UTAKK ER VERDENS LØNN!!

Jepp, utakk er det man får tilbake. Gang på gang opplever jeg at det samme skjer. Ikke alltid med de samme menneskene, men selve handlingen er den samme. Gjør du noe bra som for eksempel og aldri være borte fra skole eller jobb, så blir du lagt merke til som den som alltid er til stede. Men gud forby er du borte en uke eller to, da er helvete løs. Da blir du sett på som rene utskuddet, folk himler med øynene og snur ryggen til deg. Ærlig talt! Hvorfor ikke spørre hvorfor jeg var borte istedenfor å gjøre deg opp en mening uten i det hele tatt å ha snakket med meg?

Derfor har jeg bestemt meg for å kutte ut alle som ikke tilfører livet mitt god energi. Jeg har brukt altfor stor del av livet mitt med å tilfredstille og gjøre andre glade. I`m so done! Om du ikke har noe positivt å tilføre meg og livet mitt så gidder jeg ikke ha noe med deg å gjøre. Den tiden er over.

Nå er tiden inne for å stå opp for meg selv og elske meg selv. Hva du gjør i forhold til meg er heretter uvesentlig. Behandler du meg som dritt, så kan du heller ikke forvente at jeg skal legge meg ned på kne foran dine føtter og be deg om noe som helst. Slike mennesker hverken trenger eller ønsker jeg i livet mitt. 

Å sette grenser gjelder ikke bare for barn. Det gjelder også for de menneskene vi har rundt oss. Du er den eneste som vet hvor din grense går og det bør du gjøre klart for dine omgivelser. Om flere satte grenser for sin komfortsone, så tror jeg flere ville oppnå den respekten de fortjener.

Du er den eneste som kan vise hva som er akseptabelt. Hvis det! Ikke vær redd for å elske deg selv og kreve respekt fra de rundt deg. Du fortjener kun det beste. Gi litt mer faen i hva andre mener og lev livet ditt slik du selv ønsker. 

 

 

HOLD KJEFT OG SE DEG I SPEILET!

Kjøpte boken til Anne Brith idag. Selvfølgelig er det ikke Anne Brith jeg snakker om gjennom overskriften på innlegget mitt.

Det er alle de som får utløp for sine merkelige behov ved å slenge dritt til andre mennesker. De som hver dag sitter bak en skjerm og taster inn #du er ekkel, #du er så stygg, #du er en jævla hore. Listen er lang som et ondt år.

Dette er mennesker som åpenbart trenger en eller annen form for prefesjonell hjelp, og som aldri burde hatt tilgang på internett. De bør ikke på noen måte ha tilgang til offentligheten. Mennesker som føler tilfredstillelse ved å trykke andre mest mulig ned i dritten er ikke utstyrt med et normalt følelsesliv. De er ekstremt selvopptatte. 

Noen er i tillegg utstyrt med god fantasi. Man kan nesten ikke gjøre annet enn å le av slike uttrykk og lure på om de i deg hele tatt mener alvor. Det blir for dumt. 

Jo mer vondt de tror de påfører andre, jo lykkere vil de føle seg. Alt handler om å opphøye sitt eget ego mens de samtidig tror de kan styre verden med sitt tyranneri. De elsker å stille mennesker opp mot hverandre. De lyver der det er nødvendig. Samvittighet finnes ikke i deres vokabular. De kan gi uttrykk for dårlig samvittiget, men de føler det ikke. Psykopaten leser og skaffer seg kunnskap om hvordan de skal oppføre seg blant andre mennesker.

Èn dag vil psykopaten bli avslørt. Ikke i morgen eller dagen etter, men èn dag. Den evige manipuleringen vil komme for en dag; tro meg. Karma slår alltid tilbake. En psykopats ultimate mareritt er å føle seg mentalt avkledd. De forsøker å skjule seg bak falske profiler på nettet i den tro at de kan leve ut sine syke behov der, men de blir hyppigere og hyppigere avslørt. 

Hvorfor ikke ta deg en tur å se deg selv i speilet før du spytter ut dritt på nettet? Kanskje finner du noen svar der. 

 

 

 

Nei, jeg ler ikke med dem – for dette er ikke morsomt. Jeg ler av at de tror de kommer noen vei med å skrive slikt søppel.

 

LEAVING NEVERLAND DEL 1

ADVARSEL! Leaving Neverland er for mange en svært sårbar og vond dokumentar. Jeg advarer derfor spesielt sårbare individer mot å lese mine innlegg som omhandler dokumentaren, da noen kan føle seg støtt. Leses på eget ansvar. 

 

Tomt. Det er eneste ordet jeg finner beskrivende etter å ha gått gjennom et relativt stort spekter av følelser etter å ha sett første delen av Leaving Neverland. Jeg valgte å gå for uredigert versjon – det vil si versjonen som er publisert av HBO. Om jeg først skulle se dokumentaren om Michael Jackson så måtte det bli orginalversjonen og ikke NRK`s redigerte versjon. Dette for å få et mer helhetlig bilde. 

Skaperne av dokumentaren har åpenbart et mål for øye, – det er på godt og vondt å nå frem til seerens følelser. Noe de erfaringsmessig og i stor grad  oppnår. Det er rolig, flytende musikk i begynnelsen av filmen, en type musikk som ofte blir brukt i meditasjon – og Neverland blir fremstilt som reneste himmel på jord. Skaperne av filmen ønsker tydelig å myke opp seeren slik at de som sitter å ser på kan føle på samme glede og forventninger som de besøkende på Neverland gjorde.

Denne delen av filmen fremstiller Jackson som et kynisk og manipulativt menneske. Han brukte lang tid på å opparbeide seg tillit hos familiene som bodde hos ham på Neverland. Jackson fremstilles nærmest som en reddende engel for familiene han valgte å invitere med seg hjem. Han overrøste foreldre og barn med gaver, reiser og en syk kjærlighet.

Jackson fremstår som svært umoden og mer på stadie med et barn enn en voksen mann. Om det er sant det som avsløres i filmen så vet Jackson at det han gjør er straffbart, mens hans egne overbevisninger viser noe annet. Han er drevet av drifter vi vanlige mennesker ikke har forutsetninger for å forstå. 

Skaperne av Neverland vet hva de gjør. De spiller på seerens følelser så det monner. Hvorfor den lages nå er mer et ubesvart spørsmål. Hva skaperne av filmen ønsker å oppnå er usikkert. Hvilke motiver skaperne av filmen har for å lage film om påståtte overgrep utført av en mann som døde for 10 år siden får meg til å undre. Hvorfor nå i 2019? Et mulig motiv kan være å sette søkelys på berømmelsens makt. Det er ikke tvil om at kjendiser har mye makt over sine fans. 

En av mennene i filmen forteller om minner fra han var 7 år. Selv husker jeg svært lite fra jeg var 7 år – det jeg måtte huske kommer kun i bruddstykker og kan lett forveksles med falske minner. Jo lengre tid det går fra hendelsen, jo større er sjansen for å utvikle falske minner. Nå sier jeg ikke at mennene i filmen lyver, men at man alltid bør være forsiktig med å være for bastant i detaljerte beskrivelser av hendelser som foregikk 20 – 30 år tilbake i tid. 

Jeg var lenge usikker på om jeg skulle se “Leaving Neverland”. At jeg valgte å se den er den største feilen jeg har gjort på veldig lenge – for dette kunne jeg vært foruten. Jeg hadde heller ikke behov for å sitte igjen med en følelse av å være fysisk kvalm. Jeg betviler ikke at disse mennene snakker utifra hva de mener de har opplevd, men likevel; dette ble sterk kost.

Om du ikke vil ha ditt bilde av Michael Jackson ødelagt så anbefaler jeg deg å ikke se Leaving Neverland. Filmen slår i stykker vårt indre bilde av den Michael Jackson vi kjente. Indre bilder av en smilende, syngende & dansende Michael Jackson blir raskt erstattet av helt andre og til tider svært ubehagelige bilder. Skaperne av filmen burde i så henseende absolutt ha gitt tydeligere advarsler for hvilke emosjonelle reaksjoner filmen kan trigge, spesielt hos overgrepsofre. 

 

SOPHIE ELISE – GI FAEN!

Etter å ha sett debatten på NRK idag så synes jeg synd på Sophie Elise. Det må sies at jeg ikke har lest det aktuelle blogginnlegget det stormer rundt, men det er helt uvesentlig. Sophie Elise står der alene på nasjonalt tv mens NRK tillater at tre andre bloggere står rundt henne og lar ukvemsordene hagle over den stakkars jenta. Ærlig talt, NRK – dette kunne dere spart dere for. Sophie Elise hadde ingen til å forsvare seg, hun sto der helt alene. Dette var å gå for langt. Uansett hva Sophie Elise velger å blogge om i offentligheten; å ydmyke henne på den måten i beste sendetid overfor hele Norges befolkning er og bør være uakseptabelt. 

Nå er det på tide å la Sophie Elise være i fred. Så lenge innleggene hennes blir godkjent av hennes arbeidsgiver, så ser jeg ikke problemet. Hun lever av å blogge og da blogger hun om akkurat det hun føler for. Om Sophie Elise valgte å blogge naken på toppen av et hustak, så er det ingen som har rett til å rakke ned på henne i tide og utide. Denne jenta har guts til å stå opp for det hun tror på. At enkelte faktisk gir inntrykk av at de har rett til å bestemme eller mene noe om hvordan andre mennesker skal leve livet sitt er hårreisende. Det er frekkhet av ypperste klasse. 

Så til deg Sophie Elise har jeg bare èn ting å si; blogg i vei og gi faen i de som rakker ned på deg. Vi er mange som heier på deg. Bloggverdenen ville ikke vært den samme uten Sophie Elise. 

LEAVING NEVERLAND DEL 2

ADVARSEL! Leaving Neverland er for mange en svært sårbar og vond dokumentar. Jeg advarer derfor spesielt sårbare individer mot å lese mine innlegg som omhandler dokumentaren, da noen kan føle seg støtt. Leses på eget ansvar. 

 

Ok, det er her det hele blir forvirrende. Etter å ha sett de første to timene av Leaving Neverland er det helt nødvendig med et avbrekk. Det var sterk kost å høre disse mennene fortelle til dels detaljerte beskrivelser av sine opplevelser med Michael. Èn ting var imidlertid konstant under hele dokumentaren, og det var magefølelsen min i forhold til Wade Robson. Den var uggen fra første stund uten at jeg har noen formening om hvorfor. Jeg har aldri hverken sett eller hørt om Wade Robson før Leaving Neverland.

Derfor fikk jeg aldri helt taket på Robson`s erfaringer fra Neverland. Jeg ble overraskende nok såpass opphengt i kroppsspråket hans at det overskygget det han fortalte om sine erfaringer. Det hele var faktisk en relativt merkelig opplevelse. Wade Robson er åpenbart ikke en som er lett å forstå seg på. Men for å trekke frem noe positivt om Robson så er det at kvaliteten på dansingen hans absolutt og uten tvil er profesjonell. Her har man det fødte naturtalent. Rytmen hans og danseforståelsen er intet mindre enn fantastisk. 

De to siste timene av dokumentaren var relativt kjedelig – selv om det innimellom dukker opp uventede momenter. Ofrene i denne saken er ikke bare Wade Robson og James Safechuck. Slik dokumentaren er lagt opp så får man helt på slutten av filmen inntrykk av at Safechuck til tider glemmer hvem som var den egentlige påståtte overgriperen. Han legger store deler av skylden på sin mor. Det er helt sikkert ting denne moren angrer på og i ettertid ser at hun kunne gjort annerledes, men det føles likevel urettferdig at hun skal sitte igjen med all skyld.

Når man velger å legge skylden på sin mor, – da glemmer man hvem som er den eneste skyldige i selve handlingen, og det er overgriperen. Bitterheten overfor deres respektive mødre synes å overskygge alt annet. For å sitere broren til Wade Robson som også er med i Leaving Neverland; “Jeg bebreider fortsatt vår mor og jeg mener alt er hennes skyld. Hun splittet opp og ødela familien, hun drev faren vår til selvmord og det er hennes skyld at Wade ble misbrukt. Alt fordi hun ville leve et jetset liv.”

Jeg sitter igjen med et inntrykk av at det er mye mer til denne historen som ikke blir fortalt. I denne videoen kommer det frem opplysninger som ikke samsvarer med det Robson og Safechuck påstår. Uansett så er det opp til hver enkelt å gjøre seg opp en mening om Leaving Neverland og Michael Jackson. 

Ser for meg at Omer Bhatti i disse dager blir nedringt av media. Bhatti har som de fleste vet – nær kontakt med Jackson familien. Han har tidligere støttet Michael Jackson og nektet for at anklagene mot Jackson har rot i virkeligheten. Samtidig har Bhatti`s egen mor tidligere innrømmet at alt oppstyret rundt Jackson og hennes sønn har medført at hun har vært mye syk. Der finner man eneste røde tråd både i dokumentaren og utenfor dokumentaren; foreldrene til “Neverland-barna” – de sliter voldsomt psykisk etter sin kontakt med Jackson.

Så gjenstår det å se om vår egen Omer Bhatti velger å uttale seg i forhold til Leaving Neverland eller om han velger å forholde seg taus. 

 

MÅ MAN DRIKKE ALKOHOL?

Hvorfor er det slik at relativt unge mennesker føler at de må innta alkohol i festlig lag? Vel, idag er det mer partydop det går på i visse miljøer. Hvorfor? Jeg stilte meg selv dette spørsmålet etter jeg leste en artikkel om emnet. Et lite tilbakeblikk; Sommeren 2019 er det 12 år siden jeg smakte alkohol sist. Om jeg er stolt av det? Ja, selvfølgelig er jeg det. Hvorfor i all verden skulle jeg ikke være stolt av en slik – i mine øyne – stor prestasjon?

Det hører med til temaet at på enkelte firmafester så flyter alkoholen. Glade kolleger, firmaet har gått med overskudd og stiller med gratis drikke i alle farger og fasonger. De vil gjerne vise at de setter pris på sine ansatte. Firmaturer. Sjefen betaler. Minibaren tømmes uten at du trenger å tenke på regningen. Den sendes til sjefen. Som gladelig betaler. Ingenting er viktigere enn fornøyde ansatte. 

Den prisen kan bli høy. Det kan på sikt koste deg både jobben og ekteskapet. Fordi du mister kontrollen over alkoholinntaket. Det er en stille aksept i enkelte firma at man kan komme rett fra fest, være brisen eller i bakfylla – og gå rett på jobb. Andre ansatte har igjen lange dager og jobber langt utover kvelden og natten. Tar seg et glass vin eller tre for å holde seg våken slik at de får gjort siste rest av det som må være ferdig til neste dag ringer arbeidsdagen inn. 

Jeg har selv sett på nært hold hvordan det er i enkelte såkalte “godt stilte” firmaer. De serverer alkohol til de fleste tilstelninger. De lodder ut vin flere ganger i måneden. Alkohol opp og i mente. Det er en skremmende utvikling. Når man står på sidelinjen og ser at en nær venn ødelegger seg selv – og ser at h*n mister kontrollen sakte men sikkert er utrolig frustrerende. Så frustrerende at man velger å ta avstand for å beskytte seg selv og håpe at de èn gang vil våkne og innse hvilken negativ spiral de er på tur inn i. 

Misforstå meg rett; jeg sier ikke at det er galt å drikke alkohol. Det er sosialt, og det er til tider hysterisk morsomt. Frem til man ender opp på legevakta fordi noen puttet noe i drinken din Noe som var faktum i mitt tilfelle. Jeg valgte å avstå helt fra alkohol fra den kvelden for snart 12 år siden. Aldri om jeg har smakt alkohol siden.

Ja, det er et faktum at alkohol karakteriseres som et energigivende næringsstoff. Men det gjelder ikke om man drikker for mye. Energigivende ja, men næringsstoff – nei! Da virker det mot sin hensikt.

Kan man ikke være sosial og ha det morsomt uten alkohol eller andre rusmidler? Tør du være deg selv på fest uten å drikke eller ruse deg? 

LENGE LEVE POLLENSESONGEN

Jeg kjenner de første tegnene allerede i februar. Når snøen ennå ligger som et hvitt teppe over landskapet. Snø krystallene daler ned mot bakken som myke bomullsdotter. Solen har ennå ikke kommet frem bak fjelltoppene for å varme vinterblek hud. Fjellene strekker seg imot stjerneklar himmel.. det er kaldt og luften er klar og ren. Nordlyset danser over himmelen med et fargespekter som kan ta pusten fra selv den mest innbarkede nordlenning.

*Brems!* Dette kan da ikke stemme. Jeg kjenner det stikker i bihulene og rundt øynene. Nesen er tett og det er vanskelig å puste. Den velkjente kløen i halsen og ørene. Jeg våkner etter en urolig natt og er fryktelig slapp. En slapphet som er karakteristisk når våren setter inn. Tung i hodet og i kroppen generelt. Har ikke noe lyst å stå opp. Det klør i halsen. Det klør i ørene. Så langt inne i ørene at man ikke rekker inn med noe som helst for å klø. Nesen klør. Øynene klør. Kroppen føles blytung. Noen kaller det vårslapphet. Jeg kaller det allergihelvete. 

Etter flere mnd med vinter og kald, deilig luft så blir jeg like rystet hver gang jeg kjenner tegn til pollenallergien. Da har jeg hatt såpass mange mnd hvor jeg har kunnet leve “normalt”. Puste normalt. Ingen akutte hosteanfall som bevitner surklende & sårbare lunger. Ingen våkenetter med blodskutte og sviende øyne. Jeg kan gå ut av huset uten å tenke på munnbind. Bihulene føles fine. 

Ah! Våren og sommeren er virkelig SLITSOM, Beklager om jeg virker negativ – men slik føles det akkurat nå. Når jeg våkner om morgenen og er slapp og tung – og sovner på sofaen igjen, rett etter frokost. For så å våkne i en døs og ikke helt klare å få kroppen i gang. Det er forresten ikke siste gang den dagen at jeg bare sovner av totalt utmattelse.

                                       
Man går i konstant redsel for at et alvorlig allergianfall skal sette inn, og man må på legevakten i hui og hast. Det har nemlig skjedd før. Det er noen år siden sist – men redselen sitter der likevel. Fordi man aldri kan være helt sikker. 

Man blir sur og grinete fordi man ikke evner å utføre selv de enkleste oppgaver uten å være totalt utslitt i etterkant. Man blir oppfarende og utålmodig. Allergi remediene er tørket støv av og står på rad og rekke på kjøkkenhyllen – klar til bruk. Føler meg oppgitt over at jeg må slite med dette – sammen med tusenvis av andre nordmenn. 

MEN; etter sommer kommer høst og vinter. Jeg har faktisk spennende ting i vente:) Prøver å si til meg selv at det er mennesker som har det verre enn meg i denne verden vi lever i, og at dette tross alt er noe som går over.

Det er bare synd at det må være så jævlig mens det står på.

 

ANNE BRITH LEGGER NED BLOGGEN

Anne Brith – en av Norges toppbloggere legger ned bloggen. Hun orker ikke mer. “Det er ikke verdt det” uttrykte hun til media idag. Trusler og sjikane er en del av hverdagen hennes som toppblogger. Si meg, er mennesker ⇒ såkalte nettroll ⇒ blitt fullstendig idiot? Hva er det som driver disse menneskene til å utføre slike handlinger? Narsissisme, psykopati eller andre alvorlige sinnslidelser virker å være høyt representativt blant denne gruppen mennesker. Er det en fullstendig feilkobling et sted som gjør at nettroll ikke evner å føle hverken empati eller sympati? Dessverre er det slik at noen mennesker er født uten evnen til normale medmenneskelige følelser. Sosiopater er overraskende nok ikke født med lidelsen. De utvikler den i løpet av livet. 

Nettroll bør og skal heller ikke utvises noen form for oppmerksomhet, fordi det vil kunne trigge deres negative atferdsmønster. Og prøve å fortelle disse menneskene at det de gjør er galt, er nytteløst. De ønsker ikke å forstå at det de gjør er galt. Derimot føler de tilfredstillelse hver gang de får den responsen de ønsker. Det er det deres verden består av; skape redsel og såre andre mennesker på det groveste. Jo mer redsel, jo mer tilfreds vil de kunne føle seg. De har funnet en felles plattform der de kan få utløp for sine indre demoner.

Når det er sagt så er det en godt forankret sannhet at mennesker i alle tider har puttet kjepper i hjulene på hverandre. Jeg har stor forståelse for at Anne Brith ikke orker å blogge mer. Det finnes viktigere ting her i livet. Nettet er en arbeidsplass som alltid vil bestå av en viss form for utrygghet og uforutsigbarhet. Det er svært klokt av Anne Brith å legge ned bloggen om hun føler at det er det beste for henne og familien. Noen ganger må vi mennesker ta upopulære – men høyst nødvendige avgjørelser.

Flotte Anne Brith 

                                                                                              Foto: Anne Brith

SORGEN ER MIN EGEN

Idag er en sånn dag. Det føles tomt. Uansett hvor mye jeg prøver å glede meg over livet, så har den velkjente tomhetsfølelsen inntatt kroppen min igjen. Sorgen. Det er 1 år siden, men sorgen velger ut dager der den har bestemt seg for å være sterkt tilstede. Da skal det lite til før jeg kjenner tårene presse på. Tristheten legger seg som et mørkt teppe over kropp og sinn.

Det som kanskje har forandret seg litt, er at de dagene teppet legger seg over meg igjen, så er det ikke like tungt som tidligere. Det er faktisk enkelte lysglimt under teppet. Men det er fortsatt tungt. Jeg har fremdeles til gode å kjenne meg så ekte og gjennomført glad som jeg var bare for et par år siden. Alt var så fint. Så slår livet ned med et brak og tilbake er bare bruddstykker av den lykkelige jenta jeg var.

Hvor mange ganger har jeg ikke stilt meg selv det samme spørsmålet: “Hvorfor måtte jeg oppleve dette?”

Når disse dagene kommer, det er da alt føles urettferdig. Hvorfor meg? Jeg vil ikke kjenne på denne smerten mer. Kan jeg ikke bare våkne i morgen og ikke huske noe fra det som skjedde den smertefulle februardagen i 2018? Det er en dag som har endret meg for alltid. Jeg vil aldri noensinne bli den samme.

Dagene er blitt noe lettere og komme seg igjennom, men forsatt har jeg dager hvor kroppen husker selv om jeg ikke tenker på det. Det kalles “kroppslige minner” har jeg fått vite. Det vil si at man ikke tenker på episoden – men kroppen reagerer fysisk pga triggere. Triggerne kan være lukter, synsinntrykk, hørselsinntrykk, en farge.. alt som kan reaktivere det traumatiske minnet. Heldigvis kommer dette sjeldnere ettersom tiden går.

Har du opplevd å miste noen du sto nært eller var veldig glad i? Noen som ble revet fra deg uten at du fikk tatt ordentlig farvel? Da kjenner du til tomhetsfølelsen og følelsen av ensomhet. Ønsket om å bare få se dem en siste gang. Ønsket om å få ha dem sammen med deg inn i fremtiden. Slik ble det ikke. 

 

 

HAR DU NOEN GANG OPPLEVD NOE TRAUMATISK?

Har du opplevd noe traumatisk i livet og at folk rundt deg sakte men sikkert trakk seg unna? Det forundrer meg at mennesker reagerer slik på andres traumer. Jeg gikk for et år siden igjennom et personlig traume. Det var smertefullt både fysisk og mentalt. Kanskje jeg en gang velger å være åpen om traumet, men pr idag er jeg ikke klar for å snakke om det. Iallefall ikke offentlig. Det som overrasket meg når denne situasjonen oppsto var hvor “stille” det ble fra alle. En stund var det helt stille på snap, ingen meldinger hverken på messenger eller sms. Ingenting. Bare stillhet. Det føltes rett og slett veldig rart. Plutselig var det som jeg ikke eksisterte lenger. Selv mine nærmeste venner ble stille. Samtidig så var det noen få som ga utttrykk for at de ble tomme for ord. Jeg ventet dag ut og dag inn – men telefonen var like stille og like tom for varsler. 

Kanskje har jeg selv reagert med taushet overfor noen som har opplevd noe vondt – og overlatt dem til seg selv – alene med sin sorg og sitt savn? Ikke fordi jeg ikke brydde meg – men fordi jeg var for travelt opptatt til i det hele tatt tenke over at de hadde satt pris på min oppmerksomhet. Jeg har vært den som har vært stille – dessverre. Kanskje jeg rett og slett følte meg ubetydelig i den sammenheng. 

Det er virkelig ikke slik det bør være. Det koster hverken mye tid eller penger å gi noen som har det vondt en skulder å gråte på. Litt omsorg og omtanke. For å understreke hva jeg mener så var jeg på et kjøpesenter i forrige uke. Der traff jeg på en bekjent av meg som jeg ikke har sett på veldig lenge. Det var som hun på en eller annen måte visste at jeg akkurat den dagen hadde behov for akkurat den klemmen. Selv om hun pr der og da ikke ante hva jeg gikk igjennom – så var den klemmen en kjærkommen handling fra et varmt medmenneske. Den klemmen reddet dagen min. Den klemmen gjorde at jeg følte meg sett. Fordi at mitt personlige traume er en såkalt “stille sorg”. Det er ikke noe man snakker for høyt om. Det er en sorg man som kvinne bærer med seg – alene. Da er det så godt å oppleve slikt fra et annet menneske. 

Når det er sagt er vi mennesker så forskjellige og med ulike utgangspunkt i livet. Der noen vil ha mange mennesker rundt seg i slike situasjoner som beskrevet over – vil andre igjen bare være alene. Så det er ikke lett å vite hva man bør og ikke bør gjøre. Men en klem og noen gode ord vil uansett ikke gjøre noen skade. Stillheten gjør. 

Til slutt – en tanke jeg har gjort meg i det siste; når noen sier at “jaja, det er vel noen som har det værre.” Hvorfor i all verden skal jeg bruke den setningen for selv å føle meg bedre? Nei, jeg føler meg slett ikke bedre med å tenke på at det er noen der ute som har det værre enn meg. Fordi jeg ikke ønsker noen så vondt. 

Ann-Kristin