KORONA ÅPNET ET LÅST SINN

Det er vel beste måten å si det på. Da korona kom inn i livet mitt var jeg låst fast i egen sorg. En sorg som ikke så ut til å ville slippe taket. At et lite virus var det som skulle til for å at sinnet mitt igjen skulle åpne seg for nye impulser – who would have known? For 1 år siden ville jeg aldri trodd deg om du sa at min personlige utvikling resten av året ville føre meg til nye muligheter. Men slik ble det altså. 

Sorg kan få oss til å bli tilskuere til egne liv. Tiden går nesten umerkelig – og vi henger såvidt med på lasset. Energien går til å holde hodet over vannet og gjennomføre dagene på et relativt normalt vis. Gleden er minimal. Det er lite som gir ektefølt glede når du sørger. Du kan smile og le, men det stikker som regel ikke så veldig dypt. Smerten er der konstant. Den holder en klo rundt hjertet ditt og nekter deg å være glad.

Korona har medført mye tragedie – men innimellom kommer historiene som gir oss håp.

Med korona kom krav om et annet fokus enn kronisk selvmedlidenhet. Fokuset ble igjen flyttet utover mot verden. Før jeg visste ordet av det så hadde jeg blitt kjent med masse nye mennesker. Mennesker som nå er blitt en naturlig del av livet mitt. Mennesker som ikke er klar over hvor mye de har hjulpet meg i min personlige utvikling det siste året. Mennesker jeg er dypt takknemlig for å ha lært å kjenne. Gode venner kan du finne overalt – også via nettet. Det er ingen skam å innrømme at du har en stor vennekrets på nettet – det er noe du bør være stolt over. Dette er mennesker som ser deg for den du er. De lærer deg å kjenne på godt og vondt.

Albert Einstein sa engang: “Jeg må være villig til å gi slipp på hva jeg er for at jeg skal bli det jeg vil være”. Det er mye sannhet i det. Da korona kom som en storm inn i livet mitt ble jeg tvunget til å gi slipp på sorgen. Noe utenfra truet vår eksistens – det handlet plutselig om å overleve. Alt handlet ikke om meg og min smerte lenger. Det var en deilig befrielse å kjenne at sorgen slapp taket sakte men sikkert. 

Nye mennesker dukket opp med jevne mellomrom og åpnet de stengte hjerterommene mine. Noen slet mer enn andre for å åpne dørene – men de gikk da opp til slutt. Om enn bare på gløtt så er det en begynnelse. Andre igjen åpnet dørene til hjerterommet med voldsom kraft. Det var da disse dørene åpnet seg at jeg innså at følelsene mine var i ferd med å normalisere seg. Jeg var i ferd med å bli meg selv igjen – men i en mye bedre versjon enn tidligere. 

Nå sitter jeg på erfaring som kan brukes i mitt møte med mennesker i ulike livskriser. Min forståelse overfor mennesker som har det følelsesmessig vondt er på et helt annet nivå idag enn for 1 år siden. Jeg kan bidra med noe. Jeg kan hjelpe mennesker til å forstå seg selv når de har det vondt. Jeg kan veilede mennesker som står rundt mennesker som har det vondt. 

Korona har også fått meg til å innse at vi lever her og nå. Det er ingen vits å utsette til i morgen det du kan gjøre idag. Hvis du ikke føler deg lykkelig der du er nå så gjør noe med det! Reis jorden rundt. Lær deg å spille piano. Ta en ny utdannelse. Flytt på deg. Gjør det som må til for at DITT liv skal bli best mulig. Ikke lev slik andre forventer at du skal leve. Du er sjefen i ditt eget liv. 

At det vil bli endringer i livet mitt det neste året er jeg 100% sikker på. Hva disse endringene er vil dere få vite når tiden er inne for å fortelle det. Jeg vet bare at 2021 har mye bra i vente. Jeg gleder meg!

/Ann-Kristin

KJÆRE MUSTAFA

Her sitter jeg. Der sitter du. Vi kjenner ikke hverandre. Media publiserer ukritisk bilder av en ung gutt som kjemper sitt livs kamp. Gutten heter Mustafa Hasan og det eneste han ønsker er å få skape seg en fremtid i det landet han føler seg hjemme i – Norge. Ja, moren hans løy om hvor de kom fra når de hit som asylsøkere. Mustafa var da en liten gutt på 6 år som ikke kunne gjøre annet enn å følge morens ordre. Det var ikke Mustafa som bestemte at de skulle flykte til Norge. Det var neppe moren hans heller som sto for den avgjørelsen. Dessverre ser det ut til å være en allmenn misforståelse at mennesker på flukt selv kan avgjøre hvilket land de skal søke asyl i. Så enkelt er det ikke. Det er ikke bare å bestemme seg for at du skal reise til Norge å søke asyl. Du må igjennom ufattelig mange prosesser før du i det hele tatt kan lande på norsk jord. 

Mennesker på flukt sliter ofte med traumer fra et liv på flukt. Det er noe vi nordmenn aldri vil kunne forstå. Angsten de sliter med er så gjennomtrengende at det er fryktelig å se på. De svetter, pupillene blir store, de blinker ikke, øynene blir tomme og kalde, de ser på deg – men de ser ikke på deg likevel. De ser noe annet. Hva de ser kan vi bare forestille oss. 

Nettene består ofte av tunge mareritt. De drømmer om politi som bryter seg inn i huset og tar dem med. Ofte hører de at noen kommer – uten at det er en realitet. Kroppen er i konstant beredsskap. Nå spør du kanskje deg selv hvordan jeg kan vite at livet som asylsøker faktisk er slik. Jo, det skal jeg nå fortelle deg.

Jeg har vært kjæreste med en asylsøker. Det er mange år siden nå – men det er noe som vil følge meg resten av livet. Å være vitne til hvordan UNE bryter ned og ødelegger ellers oppegående mennesker – er pill råttent, for å bruke milde ord. Jeg har aldri vært så opprørt og forbannet og flau over mitt eget land noensinne. Rystende sto jeg maktesløs og så på hvordan et menneske jeg var glad i visnet foran øynene mine – uten at jeg kunne gjøre noe for å hjelpe. Søknader om utsettelse ble sendt. Utsettelse på utsettelse ble gitt. Angst og depresjon hos min daværende kjæreste vokste og ble til slutt svært alvorlig. 

Det finnes ikke ord som er dekkende for hvor jævlig det var å ikke vite om jeg skulle miste kjæresten min eller ikke. Jeg visste at om han ble sendt ut av landet så ville jeg mest sannsynlig aldri få se ham igjen. Det var worst case scenario. Vi håpet jo i det lengste at ting ville gå vår vei og at han til slutt ville få oppholdstillatelse. 

Endeløse, triste dager og mange tårer er det står igjen i hukommelsen min fra denne tiden. Og fortvilelsen over hvordan et enslig menneske ved en kontorpult hos UNE skulle avgjøre vår fremtid. Vi hadde ikke uttalelsesrett noen av oss. Et fremmed menneske i det offentlige skulle altså ta avgjørelsen for oss. 

Dagen da flyet lettet fra Tromsø lufthavn er noe av det jævligste jeg har opplevd. Tror jeg lå i på gulvet og gråt i ren fortvilelse. Smerten var ufattelig vond. Den truet med å rive meg i stykker. Tomheten etter at flyet var borte bak skyene kan ikke beskrives. Det var helt tomt. Bekmørkt. UNE tok fra meg kjærligheten. De tok fra meg et menneske som var min verden. Det har jeg aldri tilgitt dem for. 

Ingen som ikke har opplevd det samme vil noengang kunne forstå.

UNE tok fra meg fremtiden med kjæresten min. De tok fra oss vår fremtid. De tok ikke hensyn til at vi var glade i hverandre – eller at kjæresten min følte tilknytning til landet. De tok heller ikke hensyn til at han slet med alvorlig PTSD. 

Kjære Mustafa – dette er noe jeg håper du slipper å oppleve. Å måtte forlate landet du føler deg hjemme i. Forlate venner, klassekamerater og andre mennesker du er glade i. Kanskje har du en helt spesiell person hjertet ditt slår litt ekstra for. Din lillesøster mister storebroren sin. UNE tar ikke slike hensyn. Når jeg ser bilder av deg og ser smerten i øynene dine så gjør det vondt. Det gjør vondt å vite at du må leve med slik usikkerhet. Det gjør vondt at et menneske på tur inn i voksenlivet og fremtiden skal få livet sitt ødelagt. Du ble født i et land som var utrygt. Du kom til et land som er trygt, men med myndigheter som nekter deg å få føle på tryggheten.

Og nei, jeg har ikke truffet igjen min daværende kjæreste. Livet hans raknet etter han ufrivillig måtte forlate landet. Dette er 17 år siden. Først nå er jeg klar for å fortelle min historie. 

 

/Ann-Kristin 

VI TRENGER NOE Å GLEDE OSS TIL

Dette innlegget var første gang publisert i Oktober 2020. 

 

Dette har vært et uvanlig år for de fleste av oss. Korona kom inn i livene våre og skapte kaos og skapte store forandringer på flere områder. Hjemmekontor, krantene, isolasjon fra familie og venner. Ensomheten ble for mange større. For andre igjen ble ensomheten mindre og hverdagen føltes lettere. Uføre rundt om i landet følte seg plutselig som en del av samfunnet igjen i og med at så mange jobbet hjemmefra eller på andre måter ikke kunne delta i et normalt arbeidsliv. 

Vi ble et samlet samfunn. Unge og gamle, syke og friske sto vi sammen mot dette nye viruset som truet hele vår eksistens. Viruset finner bolig i den kroppen det vil uavh av status i samfunnet. Virus spør ikke ikke om lov. Det spør heller ikke om du har mye penger på konto. Dette var noe som truet oss alle og vi ble tvunget til å innse at vi mennesker er fryktelig små i den store sammenheng. 

Usikkerhet ble den nye hverdagen. 

Derfor trenger vi nå noe å glede oss til. Det er snart jul og det er ikke feil å vise at du gleder deg! Barn lever i nuet og de gleder seg like mye til jul iår som de gjorde ifjor. Vi må legge til rette for en fin avslutning på et utfordrende år. Pandemien er ikke over, men vi som mennesker kan ikke stoppe opp. Glede er essensielt for oss og så langt det er mulig bør vi unne oss å kjenne på disse følelsene. 

Her en kveld ble jeg sittende å se på YouTube videoer fra youtubere som går rundt og filmer i New York. Videoen som virkelig fikk frem julefølelsen var av nysnø, julepyntede gater og mennesker som hastet rundt. Det fikk meg til å innse at jeg har levd i en boble i flere måneder. Det var som jeg våknet og ble rystet over hvor stor del korona har tatt av livet mitt. Det har vært korona fra morgen til kveld. Korona i det virkelige liv. Korona på Twitter. Korona på Instagram. Korona overalt i alle medier. Mennesker har mistet sine kjære – noe som inntreffer hver eneste dag over hele verden, uten korona. Vi er bare for opptatte til å ta dette innover oss. 

Derfor har jeg nå tatt en avgjørelse om å la korona så langt det er mulig – å la dette viruset få minst mulig plass i livet mitt fra nå av. En god start er å glede seg til jul. Ja glede seg til jul i oktober! Det er deilig å kjenne på noe annet enn usikkerhet og redsel. 

Små koselige kafeèr pyntet til jul. Kakao med krem. Sitte på kafè sammen med venner å se snøen lave ned. Glade mennesker i gatene. Barn som danser rundt i gatene og gleder seg over nuet og ekte juleglede. Butikker fylt med julepynt. Lukten av jul som fyller gatene. Og sist, men ikke minst: julemusikk. Det koster ingenting å høre på musikk eller å se på julefilmer. Det koster heller ingenting å vandre gjennom gatene og tenke over at du er en av de heldige som fremdeles er her blant oss. 

Gled deg til jul med god samvittighet! Kos deg gløgg ihjel i tiden som møter deg frem mot 2021. Året som kan beskrives med et ord – håp.

 

/Ann-Kristin 

JA, JEG PYNTET PÅ PROFILBILDET MITT

Jeg var tidlig ærlig på at Twitter for meg begynte som et slags prosjekt. Selv om ting har utviklet seg i en retning som ikke var forventet, så er denne tanken fremdeles sterkt til stede. Twitter er en plattform hvor mange mennesker viser sitt sanne jeg – og da gjerne gjemt bak et pseudonym. Det flere nok ikke vet er at en god del av tweet`ene jeg publiserer er godt gjennomtenkt. Selv bytte av profilbilde er gjennomtenkt. 

Igår byttet jeg profilbilde. Reaksjonene var hyggelige, og det kom også et par kommentarer som ikke var forventet, men som likevel var helt innafor av hva man kan forvente når man legger ut et bilde som er totalt urealistisk. Jeg ble likevel relativt fornøyd med hvordan enkelte skjønnhetsapp`er på minutter forvandlet meg fra en ganske gjennomsnittlig utgave – til en bedre utgave av meg selv.

Det var overraskende mange som ikke så at bildet var pyntet på. Eller så valgte de og ikke si noe. Det var også poenget mitt. Å se hvordan en bedre utgave av meg selv ville bli mottatt. Jeg er glad for å kunne si at følgerne mine respekterer meg som den tvitreren jeg er. Det rører noe i meg og fikk meg til å innse at det er mye godhet i menneskene jeg omtrent daglig kommuniserer med. Twitter er en plattform med utrolig mange fantastiske mennesker. 

Det kom etterhvert en sterk kritiker inn i bildet – bokstavelig talt. Vedkommende stilte meg opp mot veggen og brølte helt innafor spørsmål. “Hvorfor ønsker du å se ut som du er 20 – 30 år yngre ut enn du er?” “Er det virkelig slik du ønsker å fremstå?” Flere av spørsmålene fikk meg til å gå i meg selv, noe som slett ikke var en del av planen min – men slik ble det nå engang. Det er fantastisk å møte på mennesker som ikke er redd for å ta opp absolutt aktuelle temaer. For at vi jenter og kvinner pynter på bilder, er ikke uvanlig. Det er mer regelen enn unntaket. Men til deg, kjære kritikeren min: hva om dette faktisk var et realistisk bilde av meg? 

Det siste spørsmålet tvitreren stilte meg var om jeg ikke hadde dårlig samvittighet overfor følgerne mine som stoler på meg. Må innrømme at den stakk dypt. For ønsker jeg å fremstå som noen jeg ikke er? Nei, selvfølgelig ikke. Ønsker jeg å lyve til følgerne mine? Nei! Aldri om jeg vil at de skal gjøre seg opp et bilde av meg som er fullstendig urealistisk. Likevel; er det virkelig utseendet mitt som skal definere hvem jeg er på nettet? 

 

/Ann-Kristin 

 

DOBBELTMORALENS BAKSIDE

Så kom dagen vi alle har ventet på. Dagen der Northug i full offentlighet skulle fortelle oss om sine synder og legge alle kort på bordet. For det er da slik at Ola og Kari Nordmann har krav på å vite alt som foregår i vår tids største skistjernes liv. Alt fra rettssak hvor hans intime privatliv brettes ut til narkotikamisbruk, råkjøring til eventuelle selvmordstanker.

Inn i presserommet kommer en Northug som virker forbannet. Virkelig forbannet. Han har da ikke noen rett til å være forbannet? Nei, det er det Ola og Kari Nordmann som skal være! Likevel har han et uttrykk som tydelig sier “kommer du nærmere nå så slår jeg deg rett ned.” Nå er det viktig å presisere at Petter Northug ikke på noen måte er voldelig. Dette er kun min personlige analyse av kroppsspråk. Jeg er ingen ekspert. Men likevel.

Northug velger å lese opp fra notatene han har med seg, Med relativt stødig stemme innrømmer han at han er rusmisbruker. Ikke en fryktelig tung misbruker sådan, men han går med sin videre historie lett under den kategorien.

For kun kort tid siden så flommet det over av selverklærte smitteeksperter på Twitter. Veldig mange mente at de visste bedre enn all verdens leger og forskere hvordan korona best skulle håndteres. De samme selverklærte smitteekspertene visste også hva korona var før legestanden omtrent hadde hørt om viruset. Uansett så viser det seg nå at en ny type selverklærte eksperter har oppstått. Disse er eksperter på rusproblematikk.

Journalister er mest fremtredende denne gangen når det gjelder å opptre som selverklærte eksperter. Plutselig vet de alt om all verdens rusmidler og hvordan komme ut av uføret. Likevel ser mange journalister ut til å tro at det vil gå til helvete med Northug. Og det før mannen har begynt i aktiv behandling. Slik jeg tolker ulike innlegg fra bedrevitende journalister, så finnes det neppe lys i tunnellen. Nada. Ingenting. Det er helt mørkt.

Det skrikes fra flere hold om at Northug har satt liv i fare med sin villmannskjøring. Det kan godt være.

Derfor spør jeg deg som leser dette: Hvor mange ganger den siste tiden har du benyttet mobilen under kjøring? Vær så snill – ikke lyv. Veldig mange bilførere taster på mobilen under egen bilkjøring. Vit at hver gang du setter deg bak rattet og velger å ta opp mobilen mens du kjører – noe som tar fokuset kraftig bort fra veien, så vit at du også setter liv i fare. Både ditt eget og andres. Om du kjører i 60 km/t eller 200 km/t er urelevant. Uansvarligheten er den samme.

For mobil og SoMe* avhengighet er også avhengighet.

Det var en preget Petter Northug vi fikk se under pressekonferansen. Du skal være bra kald og kynisk om du ikke kjenner på medfølelse for et menneske i dyp krise. Det smerter meg å se hvor vondt han åpenbart har det. Det smerter meg å vite at det står en familie rundt ham og har det omså like vondt. En mor, en far, brødre. De ser et menneske de elsker høyt rives i stykker. De ser et menneske som sliter med å stå i hverdagen og virkeligheten. Familien Northug skal nå ta fatt på sin bratteste motbakke noensinne. Det beste vi kan gjøre nå fremover er å la dem være ifred. Derfor er dette det siste innlegget jeg skriver innenfor dette temaet.

Jeg tror Petter vil klare å komme i mål sterkere enn noengang. For hvis vi ikke har troen på ham i behold, hva står vi igjen med da?

Foto: Line Møller

 

“Du bør alltid og uten unntak se på deg selv før du dømmer andre.”

 

/Ann-Kristin

 

*SoMe: Sosiale media

HVORFOR SPARKER DU EN SOM LIGGER NEDE?

Det hender jeg ser på YouTube videoer der f.eks amerikanere uttaler seg om hvordan de ser på oss nordmenn. En gjenganger er at vi er et folk som er vanskelig å komme i kontakt med (så lenge vi befinner oss i eget land vel og merke), men som – når de blir kjent med oss – så opplever de at de får en venn for livet. Det er nok mye sannhet i det. Vi er et folk som setter tradisjoner høyt. Amerikanerne sin oppfatning er at vi feirer jul hele desember. Det de ikke vet er at noen begynner allerede i oktober. Og jeg som alltid har trodd at USA var landet med stor L når det kommer til julefeiring, blinkende lys, julenisser og butikker som er stappfulle av julestash.

Selv om jeg ikke har så veldig lyst å innrømme det, så har amerikanerne rett. Vi er et folk som er vanskelig å komme i kontakt med  – spesielt når noen kommer inn på vårt område. Innenfor vår komfortsone. Som i mange tilfeller er hele Norges landegrense. Men straks vi er ute av landet og over en annen landegrense så er tonen en helt annen. Forstå det den som kan.

Vi nordmenn er også ekstremt redd alt som er nytt og fremmed. Alt som skiller seg ut i samfunnet blir sett på som rart og skummelt. Når du lever i et slikt samfunn fra du er liten, så blir du vant til det. Likevel lar jeg meg stadig overraske når det fyres løs mot mennesker som ikke er som deg og meg. Du og jeg har også våre feil og mangler, noe de rundt oss garantert har bemerket mer enn én gang. Ingen mennesker er perfekte. Dessuten er det slik nordmenn er. Det som skiller seg ut fra perfekt må kommenteres og rettes på. Og er du perfekt er jaggu det også galt.

Nå tenker du kanskje at det jeg skriver ikke har noe med overskriften å gjøre? Joda, det har det, skjønner du. Jeg tenker selvfølgelig på Northug og hetsen han har fått omtrent overalt i sosiale media etter det kom frem at han har kjørt langt over fartsgrensen, har oppbevart narkotika og i tillegg er siktet for kjøring i ruspåvirket tilstand. Nå har jeg nettopp lest innlegget til Gunnar Stavrum, sjefredaktør i Nettavisen. Det hagler med ukvemsord og hets i hele innlegget til sjefsredaktøren.

“Petter Northug må ta ansvar og straff for å sette andres liv i fare med råkjøring og rus. Sitat Gunnar Stavrum, Sjefredaktør Nettavisen” 

Er det noen som har sagt at Petter ikke skal ta straffen sin? Slik jeg ser det så er det to mulige grunner til at Stavrum skriver innlegget sitt såpass negativt rettet. 1) Han er sjefsredaktør og vet at et slikt innlegg vil trekke lesere. Noe som i seg selv er patetisk. 2) Han forstår faktisk ikke at mennesket han omtaler kan være i en dyp, mental krise.

Og for for sikkerhetsskyld: 3) Det er heller ikke Stavrums oppgave å straffe Northug.

Første gang Northug kjørte med promille og knuste bilen, så ble jeg forbannet. Han satte virkelig andre menneskers liv i fare. Når det gjelder kameraten som ble lettere skadet, så gjorde han et voksent, selvstendig valg, Kameraten satte seg inn i passasjersetet, fullt klar over at sjåføren av bilen var alkoholpåvirket.

Denne gangen Petter ble tatt så ble jeg bare trist. Når alkohol plutselig ikke er nok lenger, og en person har behov for sterkere stoffer – så er det ofte et tegn på virkelighetsflukt. Du demper smerter og tanker på den eneste måten du opplever at fungerer. Kanskje har du erfart noe som er så vondt at du sliter med å forholde deg til virkeligheten. I tillegg skal privatlivet ditt brettes ut i alle landets sosiale media. Det er åpent for de som vil å mene noe om akkurat det. Kommentarfeltene flommer over av kommentarer fra mennesker som tror de kjenner deg.

Hvorfor er det slik at det første mange nordmenn gjør er å sparke en mann som allerede ligger nede? Ja, det kunne gått galt. Ja, Petter kunne meid ned noen på sin ferd. Men gjorde han det? Nei, han gjorde ikke det. Det vil alltid være mennesker som blir ekstra sinte når slikt skjer, fordi de har mistet noen i trafikken på den måten. Men ikke la det gå utover Petter. Ja, han har begått et alvorlig lovbrudd med potensielt alvorlige konsekvenser. Likevel – Petter har ikke drept noen eller kvestet noen for livet. Heldigvis.

Å tenke på alt som kunne skjedd når det tross alt gikk bra er totalt bortkastet. All respekt for politiet som ikke skiller på mannen i gata og kjendiser. Det er stor sjanse for at politiet med sin raske innsats reddet liv akkurat denne kvelden. Både Petters og andres liv. At de i tillegg ransaket kåken til Petter vil forhåpentligvis være første steg på veien for Petter til å starte på den krevende og humpete veien som heter Livsstilsendring. Den hardeste av alle mulige veier.

“Det er når du fortjener det minst, at du trenger det mest.” 

KLAR FOR NORGE: Petter Northug har skrevet under treårsavtale med Skiforbundet. Dermed er han klar til å gå verdenscup og, samt VM og OL i 2017 og 2018. 

Jeg har ikke mistet troen på Petter Northug. Alle mennesker kan ha det vondt. Det hjelper lite å sparke han som allerede ligger nede. Det han trenger er hjelp og støtte til å komme seg opp igjen. Først da vil han være i stand til å ta ansvar for sine handlinger. Petter må som alle andre lovbrytere ta straffen sin. Men la domstolene ta seg av dette og ikke lek dommer. For det er du mest sannsynlig ikke.

Og et siste spørsmål fra meg til deg: Har du noen gang kjørt med promille? Du skjønner, de aller fleste promillekjørere slipper unna.

 

/Ann-Kristin

TWITTER – PÅ GODT OG VONDT

Det er nå snart et halvt år siden jeg ordnet meg ny profil på Twitter. Den gang var det ene og alene på grunn av koronaviruset. Jeg ønsket å følge utviklingen utifra et medisinsk perspektiv. Lite visste jeg hva som ventet meg i månedene fremover. Det er rart hvordan livet kan ta uventede retninger. Før du omtrent får tenkt deg om befinner du deg en plass i livet som totalt uventet.

På profilen min kan du lese at “pr 20. februar 2020 har jeg 3 følgere”. I min uvitenhet trodde jeg at det ville stagnere der. Og for å være helt ærlig så var ikke antall følgere noe som var viktig.

Lenge var det korona som sto i fokus. Så begynte jeg så smått å diskutere med andre som var opptatt av det samme som meg. Nye bekjentskaper utviklet seg nesten umerkelig ettersom dagene og ukene gikk. Bekjentskaper som jeg idag med hånden på hjertet kan si at jeg aldri ville vært foruten. Det er mennesker som aldri ville dukket opp i livet mitt om det ikke hadde vært for Twitter. Mennesker jeg for få måneder siden ikke ante at eksisterte. Mennesker som betyr mer for meg enn de selv er klar over. Mennesker som har utfordret meg. Stilt meg til veggs når jeg har vært litt for overlegen i min kunnskap. Mennesker som har formidlet mer interessant kunnskap på et halvt år enn jeg trodde var mulig. Ja, det er sterke ord – men det er sant. Mennesker med ulike perspektiver på livet og samfunnet. Mennesker som ikke alltid er enig med meg – men likevel har vi endt opp med å bli svært gode venner. Mennesker fra alle samfunnslag. Mennesker med vidt forskjellig bakgrunn.

For det er fullt mulig å utvikle vennskap på nettet. Tanken har streifet meg om det vil være det samme når vi en gang møtes i virkeligheten. Selvfølgelig vil det være det. Venner er venner – uansett. Jeg har vanskelig for å se for meg at de vennskapene jeg har utviklet på nettet ikke vil bestå når vi møtes face to face. Flere ganger i løpet av de siste månedene har jeg tenkt over hvordan livet mitt var før jeg opprettet meg ny profil på Twitter. Jo, det var dørgende kjedelig, haha! Og hvor rart det er å tenke tilbake på at for kun et halvt år siden var ingen av disse menneskene en del av livet mitt. Det er surrealistisk.

Den største overraskelsen med Twitter denne gangen er at jeg har fått særdeles god kontakt med en type mennesker jeg aldri før har hatt noe med å gjøre. Mennesker med en yrkestittel som ikke har vært en del av min sosiale krets. Mulig at det bare er tilfeldigheter, men det har nå engang alltid vært slik. Men ettersom tiden har gått så har jeg fått en dypere forståelse for hvorfor jeg og akkurat denne yrkesgruppen tekkes hverandre. Det er vårt felles mål mot et rettferdig samfunn. Vår forståelse for at alle mennesker har rett til å bli hørt og respektert. Jeg sitter igjen med en dyp takknemlighet og et håp om at vi vil å kunne utvikle oss videre som mennesker og at de gode diskusjonene vil fortsette også i fremtiden.

Håpet er at dere det gjelder leser dette innlegget – og innser hvor stor påvirkning dere har hatt på meg som person, og det gjelder forresten alle som jeg har jevnlig kontakt med. Dere har lært meg utrolig mye om meg selv. Jeg blir svært ydmyk over at dere fortsatt ønsker å være en del av min Twitter verden.

Tusen takk til Nann, Tommy Tam Tiger, Heidi (som sender sååå koselig snap`er!), Grevlingmamma (som jeg begynner å få kjempegod kontakt med), Line (snuppa!), Mikkel, Hætta (som lærer meg samisk), Montserrat (Ja, vi er svært ulike – men likevel er det noe som gjør at vi klikker bra), Ole (som alltid passer på meg), Jazz (friends4ever), Larzan, Jimmern (Twitter ville ikke vært det samme uten!), Torill (friskere dame skal du lete lenge etter), Jonas Karlsen Åstrøm, Natteramn, Kristin Moberg Aakre (Takk for din uvurderlige medisinske kunnskap), Sjak (Spanskesyken blir vi nok aldri ferdig med, men jeg ser absolutt frem til flere diskusjoner som jeg åpenbart går seirende ut av..) og resten av alle dere flotte mennesker som jeg er så heldig å få følge!

Uten dere hadde det ikke vært noe Twitter på meg idag.

 

/Ann-Kristin

 

 

HAR DU ALDRI SETT EN MAGE STR XL FØR?

Nå er jeg forbannet. På mine egne og mine medsøsters vegne. De dette innlegget er rettet til mot er tro det eller ei – anstendige og uten tvil overrepresentert; godt voksne kvinner. Altså, ærlig talt du middelaldrende kvinne som jeg gikk forbi på butikken idag – hva får en moderne kvinne som deg til å stirre på magen min? Man skulle nesten tro at jeg går rundt med et stort blinkende skilt hvor det står “SE HER“.

Nå kjenner ikke jeg deg (heldigvis), og for alt jeg vet kan det være at du er et menneske som ser ned på de som er annerledes enn deg selv. Når det er sagt så kan jeg med hånden på hjertet ikke under noen omstendigheter påstå at hverken du eller mannen ved din side var glansbilder. Jeg begynner å bli sykt lei av at enkelte jeg møter ser på magen min før de møter blikket mitt. Hva faen er det med den som er så spesielt?

For den er spesiell. Den er et vakkert minne om da jeg var førstegangsgravid. Den vil alltid minne meg på et av livets mirakel som idag er 20 år. Den er en påminnelse om det lille barnet som kom til verden mens hele verden holdt pusten. Vi gikk over i år 2000 når livets mirakel viste seg å være noe av det vakreste en nybakt mor kan oppleve.

Ikke alle kvinner har flat mage etter et svangerskap. I noen tilfeller så strekkes mageskinnet såpass mye pga mors lave vekt før graviditeten at skinnet sprekker opp, du får strekkmerker og og altfor mye skinn til overs etter fødselen. Ja, jeg kan selvfølgelig få hjelp av kirurgi. De kan kutte meg opp fra ene siden av magen helt over til andre siden. For deretter å kutte bort overflødig fett og skinn og lappe meg igjen med x-antall sting. Faren for infeksjoner er stor og smertene etter inngrepet er forferdelige. Dessuten må jeg ligge i ro i omtrent et halvt år etter operasjonen. Fordi huden er sydd sammen i flere lag så må jeg holde sengen for at ikke stingene skal revne

Hvem skal ta vare på barna mine det halve året jeg ikke kan annet enn å ligge i sengen? Om alvorlig infeksjon oppstår og det blir hasteinnleggelse på sykehus, hvem skal da ta ansvar for barna mine? 

Ungdommen er faktisk de som er fantastiske i denne sammenheng. De stirrer ikke og behandler voksne mennesker med en naturlig imøtekommenhet og respekt. Jeg er så stolt av dagens ungdom at ordene for å beskrive det er vanskelige å finne. Kanskje har de selv mødre som har slitt med vekten eller at de rett og slett er mer opplyste og ikke bryr seg om hvor mye andre mennesker veier. Uansett grunn så er det grunn nok til å se lyst på fremtidige generasjoner. 

Kjære godt voksne kvinne på butikken idag; hvordan våger du å se ned på noe som betyr så mye for meg? Hvordan våger du å tillate deg å se ned på kroppen min? 

Som en god venninne av meg sa en gang; “Man bør alltid se på seg selv før man dømmer andre.” Selv om du har stor nese, flagrende ører eller rynker (noe jeg faktisk ikke har i en alder av 43 år..) så har jeg nok respekt for deg til å ikke stirre.

Kroppen min er mitt tempel, og frem til jeg spør om dine meninger så ser jeg helst at du ser deg litt i speilet før du går ut av døren hos deg selv. Jeg står selvsagt klar til å uttale meg om dine feil og mangler sånn i tilfelle du føler at du har behov for det. 

/Ann-Kristin 

NORGE I ET NØTTESKALL

De siste dagene har mildt sagt rystet en hel verden. Politidrapet på George Floyd står høyt i alle internasjonale medier. Også norske medier. Drapet har skapt reaksjoner verden over. Demonstrasjoner i hopetall. Menneskeheten ser ut til å ha glemt at vi fremdeles befinner oss i en alvorlig pandemi. En pandemi som nå ser ut til å ta seg opp igjen i Norge. Smitten øker – men det ser ikke ut til at Ola og Kari Nordmann bryr seg om det akkurat nå.

Nei, for nå skal Ola og Kari Nordmann forsvare rasisme. På Twitter koker det i forbindelse med George Floyd. Det er plutselig blitt veldig viktig å forsvare de mørkhudedes rettigheter. Dvs så lenge de ikke befinner seg i dette landet. Hva som befinner seg i hodene til enkelte nordmenn har jeg gitt opp å forstå.

Fremmedfrykt har alltid vært en del av norsk kultur, og det blir neppe å forandre seg med drapet på George Floyd. Rasismen er ikke åpenlys i form av vold. Nei, rasismen her til lands er lik det som skjer når jenter mobber hverandre: Vi fryser ut vedkommende. Vi hilser ikke. Vi ser deg ikke. Derfor eksisterer du heller ikke. Det er en vond og smertefull måte å bli møtt på av menneskekohorter du så gjerne skulle vært en del av, men ikke får ta del i.

Jeg sitter ikke overrasket – men likevel rystet – igjen etter å ha observert nettatferd til norske twitrere. Det gjelder ikke bare rasisme, men hetsingen som generelt foregår. Hetsingen virker ikke å ta slutt heller. Når vi er ferdige å hetse den ene, så gyver vi løs på den andre. Det er helt utrolig hva nordmenn får seg til å gulpe opp av ufine ord og ytringer seg imellom. Hva er dette? Hvorfor føler nordmenn at det er rett å henge ut andre mennesker på verst mulig måte – og så få likerklikk etter likerklikk? Hvordan skal vi best mulig kunne lære våre barn at nettmobbing ikke er greit, når vi som foreldre går foran som svært dårlige forbilder?

Dette er så langt fra det jeg ønsker å identifisere meg med som det er mulig å komme. Heldigvis finnes det twitrere som ikke lar seg rive med og som for ettertiden kan være stolt av egen opptreden på nettet. Selvfølgelig gjør jeg også feil, men jeg prøver så langt det er mulig og ikke hetse mine medmennesker. Jeg føler ingen glede av å bryte ned andre mennesker. Mitt ego trenger ikke en slik boost for å vite at jeg er god nok. I det du skriver en tweet som er myntet negativt på en annen person, så sier det ufattelig mer om deg selv enn den du velger å slenge dritt om.

Rettferdighetssansen er viktig for nordmenn. Vi engasjerer oss mer enn gjerne når noen blir behandlet urettferdig – det skal vi ha. Det er bare synd at det kun er et øyeblikks opprop, og så er det stopp. Samfunnet går videre som ingenting har skjedd. Hvordan Ola og Kari skal klare å kvitte seg med fremmedfrykten er meg en gåte. Håpet er at fremtidige generasjoner vil handle annerledes og være mer åpne for et inkluderende samfunn. Det kan se ut som det går i riktig retning. Når det gjelder fremmedfrykt er ungdommen de som ser ut til å være naturlig inkluderende. Det er middelaldrende og eldre mennesker som flagger ut som verstinger i denne debatten. Likevel gjør ungdommen idag at jeg kan se et lys i tunnelen for et mer inkluderende norsk samfunn med mindre eller ingen fremmedfrykt.

Jeg er ydmyk og stolt av vår fremtidige generasjon og måten de behandler våre nye landsmenn på. Vi har mye å lære av egne barn.

 

/Ann-Kristin

KRISER KAN VÆRE NØKKELEN TIL PERSONLIG VEKST

Coronavirus 2019

Korona. Dette ordet og minnene det har ført med seg vil brenne seg inn i hukommelsen våre for alltid. Alle sitter vi med ulike erfaringer i ettertid av pandemien. Mange har mistet noen som følge av korona. Mennesker mister hverandre hver dag, hver time, hele året uavhengig av pandemier. Dette blir bare ikke skrevet om. Det er mennesker i dyp sorg verden over til enhver tid. Men dette blir som regel oversett i en ellers travel hverdag. Det angår jo ikke oss.

Så kommer en pandemi som angår oss alle. Det blir plutselig et stort offentlig fokus på smittede og døde. Nå står vi sammen og sørger sammen over de som taper kampen mot Covid-19. Fordi korona er noe som er en potensiell trussel mot hver og en av oss, så har krisen på mange ført menneskeheten nærmere hverandre.

Jeg opprettet meg f.eks ny profil på Twitter like før pandemien virkelig gjorde sitt inntog. Det var stille i feed`en min. Jeg var innom et par ganger i uken for å lese nyheter i forhold til SARS-CoV-2. Min medisininteresse var hovedgrunnen for at ny profil ble opprettet. Jeg hadde et stort behov for å utveksle faglig kunnskap med likesinnede. Dessuten fikk jeg muligheten til å holde meg oppdatert rundt pandemien på internasjonalt nivå.

Aldri i min villleste fantasti hadde jeg trodd at pandemien og opprettelse av ny Twitterprofil skulle føre meg dit jeg er idag. Jeg har blitt kjent med utrolig mange flotte mennesker jeg aldri ellers ville blitt kjent med. Av og til føles det som jeg når som helst vil våkne og innse at alt har vært en drøm. Landet vårt har omtrent vært nedstengt. Det har vært lite mennesker å se. Butikkene bærer preg av hamstring. Hele opplevelsen rundt pandemien har vært surrealistisk, men samtidig lærerik.

Dette må være det nærmeste vi kommer å leve i et apokalyptisk samfunn.

“Personlig vekst er en persons forsøk på å forstå seg selv bedre, akseptere seg selv og maksimere deres potensial for å forbedre seg som person. Personlig vekst skjer primært på et personlig eller psykologisk nivå, men påvirker også andre områder av en persons liv. 

For meg har denne tiden vært en kilde til personlig vekst. Korona har på mange måter åpnet øynene mine. Altfor lenge har jeg vært følelsesmessig avstengt. Sterke følelsesmessige påkjenninger kan noen ganger føre til at kroppen stenger av følelsesbiten. Det er en vanlig forsvarsmekanisme når en person opplever noe traumatisk, og ikke noe du velger selv. Kroppen din tar avgjørelsen for deg. I ettertid er det fascinerende å se tilbake på hvordan kroppen gikk fullstendig i lockdown. Du sitter igjen med ny respekt overfor livreddende mekanismer i egen kropp. Takknemligheten som fyller deg når du er på tur ut av den post-traumatiske tiden, er enorm.

Slik er det med den krisen som vårt samfunn nå har vært gjennom. Det kan sammenlignes med en traumatisk opplevelse. Traumer styrker alarmsystemet – og ved reelt livstruende hendelser vil alarmsystemet ofre bli aktivert. De fleste av oss vil kunne nikke bekreftende på at noe har blitt aktivert i oss som følge av pandemien som har herjet verden. Vi mennesker blir pluselig fryktelig små og hjelpesløse. Vi står fullstendig avkledd mot noe som truer vår eksistens.

For to år siden opplevde jeg noe som for meg var svært traumatisk. Tiden etterpå har på mange måter vært strevsom. Kroppen min gikk en periode inn i en personlig lockdown. Verden ble uinteressant.

Det var før korona kom inn i livet mitt. Korona har på mange måter dratt meg ut av en hvileløs tilstand. Jeg ble igjen skjerpet, og den følelsen er vanskelig å beskrive. Korona fikk meg – surrealistisk og indirekte – til å kjenne på ekte glede igjen. Korona har tvunget meg til å ta et oppgjør med meg selv. Jeg sitter med en følelse av at det var meningen at korona skulle komme inn i livet mitt på det tidspunktet hun (?) gjorde.

Tiden var inne for selvransakelse og personlig vekst. Tiden var inne for å fokusere på noe annet enn meg selv. Å rette fokuset utover har aldri føltes mer befriende. Det kan sammenlignes med en grå himmel som plutselig sprekker opp og viser seg blå og vakker.

Vi har alle vært igjennom denne tiden sammen. Mennesker verden over har samarbeidet på en måte vi sjelden har vært vitne til. Noe har truet vår eksistens med så voldsom kraft at alt annet har føltes som små bagateller. På hvilken måte korona har endret deg – det vet bare du. Jeg håper du tar med deg dine personlige erfaringer fra pandemien videre i livet og vokser videre på det.

Det skal iallefall jeg gjøre.

 

/Ann-Kristin