Jeg er en av dem som virkelig ikke fordrar familieselskaper. Foreldre, søsken, søsken sine barn, søsken til svigersøsken sine barn, svigerforeldre, filletanter og onkler- noen ganger kan det virke som hele slekta er samlet på et sted. Disse sammenkomstene er så energikrevende at jeg er tappet for energi i timesvis etterpå. Kroppen lager stresshormoner på høygir, hode og nakke verker og etter et par timer med påklistrede smil og “Så hyggelig at du kom” (Overført betydning: “Det var greit nok at du kom, men jeg gleder meg mest til du går igjen”).
Denne julen har jeg konsekvent takket nei til invitasjoner som involverer foreldre og søsken. Jeg orker rett og slett ikke. Det gir meg absolutt ingenting. Annet enn frustrasjon og hodepine.
Siden det forventes at storfamilien skal samles i julehøytiden, så har jeg mange ganger følt meg annerledes. Er det virkelig bare jeg som ikke kan fordra å være sammen med slekta i jula? Og forsåvidt på de fleste andre familiesammenkomster. Det tapper meg fullstendig for krefter. Den ene irriterer meg mer enn den andre. Enkelte ganger har jeg bare lyst å slå knyttneven i bordet og rope “Men for faen da – hold kjeft!” Folk skuler på hverandre, snakker dritt om personen som sitter i sofaen på andre siden av rommet – for så å klistre på seg et smil å gjøre som ingenting.
Mulig jeg er utskuddet i famillien, men jeg kan virkelig ikke fordra når mennesker oppfører seg så langt ifra det jeg mener er naturlig og akseptabelt. Hvorfor er det en selvfølge at du og jeg skal stortrives ilag med søsken som er sure for et eller annet vi gjorde eller sa feil for flere måneder eller år siden? Søsken som egentlig ikke ønsker å tilbringe tid med oss heller. Hvorfor skal det være en selvfølge at man som eldste datter i familien skal sitte der å smile fra øre til øre når man egentlig bare har lyst til å ønske hele slekta dit peppern gror?
For det er slikt det ofte føles. Selvsagt kan det være meg det er noe i veien med, men likevel bør det respekteres at ikke alle er like glade i familieselskaper. Det kan rett og slett bli litt for mange sterke personligheter samlet på et sted. Man kommer sjelden til orde på grunn av all høylytte summingen. Alle har lyst å fortelle noe fantastisk som skjedde for x-antall uker siden, noe som fører til at den ene roper mer enn den andre. Til slutt er det ikke noen som får med seg noe som helst av det som blir sagt. For ikke å nevne dem som fornærmet snurper igjen kjeften og ser ut som de har sett fanden på flatmark – alt fordi de ikke får oppmerksomhet nok.
Få legger merke til den personen som sitter midt oppi alt og slett ikke har det noe bra, og som aller helst ville hatt en klem eller en klapp på skulderen.
Misforstå meg rett; jeg er selvsagt glad i alle sammen. Men i år valgte jeg annerledes. Jeg valgte å sette mine egne behov og ønsker høyt på listen over hvordan juledagene skal feires. Jeg angrer ikke et sekund på valget mitt.
/Ann-Kristin
