Nå er jeg forbannet. På mine egne og mine medsøsters vegne. De dette innlegget er rettet til mot er tro det eller ei – anstendige og uten tvil overrepresentert; godt voksne kvinner. Altså, ærlig talt du middelaldrende kvinne som jeg gikk forbi på butikken idag – hva får en moderne kvinne som deg til å stirre på magen min? Man skulle nesten tro at jeg går rundt med et stort blinkende skilt hvor det står “SE HER↓“.
Nå kjenner ikke jeg deg (heldigvis), og for alt jeg vet kan det være at du er et menneske som ser ned på de som er annerledes enn deg selv. Når det er sagt så kan jeg med hånden på hjertet ikke under noen omstendigheter påstå at hverken du eller mannen ved din side var glansbilder. Jeg begynner å bli sykt lei av at enkelte jeg møter ser på magen min før de møter blikket mitt. Hva faen er det med den som er så spesielt?
For den er spesiell. Den er et vakkert minne om da jeg var førstegangsgravid. Den vil alltid minne meg på et av livets mirakel som idag er 20 år. Den er en påminnelse om det lille barnet som kom til verden mens hele verden holdt pusten. Vi gikk over i år 2000 når livets mirakel viste seg å være noe av det vakreste en nybakt mor kan oppleve.
Ikke alle kvinner har flat mage etter et svangerskap. I noen tilfeller så strekkes mageskinnet såpass mye pga mors lave vekt før graviditeten at skinnet sprekker opp, du får strekkmerker og og altfor mye skinn til overs etter fødselen. Ja, jeg kan selvfølgelig få hjelp av kirurgi. De kan kutte meg opp fra ene siden av magen helt over til andre siden. For deretter å kutte bort overflødig fett og skinn og lappe meg igjen med x-antall sting. Faren for infeksjoner er stor og smertene etter inngrepet er forferdelige. Dessuten må jeg ligge i ro i omtrent et halvt år etter operasjonen. Fordi huden er sydd sammen i flere lag så må jeg holde sengen for at ikke stingene skal revne
Hvem skal ta vare på barna mine det halve året jeg ikke kan annet enn å ligge i sengen? Om alvorlig infeksjon oppstår og det blir hasteinnleggelse på sykehus, hvem skal da ta ansvar for barna mine?
Ungdommen er faktisk de som er fantastiske i denne sammenheng. De stirrer ikke og behandler voksne mennesker med en naturlig imøtekommenhet og respekt. Jeg er så stolt av dagens ungdom at ordene for å beskrive det er vanskelige å finne. Kanskje har de selv mødre som har slitt med vekten eller at de rett og slett er mer opplyste og ikke bryr seg om hvor mye andre mennesker veier. Uansett grunn så er det grunn nok til å se lyst på fremtidige generasjoner.
Kjære godt voksne kvinne på butikken idag; hvordan våger du å se ned på noe som betyr så mye for meg? Hvordan våger du å tillate deg å se ned på kroppen min?
Som en god venninne av meg sa en gang; “Man bør alltid se på seg selv før man dømmer andre.” Selv om du har stor nese, flagrende ører eller rynker (noe jeg faktisk ikke har i en alder av 43 år..) så har jeg nok respekt for deg til å ikke stirre.
Kroppen min er mitt tempel, og frem til jeg spør om dine meninger så ser jeg helst at du ser deg litt i speilet før du går ut av døren hos deg selv. Jeg står selvsagt klar til å uttale meg om dine feil og mangler sånn i tilfelle du føler at du har behov for det.
/Ann-Kristin
