Helt ærlig så blir jeg flau. Flau over å lese hvor grusomt noen foreldre har det etter å ha vært sammen med barna sine i 4 sommeruker. Det stopper ikke der. Jeg blir flau over at en mor i det hele tatt kan lire ut av seg at hun må sitte med ansvaret for barna alene. Og hun er ikke engang alene. Hun har en mann som kan ta del i ansvaret. Likevel mener hun at besteforeldre har en obligatorisk plikt til å dele ansvaret for barnebarna med foreldrene. Men kjære 3 barnsmor – det kan du da ikke mene?
Den dagen du velgte å få barn – den dagen falt alt ansvar i dine hender. Barnet er ditt. Beklager å måtte si det så brutalt, men besteforeldre velger ikke å få barnebarn. Det er dere som velger å få barn. Er det noen som spør de blivende besteforeldrene om de i det hele tatt er klar for den store og krevende oppgaven det forventes at de trer inn i med det samme barnet ser dagens lys? Manuset er ferdig skrevet lenge før barnebarna er født, og det forventes at de stakkars, umyndiggjorte besteforeldrene har pugget manus og er klar for eksamen idet barnebarnet trekker pusten og setter i et høylytt skrik.
At dere blivende foreldre er mer enn klar for å få barn er bra det. Men hvorfor alle disse forventningene til besteforeldrene? Blivende besteforeldre velger selv hvordan de vil leve livet sitt etter at barna har fløyet ut av redet. Det må føles som et mareritt på høylys dag når voksne barn sutrer og klager og setter krav lenge etter at de har flyttet ut og i tillegg har egen familie. Spesielt når voksne barn klager over at de må tilbringe tid med sine egne små barn.
“Etter at jeg fikk barnebarn har jeg flere ganger oppholdt meg i varmere strøk, men jeg har ikke kjent på skyldfølelse. Jeg er like opptatt av barnebarna som andre bestemødre.” Sitat bestemor â 2019.
Kan det tenkes at barn i 2019 ikke har samme behovet for å tvære sammen med besteforeldrene som vi hadde med våre besteforeldre for 20, 30, 40 år siden? Barn idag er vant til at det skjer noe hele tiden, hver dag, hele året. Å forevente at de skal sitte sammen med bestemor som strikker sokker – og det i flere dager/uker, vel.. det er strengt tatt ikke nødvendig å si mer om det. Det er jo supert om barna av og til kan chatte med mormor på messenger og sende en snap i ny og ne. Slike muligheter hadde ikke vi.
Best er det å forberede seg allerede nå, slik at du ikke blir fryktelig skuffet den dagen barnebarna prioriterer annerledes enn du forventer. Det virker i det hele tatt som du har fryktelig mange forventninger til egne foreldre, egne barn og barnebarna dine som ikke engang er påtenkt annet enn i ditt eget hode. Èn ting er det perfekte livet man lager seg i sin egen fantasi, en annen ting er virkeligheten.
Når du, kjære 3 barnsmor, skriver en kronikk i en av Norges største aviser, samtidig velger å forholde deg anonym; er det fordi du innerst inne vet at det du skriver er urettferdig over dagens besteforeldre? At det du skriver egentlig er rettet mot selv og det travle livet ditt? Kanskje er det ikke er hos besteforeldrene problemet ligger.
Foreldrene dine er ferdige med små barn og oppdragelse, og er i sin fulle rett til å leve livet sitt akkurat slik de ønsker. Jeg tipper at dine foreldre var sliten av foreldreoppgavens prøvelser i perioder de også. Nå er barna voksne og de kan pustet lettet ut. Mission accomplished. Du, 3 barnsmor, fremstår som svært utakknemlig for all den tid og energi foreldrene dine har brukt på deg opp gjennom oppveksten din.
Kjære besteforeldre: Jeg heier på dere! Ta motorsykkel lappen. Reist på jordomseiling. Kjøp hus på en øde øy. Reis til Mars. Gjør hva enn dere måtte føle for. Dere har tross alt brukt store deler av livet sitt på å oppdra sine egne egne barn til å bli fornuftige og ansvarsfulle mennesker.
/Ann-Kristin
