Ja, deg! Du gjør meg fryktelig trøtt, det svir i øynene bare jeg nærmer meg deg. Du gir meg hodepine. Enkelte dager drar jeg gardinene foran vinduene fordi jeg få ondt i øynene. Det klør i halsen, ørene og tårene renner – på grunn av deg. Jeg er irritabel og har kort lunte. Vil helst bare sove hele dagen. Jeg våkner om morgenen hoven i øynene – på grunn av deg.
Jeg får hjertebank og kjenner at kroppen jobber på spreng for å holde deg unna. Du kommer tilbake hvert eneste år for å terrorisere meg. Hadde jeg kunnet anmelde deg så hadde jeg gjort det for lenge siden. Sperret deg inne slik at du aldri fikk plage noen igjen. Det vil ikke hjelpe mye da du har etterkommere. Etterkommerne dine vil alltid komme tilbake og plage meg. Det vil aldri ta slutt. Mest sannsynlig så blir dere enda verre i årene som kommer.
Du og dine bedøver mennesker i flere måneder. Stenger dem inne slik at de ikke kan fungere normalt. Frekk er du og; jeg kan ikke tørke klær ute – for du ødelegger dem også. Faktisk så gjør du akkurat som du vil, når du vil – uten at jeg kan gjøre noe som helst med det. Det nytter ikke hvor beskyttet jeg er – du kommer deg igjennom alt. Klistrer deg til som en klegg. Kleggen kan man i det minste stenge ute. Du kommer inn der det finnes åpninger. Ser du en åpning så gyver du løs og tar deg slekten din i samme slengen. Du er så frekk at det ikke finnes ord som er dekkende.
En mager trøst er at jeg iallefall vet når du kommer. Jeg kan følge deg på veien fra sør i landet og nordover. Derfor er jeg godt forberedt når du kommer og invaderer kroppen min. Likevel blir jeg like rystet hvert år når jeg innser hvor stor kontroll du har over meg, og at det ikke er noenting jeg kan gjøre med det. Jeg må bare sitte her å vente til du kommer. Vente til du skal fremkalle et hav av influensa symptomer. Av og til gjør du til og med slik at jeg får feber og virkelig føler meg syk. Det føles som hodet er stappet av bomull. Synet er slørete og jeg går rundt i en evig døs. De dagene hvor du er mest plagsom så sliter jeg med å puste. Kroppen min får ikke nok oksygen og det setter igang kriseapparatet i kroppen. Slikt blir man utmattet av.
Men det finnes et lysglimt oppi all elendigheten. Det er som de sier: ute av syne, ute av sinn. Heldigvis for meg så evner jeg å glemme deg når du atter engang drar og blir borte. Jeg har lært meg at istedenfor å være bitter, så feirer jeg at du er dratt. Du er ikke verdt å bruke en kalori på etter alt du har latt meg og flere andre gå igjennom hele våren – og for noen vedvarer det hele sommeren. Men når du drar da er du glemt. Frem til neste gang du kommer.
Kjære pollen, jeg hater deg ikke – jeg bare misliker deg veldig sterkt. Det du lar være igjen etter deg er jo vakkert å se på, tross alt. Blomstene, gresset og alt som spirer. Det er bare synd at du må plage så mange i prosessen.
/Ann-Kristin
