I lys av frikjennelsen av Viggo Kristiansen, så dukker det opp mange følelser – hos mange mennesker. Selv hos oss som ikke har noen tilknytning til saken, så svinger følelsene mellom avmakt og sinne. 

Dagen da Kristiansen ble dømt til 21 års fengsel så mistet jeg siste rest av tillit til det norske rettsvesenet. Hvordan det var mulig at et menneske kunne dømmes til en så alvorlig handling, uten et snev av sikre bevis,  var hårreisende. Hårene sto bokstavelig talt rett ut på armene. Jeg var i en form for sjokk. Det skal faktisk ikke være mulig å dømme et menneske for voldtekt og drap, uten å ha holdepunkter for at det faktisk er tilfelle. 

Dommen mot Viggo Kristoffersen viser at det i noen tilfeller er svært vanskelig å bevise uskyld. Selv der det er bevis på at du er uskyldig, så kan du bli dømt. For det fantes jo sikre bevis på at Kristiansen ikke befant seg i Baneheia på tidspunktet for barnedrapene. Han blir på tross av dette ikke trodd. 

“Jo, vi har bevis på at du rent fysisk sett ikke kunne vært i Baneheia da jentene ble drept. Men vi velger å tro at du var der likevel..” Hvor er logikken? 

Det er her jeg nå velger å stå frem med min historie. 

Og den er langt fra morsom. Den vil sette søkelys på hvordan advokater for et par tiår tilbake påvirket sine vitner. Iallefall er det min erfaring. Så kan andre som eventuelt har samme erfaring uttale seg etter å ha lest dette innlegget.

Jeg har holdt kjeft i over 20 år. Kun et fåtall nære venner vet fakta i saken. Og fakta er at jeg for litt over 20 år siden ble oppringt av en advokat. Vedkommende spurte om jeg kunne tenke meg å vitne til fordel for hans klient. Hvilken sak det er snakk om velger jeg å ikke offentliggjøre her. Men det var en stor og landsdekkende kriminalsak. 

Grunnen for at advokaten ringte meg var at jeg har en forhistorie med det som da var hans klient. Relasjonen var avsluttet et par år før saken ble rullet opp. Advokaten ba meg si noen ord om min forhistorie med hans klient og hvordan min oppfattelse av vedkommende var. Jeg valgte å si ja til å vitne.

Det er her problemene starter for alvor.

I min naivitet så trodde jeg at det var min erfaring med vedkommende som ville ha betydning. Men der tok jeg kraftig feil. Advokaten ga blanke faen i hva jeg hadde å si. Her ble det lagt frem et muntlig manuskript på hva advokaten ønsket at jeg skulle si under ed i retten. Jeg ble mildt sagt rystet. Og jeg kan med hånden på hjertet si at det var i det øyeblikket all min tillit til norsk rettsvesen ble visket bort. 

Jeg var veldig ung den gang og det er mulig at advokaten levde i den tro at han kunne manipulere meg til å legge frem et vitnesbyrd som ikke inneholdt hele sannheten. Faktisk så inneholdt det ren løgn.

“…så kan du si at du oppfatter min klient som (…) og så sier du at han er (…)” 

For å gjøre en lang historie kort, så ba advokaten meg pynte på sannheten om sin klient. Jeg skulle fremstille den siktede som en person vedkommende ikke var i virkeligheten. Jeg satt på en helt annen sannhet – og derfor endte det med at jeg i siste liten trakk meg som vitne.

Nå er det engang slik at det er straffbart å lyve under ed. Det var en sjanse jeg ikke under noen omstendigheter var villig til å ta. Dessuten var det uaktuelt å lyve for at hans klient skulle få muligheten til en mildere dom. 

Om jeg var rystet fra før så kunne ingenting forberedt meg på neste trekk. Da jeg informerte advokaten om min avgjørelse så ble han mildt sagt forbannet. Han kjeftet meg huden full og kom med det jeg da oppfattet som trusler. Det her er som sagt over 20 år siden, men jeg er like rystet den dag idag som den gang. 

Mitt eventuelle vitnesbyrd ville neppe hatt avgjørende betydning, men det ville ha bidratt til å skape et bilde av en siktet person i en svært altvorlig straffesak, som ikke hadde holdepunkter i virkeligheten. 

Poenget mitt med å skrive dette er: Hvor mange vitner blir egentlig påvirket av rettens aktører? 

Hvis det er slik at vitner påvirkes til å pynte på sannheten, så vil det jo aldri bli helt rettferdig. 

Hvor mange vitner ble påvirket i favør av Jan Helge Andersen? Og i disfavør av Viggo Kristiansen? Det er faktisk det eneste spørsmålet jeg nå sitter igjen med. Og det vil vi mest sannsynlig aldri få svar på. 

/Ann-Kristin