenhet med mennesker som lever så blottet for gode følelser. (Legg spesielt godt merke til de som kommer med lite konstruktiv kritikk til dette innlegget..)

Jeg har levd så lenge at jeg vet hvor mye ondskap som kan ligge latent i et menneskesinn. Men jeg har også levd så lenge og erfart såpass mye at jeg vet at slik ondskap bunner ut ifra mobberens egen smerte. Det er med andre ord en mentalt forstyrret person som i full offentlighet går ut og skriver jævlige ting om andre mennesker. Velger å ikke skrive “som regel” foran – mentalt forstyrret person. Fordi det her ikke er noe unntak fra regelen. 

Ingen mentalt friske mennesker går rundt og bryter ned andre mennesker. 

Felles for nettroll er at når du forsøker å snakke vett med personen det gjelder – så vil du legge merke til at de utviser svært lite empati. Jenter som flere ganger viser slik atferd er ofte det som på folkemunne kalles sosiopater. Det i seg selv er ikke en egen diagnose, men en samlebetegnelse på flere psykiske forstyrrelser. En kvinnelig sosiopat skiller seg fra den mannlige psykopaten ved at de ikke legger skjul på sitt brennende hat. De gir blanke faen i hva de sier eller hvem det rammer. Psykopaten spiller på den annen side på andres medlidenhet. De fremstår som offer. Sosiopater vil ikke ha medlidenhet. Det gjør den kvinnelige sosiopaten til èn av de farligste menneskene i samfunnet. På grunn av deres totale fravær av normale følelser som sympati og empati. Kvinnelige sosiopater er nok også overrepresentert i norske fengsler. 

Til den kvinnelige sosiopaten som leser dette; jeg gir faen i hva du sier eller hva du mener. Jeg har avslørt deg for lenge siden. Jeg ser tvers gjennom slik arferd. Beklageligvis for deg:)

Neste gang du opplever hets fra ukjente mennesker så er mitt beste råd å overse det totalt. Ingenting irriterer et nettroll mer enn å ikke få reaksjoner på sine utspill. Evnt reaksjoner vil bare trigge mer negativ atferd. Det ligger i nettrollets natur.

Jeg håper at de som ble mobbet ut av Twitter med tid og stunder kommer tilbake og at Twitter jobber mer med å fjerne mentalt forstyrrede mennesker fra offentlige plattformer. Både på grunn av samfunnets behov for beskyttelse og for å verne personen selv. 

For når alt kommer til alt så er det inget problem for en kyndig person å finne ut hvem som skjuler seg bak falske nick. En eller annen gang vil det komme for en dag hvem disse nettrollene er – og de vil blottes og stilles til ansvar for sine handlinger. 

 

/Ann-Kristin

LIVET

 

Som mange vet så ble jeg separert for et halvt år siden. Det er under slike omstendigheter at flere raser ned i vekt. Jeg er intet unntak. Igår prøvde jeg en vinterjakke som jeg aldri har greid å få igjen glidelåsen på. Den har alltid vært for liten. Overraskelsen var derfor stor da jeg fikk igjen låsen uten problemer. Jakken satt som et skudd. Den følelsen det gir er en tilffredstillelse som er vanskelig å forklare. For det første kom det ikke uventet – det ville være å lyve, men likevel.. det kom ikke helt forventet heller. Skjønner? 

De siste 8 mnd har skapt store forandringer i livet mitt. Separasjon, barn som flyr ut av redet og sist men ikke minst – så har jeg blitt kjent med så utrolig mange fantastiske mennesker. Mennesker som aldri ville dukket opp i livet mitt om det ikke hadde vært for SoMe, som f.eks Twitter. Vet ærlig talt ikke hva jeg skulle gjort uten denne muligheten til å ha kontakt med andre mennesker. Korona har jo satt oss alle i samme bås og med like få muligheter til å omgås hverandre fysisk.

Når du i tillegg står midt i en skilsmisse, så blir det enda mer viktig å holde kontakt med nettverket rundt deg. Og husk; det er aldri for sent å skape seg nye nettverk! Selv om du har dine venner og din familie – vil det alltid være plass til flere. Nye venner er en berikelse du bør ta imot med åpne armer. Nye mennesker som liker deg for den du er. Som setter pris på ditt nærvær. Som du kan oppdage nye sider av livet med. Mennesker som ikke dømmer deg for fortiden din, men som respekterer deg for det mennesket du er blitt og er idag. Nye venner du kan være med å berike livet til.

Jeg tror vi nordmenn noen ganger gror litt fast i det sporet vi er i og nekter å gå videre. Spesielt etter et samlivsbrudd. Det er nok ikke uvanlig å føle at livet er over og at du vil ende opp som et grinete og bittert menneske. Men slik trenger det altså ikke å være.

I 2018 mistet jeg et ufødt barn. Sorgen slo meg helt ut. I flere måneder etter at jeg mistet barnet gikk jeg rundt i et vakum. Følelsene mine var helt flatet ut. Jeg følte ingenting. Ingen tristhet, ingen glede, ingen smerte – ingenting. Det var helt mørkt. Det er egentlig fascinerende hvordan kroppen stenger av følelsene når traumet blir for stort. Jeg kom meg med tid og stunder ut av mørket og inn i livet igjen. Så kom korona. Separasjon. Barn som flyttet hjemmefra. Det ble mye. Trodde aldri jeg ville klare å komme meg gjennom det. Men…

Her sitter jeg og kjenner på følelsen av å skulle bygge meg opp et nytt liv. Tenk så spennende! Jeg er sjefen i mitt eget liv og kan gjøre med livet mitt akkurat som jeg selv vil – uten innblanding fra noen. Jeg er en selvstendig kvinne med en spennende fremtid foran meg. Det er nesten for godt til å være sant. Barna begynner å bli voksne og jeg har igjen mulighet og frihet til å rette oppmerksomheten mot meg selv. Mot meg selv som selvstendig menneske.

Hva ønsker jeg av min nye fremtid og mine nye muligheter? Hvem er jeg? Vil jeg reise mer? Vil jeg treffe nye mennesker å skape nye relasjoner? Vil jeg gjøre noe helt annet enn det jeg gjør idag? Vil jeg skape meg en karriere midtveis i livet? Det gjenstår å se. Jeg er fryktelig spent på hva livet har i vente. 

Og min nye vektnedgang… den er en bonus jeg har tenkt å fortsette å ta vare på! 

 

/Ann-Kristin 

KORONA ÅPNET ET LÅST SINN

Det er vel beste måten å si det på. Da korona kom inn i livet mitt var jeg låst fast i egen sorg. En sorg som ikke så ut til å ville slippe taket. At et lite virus var det som skulle til for å at sinnet mitt igjen skulle åpne seg for nye impulser – who would have known? For 1 år siden ville jeg aldri trodd deg om du sa at min personlige utvikling resten av året ville føre meg til nye muligheter. Men slik ble det altså. 

Sorg kan få oss til å bli tilskuere til egne liv. Tiden går nesten umerkelig – og vi henger såvidt med på lasset. Energien går til å holde hodet over vannet og gjennomføre dagene på et relativt normalt vis. Gleden er minimal. Det er lite som gir ektefølt glede når du sørger. Du kan smile og le, men det stikker som regel ikke så veldig dypt. Smerten er der konstant. Den holder en klo rundt hjertet ditt og nekter deg å være glad.

Korona har medført mye tragedie – men innimellom kommer historiene som gir oss håp.

Med korona kom krav om et annet fokus enn kronisk selvmedlidenhet. Fokuset ble igjen flyttet utover mot verden. Før jeg visste ordet av det så hadde jeg blitt kjent med masse nye mennesker. Mennesker som nå er blitt en naturlig del av livet mitt. Mennesker som ikke er klar over hvor mye de har hjulpet meg i min personlige utvikling det siste året. Mennesker jeg er dypt takknemlig for å ha lært å kjenne. Gode venner kan du finne overalt – også via nettet. Det er ingen skam å innrømme at du har en stor vennekrets på nettet – det er noe du bør være stolt over. Dette er mennesker som ser deg for den du er. De lærer deg å kjenne på godt og vondt.

Albert Einstein sa engang: “Jeg må være villig til å gi slipp på hva jeg er for at jeg skal bli det jeg vil være”. Det er mye sannhet i det. Da korona kom som en storm inn i livet mitt ble jeg tvunget til å gi slipp på sorgen. Noe utenfra truet vår eksistens – det handlet plutselig om å overleve. Alt handlet ikke om meg og min smerte lenger. Det var en deilig befrielse å kjenne at sorgen slapp taket sakte men sikkert. 

Nye mennesker dukket opp med jevne mellomrom og åpnet de stengte hjerterommene mine. Noen slet mer enn andre for å åpne dørene – men de gikk da opp til slutt. Om enn bare på gløtt så er det en begynnelse. Andre igjen åpnet dørene til hjerterommet med voldsom kraft. Det var da disse dørene åpnet seg at jeg innså at følelsene mine var i ferd med å normalisere seg. Jeg var i ferd med å bli meg selv igjen – men i en mye bedre versjon enn tidligere. 

Nå sitter jeg på erfaring som kan brukes i mitt møte med mennesker i ulike livskriser. Min forståelse overfor mennesker som har det følelsesmessig vondt er på et helt annet nivå idag enn for 1 år siden. Jeg kan bidra med noe. Jeg kan hjelpe mennesker til å forstå seg selv når de har det vondt. Jeg kan veilede mennesker som står rundt mennesker som har det vondt. 

Korona har også fått meg til å innse at vi lever her og nå. Det er ingen vits å utsette til i morgen det du kan gjøre idag. Hvis du ikke føler deg lykkelig der du er nå så gjør noe med det! Reis jorden rundt. Lær deg å spille piano. Ta en ny utdannelse. Flytt på deg. Gjør det som må til for at DITT liv skal bli best mulig. Ikke lev slik andre forventer at du skal leve. Du er sjefen i ditt eget liv. 

At det vil bli endringer i livet mitt det neste året er jeg 100% sikker på. Hva disse endringene er vil dere få vite når tiden er inne for å fortelle det. Jeg vet bare at 2021 har mye bra i vente. Jeg gleder meg!

/Ann-Kristin

KJÆRE MUSTAFA

Her sitter jeg. Der sitter du. Vi kjenner ikke hverandre. Media publiserer ukritisk bilder av en ung gutt som kjemper sitt livs kamp. Gutten heter Mustafa Hasan og det eneste han ønsker er å få skape seg en fremtid i det landet han føler seg hjemme i – Norge. Ja, moren hans løy om hvor de kom fra når de hit som asylsøkere. Mustafa var da en liten gutt på 6 år som ikke kunne gjøre annet enn å følge morens ordre. Det var ikke Mustafa som bestemte at de skulle flykte til Norge. Det var neppe moren hans heller som sto for den avgjørelsen. Dessverre ser det ut til å være en allmenn misforståelse at mennesker på flukt selv kan avgjøre hvilket land de skal søke asyl i. Så enkelt er det ikke. Det er ikke bare å bestemme seg for at du skal reise til Norge å søke asyl. Du må igjennom ufattelig mange prosesser før du i det hele tatt kan lande på norsk jord. 

Mennesker på flukt sliter ofte med traumer fra et liv på flukt. Det er noe vi nordmenn aldri vil kunne forstå. Angsten de sliter med er så gjennomtrengende at det er fryktelig å se på. De svetter, pupillene blir store, de blinker ikke, øynene blir tomme og kalde, de ser på deg – men de ser ikke på deg likevel. De ser noe annet. Hva de ser kan vi bare forestille oss. 

Nettene består ofte av tunge mareritt. De drømmer om politi som bryter seg inn i huset og tar dem med. Ofte hører de at noen kommer – uten at det er en realitet. Kroppen er i konstant beredsskap. Nå spør du kanskje deg selv hvordan jeg kan vite at livet som asylsøker faktisk er slik. Jo, det skal jeg nå fortelle deg.

Jeg har vært kjæreste med en asylsøker. Det er mange år siden nå – men det er noe som vil følge meg resten av livet. Å være vitne til hvordan UNE bryter ned og ødelegger ellers oppegående mennesker – er pill råttent, for å bruke milde ord. Jeg har aldri vært så opprørt og forbannet og flau over mitt eget land noensinne. Rystende sto jeg maktesløs og så på hvordan et menneske jeg var glad i visnet foran øynene mine – uten at jeg kunne gjøre noe for å hjelpe. Søknader om utsettelse ble sendt. Utsettelse på utsettelse ble gitt. Angst og depresjon hos min daværende kjæreste vokste og ble til slutt svært alvorlig. 

Det finnes ikke ord som er dekkende for hvor jævlig det var å ikke vite om jeg skulle miste kjæresten min eller ikke. Jeg visste at om han ble sendt ut av landet så ville jeg mest sannsynlig aldri få se ham igjen. Det var worst case scenario. Vi håpet jo i det lengste at ting ville gå vår vei og at han til slutt ville få oppholdstillatelse. 

Endeløse, triste dager og mange tårer er det står igjen i hukommelsen min fra denne tiden. Og fortvilelsen over hvordan et enslig menneske ved en kontorpult hos UNE skulle avgjøre vår fremtid. Vi hadde ikke uttalelsesrett noen av oss. Et fremmed menneske i det offentlige skulle altså ta avgjørelsen for oss. Og avgjørelsen tok de – iskaldt.

Dagen da flyet lettet fra Tromsø lufthavn er noe av det jævligste jeg har opplevd. Tror jeg lå på gulvet og gråt i ren fortvilelse. Smerten var ufattelig vond. Den truet med å rive meg i stykker. Tomheten etter at flyet var borte bak skyene kan ikke beskrives. Det var helt tomt. Bekmørkt. UNE tok fra meg kjærligheten. De tok fra meg et menneske som var min verden. Det har jeg aldri tilgitt dem for. 

Ingen som ikke har opplevd det samme vil noengang kunne forstå.

UNE tok fra meg fremtiden med kjæresten min. De tok fra oss vår fremtid. De tok ikke hensyn til at vi var glade i hverandre – eller at kjæresten min følte tilknytning til landet. De tok heller ikke hensyn til at han slet med alvorlig PTSD. 

Kjære Mustafa – dette er noe jeg håper du slipper å oppleve. Å måtte forlate landet du føler deg hjemme i. Forlate venner, klassekamerater og andre mennesker du er glade i. Kanskje har du en helt spesiell person hjertet ditt slår litt ekstra for. Din lillesøster mister storebroren sin. UNE tar ikke slike hensyn. Når jeg ser bilder av deg og ser smerten i øynene dine så gjør det vondt. Det gjør vondt å vite at du må leve med slik usikkerhet. Det gjør vondt at et menneske på tur inn i voksenlivet og fremtiden skal få livet sitt ødelagt. Du ble født i et land som var utrygt. Du kom til et land som er trygt, men med myndigheter som nekter deg å få føle på tryggheten.

Og nei, jeg har ikke truffet igjen min daværende kjæreste. Livet hans raknet etter han ufrivillig måtte forlate landet. Dette er 17 år siden. Først nå er jeg klar for å fortelle min historie. 

 

/Ann-Kristin 

VI TRENGER NOE Å GLEDE OSS TIL

Dette innlegget var første gang publisert i Oktober 2020. 

 

Dette har vært et uvanlig år for de fleste av oss. Korona kom inn i livene våre og skapte kaos og skapte store forandringer på flere områder. Hjemmekontor, krantene, isolasjon fra familie og venner. Ensomheten ble for mange større. For andre igjen ble ensomheten mindre og hverdagen føltes lettere. Uføre rundt om i landet følte seg plutselig som en del av samfunnet igjen i og med at så mange jobbet hjemmefra eller på andre måter ikke kunne delta i et normalt arbeidsliv. 

Vi ble et samlet samfunn. Unge og gamle, syke og friske sto vi sammen mot dette nye viruset som truet hele vår eksistens. Viruset finner bolig i den kroppen det vil uavh av status i samfunnet. Virus spør ikke ikke om lov. Det spør heller ikke om du har mye penger på konto. Dette var noe som truet oss alle og vi ble tvunget til å innse at vi mennesker er fryktelig små i den store sammenheng. 

Usikkerhet ble den nye hverdagen. 

Derfor trenger vi nå noe å glede oss til. Det er snart jul og det er ikke feil å vise at du gleder deg! Barn lever i nuet og de gleder seg like mye til jul iår som de gjorde ifjor. Vi må legge til rette for en fin avslutning på et utfordrende år. Pandemien er ikke over, men vi som mennesker kan ikke stoppe opp. Glede er essensielt for oss og så langt det er mulig bør vi unne oss å kjenne på disse følelsene. 

Her en kveld ble jeg sittende å se på YouTube videoer fra youtubere som går rundt og filmer i New York. Videoen som virkelig fikk frem julefølelsen var av nysnø, julepyntede gater og mennesker som hastet rundt. Det fikk meg til å innse at jeg har levd i en boble i flere måneder. Det var som jeg våknet og ble rystet over hvor stor del korona har tatt av livet mitt. Det har vært korona fra morgen til kveld. Korona i det virkelige liv. Korona på Twitter. Korona på Instagram. Korona overalt i alle medier. Mennesker har mistet sine kjære – noe som inntreffer hver eneste dag over hele verden, uten korona. Vi er bare for opptatte til å ta dette innover oss. 

Derfor har jeg nå tatt en avgjørelse om å la korona så langt det er mulig – å la dette viruset få minst mulig plass i livet mitt fra nå av. En god start er å glede seg til jul. Ja glede seg til jul i oktober! Det er deilig å kjenne på noe annet enn usikkerhet og redsel. 

Små koselige kafeèr pyntet til jul. Kakao med krem. Sitte på kafè sammen med venner å se snøen lave ned. Glade mennesker i gatene. Barn som danser rundt i gatene og gleder seg over nuet og ekte juleglede. Butikker fylt med julepynt. Lukten av jul som fyller gatene. Og sist, men ikke minst: julemusikk. Det koster ingenting å høre på musikk eller å se på julefilmer. Det koster heller ingenting å vandre gjennom gatene og tenke over at du er en av de heldige som fremdeles er her blant oss. 

Gled deg til jul med god samvittighet! Kos deg gløgg ihjel i tiden som møter deg frem mot 2021. Året som kan beskrives med et ord – håp.

 

/Ann-Kristin 

JA, JEG PYNTET PÅ PROFILBILDET MITT

Jeg var tidlig ærlig på at Twitter for meg begynte som et slags prosjekt. Selv om ting har utviklet seg i en retning som ikke var forventet, så er denne tanken fremdeles sterkt til stede. Twitter er en plattform hvor mange mennesker viser sitt sanne jeg – og da gjerne gjemt bak et pseudonym. Det flere nok ikke vet er at en god del av tweet`ene jeg publiserer er godt gjennomtenkt. Selv bytte av profilbilde er gjennomtenkt. 

Igår byttet jeg profilbilde. Reaksjonene var hyggelige, og det kom også et par kommentarer som ikke var noe overraskende, men som likevel var helt innafor av hva man kan forvente når man legger ut et bilde som er totalt urealistisk. Jeg ble likevel relativt fornøyd med hvordan enkelte skjønnhetsapp`er på minutter forvandlet meg fra en ganske gjennomsnittlig kvinne – til en bedre utgave av meg selv.

Det var overraskende mange som ikke så at bildet var pyntet på. Eller så valgte de og ikke si noe. Det var også poenget mitt. Å se hvordan en bedre utgave av meg selv ville bli mottatt. Jeg er glad for å kunne si at følgerne mine respekterer meg som den tvitreren jeg er. Det rører noe i meg og fikk meg til å innse at det er mye godhet i menneskene jeg omtrent daglig kommuniserer med. Twitter er en plattform med utrolig mange fantastiske mennesker. 

Det kom etterhvert en sterk kritiker inn i bildet – bokstavelig talt. Vedkommende stilte meg opp mot veggen og brølte helt innafor spørsmål. “Hvorfor ønsker du å se ut som du er 20 – 30 år yngre ut enn du er?” “Er det virkelig slik du ønsker å fremstå?” Flere av spørsmålene fikk meg til å gå i meg selv, noe som slett ikke var en del av planen min – men slik ble det nå engang. Det er fantastisk å møte på mennesker som ikke er redd for å ta opp absolutt aktuelle temaer. For at vi jenter og kvinner pynter på bilder, er ikke uvanlig. Det er mer regelen enn unntaket. Men til deg, kjære kritikeren min: hva om dette faktisk var et realistisk bilde av meg? 

Det siste spørsmålet tvitreren stilte meg var om jeg ikke hadde dårlig samvittighet overfor følgerne mine som stoler på meg. Må innrømme at den stakk dypt. For ønsker jeg å fremstå som noen jeg ikke er? Nei, selvfølgelig ikke. Ønsker jeg å lyve til følgerne mine? Nei! Aldri om jeg vil at de skal gjøre seg opp et bilde av meg som er fullstendig urealistisk. Likevel; er det virkelig utseendet mitt som skal definere hvem jeg er på nettet? 

 

/Ann-Kristin 

 

DOBBELTMORALENS BAKSIDE

Så kom dagen vi alle har ventet på. Dagen der Northug i full offentlighet skulle fortelle oss om sine synder og legge alle kort på bordet. For det er da slik at Ola og Kari Nordmann har krav på å vite alt som foregår i vår tids største skistjernes liv. Alt fra rettssak hvor hans intime privatliv brettes ut til narkotikamisbruk, råkjøring til eventuelle selvmordstanker.

Inn i presserommet kommer en Northug som virker forbannet. Virkelig forbannet. Han har da ikke noen rett til å være forbannet? Nei, det er det Ola og Kari Nordmann som skal være! Likevel har han et uttrykk som tydelig sier “kommer du nærmere nå så slår jeg deg rett ned.” Nå er det viktig å presisere at Petter Northug ikke på noen måte er voldelig. Dette er kun min personlige analyse av kroppsspråk. Jeg er ingen ekspert. Men likevel.

Northug velger å lese opp fra notatene han har med seg, Med relativt stødig stemme innrømmer han at han er rusmisbruker. Ikke en fryktelig tung misbruker sådan, men han går med sin videre historie lett under den kategorien.

For kun kort tid siden så flommet det over av selverklærte smitteeksperter på Twitter. Veldig mange mente at de visste bedre enn all verdens leger og forskere hvordan korona best skulle håndteres. De samme selverklærte smitteekspertene visste også hva korona var før legestanden omtrent hadde hørt om viruset. Uansett så viser det seg nå at en ny type selverklærte eksperter har oppstått. Disse er eksperter på rusproblematikk.

Journalister er mest fremtredende denne gangen når det gjelder å opptre som selverklærte eksperter. Plutselig vet de alt om all verdens rusmidler og hvordan komme ut av uføret. Likevel ser mange journalister ut til å tro at det vil gå til helvete med Northug. Og det før mannen har begynt i aktiv behandling. Slik jeg tolker ulike innlegg fra bedrevitende journalister, så finnes det neppe lys i tunnellen. Nada. Ingenting. Det er helt mørkt.

Det skrikes fra flere hold om at Northug har satt liv i fare med sin villmannskjøring. Det kan godt være.

Derfor spør jeg deg som leser dette: Hvor mange ganger den siste tiden har du benyttet mobilen under kjøring? Vær så snill – ikke lyv. Veldig mange bilførere taster på mobilen under egen bilkjøring. Vit at hver gang du setter deg bak rattet og velger å ta opp mobilen mens du kjører – noe som tar fokuset kraftig bort fra veien, så vit at du også setter liv i fare. Både ditt eget og andres. Om du kjører i 60 km/t eller 200 km/t er urelevant. Uansvarligheten er den samme.

For mobil og SoMe* avhengighet er også avhengighet.

Det var en preget Petter Northug vi fikk se under pressekonferansen. Du skal være bra kald og kynisk om du ikke kjenner på medfølelse for et menneske i dyp krise. Det smerter meg å se hvor vondt han åpenbart har det. Det smerter meg å vite at det står en familie rundt ham og har det omså like vondt. En mor, en far, brødre. De ser et menneske de elsker høyt rives i stykker. De ser et menneske som sliter med å stå i hverdagen og virkeligheten. Familien Northug skal nå ta fatt på sin bratteste motbakke noensinne. Det beste vi kan gjøre nå fremover er å la dem være ifred. Derfor er dette det siste innlegget jeg skriver innenfor dette temaet.

Jeg tror Petter vil klare å komme i mål sterkere enn noengang. For hvis vi ikke har troen på ham i behold, hva står vi igjen med da?

Foto: Line Møller

 

“Du bør alltid og uten unntak se på deg selv før du dømmer andre.”

 

/Ann-Kristin

 

*SoMe: Sosiale media

HVORFOR SPARKER DU EN SOM LIGGER NEDE?

Det hender jeg ser på YouTube videoer der f.eks amerikanere uttaler seg om hvordan de ser på oss nordmenn. En gjenganger er at vi er et folk som er vanskelig å komme i kontakt med (så lenge vi befinner oss i eget land vel og merke), men som – når de blir kjent med oss – så opplever de at de får en venn for livet. Det er nok mye sannhet i det. Vi er et folk som setter tradisjoner høyt. Amerikanerne sin oppfatning er at vi feirer jul hele desember. Det de ikke vet er at noen begynner allerede i oktober. Og jeg som alltid har trodd at USA var landet med stor L når det kommer til julefeiring, blinkende lys, julenisser og butikker som er stappfulle av julestash.

Selv om jeg ikke har så veldig lyst å innrømme det, så har amerikanerne rett. Vi er et folk som er vanskelig å komme i kontakt med  – spesielt når noen kommer inn på vårt område. Innenfor vår komfortsone. Som i mange tilfeller er hele Norges landegrense. Men straks vi er ute av landet og over en annen landegrense så er tonen en helt annen. Forstå det den som kan.

Vi nordmenn er også ekstremt redd alt som er nytt og fremmed. Alt som skiller seg ut i samfunnet blir sett på som rart og skummelt. Når du lever i et slikt samfunn fra du er liten, så blir du vant til det. Likevel lar jeg meg stadig overraske når det fyres løs mot mennesker som ikke er som deg og meg. Du og jeg har også våre feil og mangler, noe de rundt oss garantert har bemerket mer enn én gang. Ingen mennesker er perfekte. Dessuten er det slik nordmenn er. Det som skiller seg ut fra perfekt må kommenteres og rettes på. Og er du perfekt er jaggu det også galt.

Nå tenker du kanskje at det jeg skriver ikke har noe med overskriften å gjøre? Joda, det har det, skjønner du. Jeg tenker selvfølgelig på Northug og hetsen han har fått omtrent overalt i sosiale media etter det kom frem at han har kjørt langt over fartsgrensen, har oppbevart narkotika og i tillegg er siktet for kjøring i ruspåvirket tilstand. Nå har jeg nettopp lest innlegget til Gunnar Stavrum, sjefredaktør i Nettavisen. Det hagler med ukvemsord og hets i hele innlegget til sjefsredaktøren.

“Petter Northug må ta ansvar og straff for å sette andres liv i fare med råkjøring og rus. Sitat Gunnar Stavrum, Sjefredaktør Nettavisen” 

Er det noen som har sagt at Petter ikke skal ta straffen sin? Slik jeg ser det så er det to mulige grunner til at Stavrum skriver innlegget sitt såpass negativt rettet. 1) Han er sjefsredaktør og vet at et slikt innlegg vil trekke lesere. Noe som i seg selv er patetisk. 2) Han forstår faktisk ikke at mennesket han omtaler kan være i en dyp, mental krise.

Og for for sikkerhetsskyld: 3) Det er heller ikke Stavrums oppgave å straffe Northug.

Første gang Northug kjørte med promille og knuste bilen, så ble jeg forbannet. Han satte virkelig andre menneskers liv i fare. Når det gjelder kameraten som ble lettere skadet, så gjorde han et voksent, selvstendig valg, Kameraten satte seg inn i passasjersetet, fullt klar over at sjåføren av bilen var alkoholpåvirket.

Denne gangen Petter ble tatt så ble jeg bare trist. Når alkohol plutselig ikke er nok lenger, og en person har behov for sterkere stoffer – så er det ofte et tegn på virkelighetsflukt. Du demper smerter og tanker på den eneste måten du opplever at fungerer. Kanskje har du erfart noe som er så vondt at du sliter med å forholde deg til virkeligheten. I tillegg skal privatlivet ditt brettes ut i alle landets sosiale media. Det er åpent for de som vil å mene noe om akkurat det. Kommentarfeltene flommer over av kommentarer fra mennesker som tror de kjenner deg.

Hvorfor er det slik at det første mange nordmenn gjør er å sparke en mann som allerede ligger nede? Ja, det kunne gått galt. Ja, Petter kunne meid ned noen på sin ferd. Men gjorde han det? Nei, han gjorde ikke det. Det vil alltid være mennesker som blir ekstra sinte når slikt skjer, fordi de har mistet noen i trafikken på den måten. Men ikke la det gå utover Petter. Ja, han har begått et alvorlig lovbrudd med potensielt alvorlige konsekvenser. Likevel – Petter har ikke drept noen eller kvestet noen for livet. Heldigvis.

Å tenke på alt som kunne skjedd når det tross alt gikk bra er totalt bortkastet. All respekt for politiet som ikke skiller på mannen i gata og kjendiser. Det er stor sjanse for at politiet med sin raske innsats reddet liv akkurat denne kvelden. Både Petters og andres liv. At de i tillegg ransaket kåken til Petter vil forhåpentligvis være første steg på veien for Petter til å starte på den krevende og humpete veien som heter Livsstilsendring. Den hardeste av alle mulige veier.

“Det er når du fortjener det minst, at du trenger det mest.” 

KLAR FOR NORGE: Petter Northug har skrevet under treårsavtale med Skiforbundet. Dermed er han klar til å gå verdenscup og, samt VM og OL i 2017 og 2018. 

Jeg har ikke mistet troen på Petter Northug. Alle mennesker kan ha det vondt. Det hjelper lite å sparke han som allerede ligger nede. Det han trenger er hjelp og støtte til å komme seg opp igjen. Først da vil han være i stand til å ta ansvar for sine handlinger. Petter må som alle andre lovbrytere ta straffen sin. Men la domstolene ta seg av dette og ikke lek dommer. For det er du mest sannsynlig ikke.

Og et siste spørsmål fra meg til deg: Har du noen gang kjørt med promille? Du skjønner, de aller fleste promillekjørere slipper unna.

 

/Ann-Kristin

TWITTER – PÅ GODT OG VONDT

Det er nå snart et halvt år siden jeg ordnet meg ny profil på Twitter. Den gang var det ene og alene på grunn av koronaviruset. Jeg ønsket å følge utviklingen utifra et medisinsk perspektiv. Lite visste jeg hva som ventet meg i månedene fremover. Det er rart hvordan livet kan ta uventede retninger. Før du omtrent får tenkt deg om befinner du deg en plass i livet som totalt uventet.

På profilen min kan du lese at “pr 20. februar 2020 har jeg 3 følgere”. I min uvitenhet trodde jeg at det ville stagnere der. Og for å være helt ærlig så var ikke antall følgere noe som var viktig.

Lenge var det korona som sto i fokus. Så begynte jeg så smått å diskutere med andre som var opptatt av det samme som meg. Nye bekjentskaper utviklet seg nesten umerkelig ettersom dagene og ukene gikk. Bekjentskaper som jeg idag med hånden på hjertet kan si at jeg aldri ville vært foruten. Det er mennesker som aldri ville dukket opp i livet mitt om det ikke hadde vært for Twitter. Mennesker jeg for få måneder siden ikke ante at eksisterte. Mennesker som betyr mer for meg enn de selv er klar over. Mennesker som har utfordret meg. Stilt meg til veggs når jeg har vært litt for overlegen i min kunnskap. Mennesker som har formidlet mer interessant kunnskap på et halvt år enn jeg trodde var mulig. Ja, det er sterke ord – men det er sant. Mennesker med ulike perspektiver på livet og samfunnet. Mennesker som ikke alltid er enig med meg – men likevel har vi endt opp med å bli svært gode venner. Mennesker fra alle samfunnslag. Mennesker med vidt forskjellig bakgrunn.

For det er fullt mulig å utvikle vennskap på nettet. Tanken har streifet meg om det vil være det samme når vi en gang møtes i virkeligheten. Selvfølgelig vil det være det. Venner er venner – uansett. Jeg har vanskelig for å se for meg at de vennskapene jeg har utviklet på nettet ikke vil bestå når vi møtes face to face. Flere ganger i løpet av de siste månedene har jeg tenkt over hvordan livet mitt var før jeg opprettet meg ny profil på Twitter. Jo, det var dørgende kjedelig, haha! Og hvor rart det er å tenke tilbake på at for kun et halvt år siden var ingen av disse menneskene en del av livet mitt. Det er surrealistisk.

Den største overraskelsen med Twitter denne gangen er at jeg har fått særdeles god kontakt med en type mennesker jeg aldri før har hatt noe med å gjøre. Mennesker med en yrkestittel som ikke har vært en del av min sosiale krets. Mulig at det bare er tilfeldigheter, men det har nå engang alltid vært slik. Men ettersom tiden har gått så har jeg fått en dypere forståelse for hvorfor jeg og akkurat denne yrkesgruppen tekkes hverandre. Det er vårt felles mål mot et rettferdig samfunn. Vår forståelse for at alle mennesker har rett til å bli hørt og respektert. Jeg sitter igjen med en dyp takknemlighet og et håp om at vi vil å kunne utvikle oss videre som mennesker og at de gode diskusjonene vil fortsette også i fremtiden.

Håpet er at dere det gjelder leser dette innlegget – og innser hvor stor påvirkning dere har hatt på meg som person, og det gjelder forresten alle som jeg har jevnlig kontakt med. Dere har lært meg utrolig mye om meg selv. Jeg blir svært ydmyk over at dere fortsatt ønsker å være en del av min Twitter verden.

Tusen takk til Nann, Tommy Tam Tiger, Heidi (som sender sååå koselig snap`er!), Grevlingmamma (som jeg begynner å få kjempegod kontakt med), Line (snuppa!), Mikkel, Hætta (som lærer meg samisk), Montserrat (Ja, vi er svært ulike – men likevel er det noe som gjør at vi klikker bra), Ole (som alltid passer på meg), Jazz (friends4ever), Larzan, Jimmern (Twitter ville ikke vært det samme uten!), Torill (friskere dame skal du lete lenge etter), Jonas Karlsen Åstrøm, Natteramn, Kristin Moberg Aakre (Takk for din uvurderlige medisinske kunnskap), Sjak (Spanskesyken blir vi nok aldri ferdig med, men jeg ser absolutt frem til flere diskusjoner som jeg åpenbart går seirende ut av..) og resten av alle dere flotte mennesker som jeg er så heldig å få følge!

Uten dere hadde det ikke vært noe Twitter på meg idag.

 

/Ann-Kristin