KJÆRE MUSTAFA

Her sitter jeg. Der sitter du. Vi kjenner ikke hverandre. Media publiserer ukritisk bilder av en ung gutt som kjemper sitt livs kamp. Gutten heter Mustafa Hasan og det eneste han ønsker er å få skape seg en fremtid i det landet han føler seg hjemme i – Norge. Ja, moren hans løy om hvor de kom fra når de hit som asylsøkere. Mustafa var da en liten gutt på 6 år som ikke kunne gjøre annet enn å følge morens ordre. Det var ikke Mustafa som bestemte at de skulle flykte til Norge. Det var neppe moren hans heller som sto for den avgjørelsen. Dessverre ser det ut til å være en allmenn misforståelse at mennesker på flukt selv kan avgjøre hvilket land de skal søke asyl i. Så enkelt er det ikke. Det er ikke bare å bestemme seg for at du skal reise til Norge å søke asyl. Du må igjennom ufattelig mange prosesser før du i det hele tatt kan lande på norsk jord. 

Mennesker på flukt sliter ofte med traumer fra et liv på flukt. Det er noe vi nordmenn aldri vil kunne forstå. Angsten de sliter med er så gjennomtrengende at det er fryktelig å se på. De svetter, pupillene blir store, de blinker ikke, øynene blir tomme og kalde, de ser på deg – men de ser ikke på deg likevel. De ser noe annet. Hva de ser kan vi bare forestille oss. 

Nettene består ofte av tunge mareritt. De drømmer om politi som bryter seg inn i huset og tar dem med. Ofte hører de at noen kommer – uten at det er en realitet. Kroppen er i konstant beredsskap. Nå spør du kanskje deg selv hvordan jeg kan vite at livet som asylsøker faktisk er slik. Jo, det skal jeg nå fortelle deg.

Jeg har vært kjæreste med en asylsøker. Det er mange år siden nå – men det er noe som vil følge meg resten av livet. Å være vitne til hvordan UNE bryter ned og ødelegger ellers oppegående mennesker – er pill råttent, for å bruke milde ord. Jeg har aldri vært så opprørt og forbannet og flau over mitt eget land noensinne. Rystende sto jeg maktesløs og så på hvordan et menneske jeg var glad i visnet foran øynene mine – uten at jeg kunne gjøre noe for å hjelpe. Søknader om utsettelse ble sendt. Utsettelse på utsettelse ble gitt. Angst og depresjon hos min daværende kjæreste vokste og ble til slutt svært alvorlig. 

Det finnes ikke ord som er dekkende for hvor jævlig det var å ikke vite om jeg skulle miste kjæresten min eller ikke. Jeg visste at om han ble sendt ut av landet så ville jeg mest sannsynlig aldri få se ham igjen. Det var worst case scenario. Vi håpet jo i det lengste at ting ville gå vår vei og at han til slutt ville få oppholdstillatelse. 

Endeløse, triste dager og mange tårer er det står igjen i hukommelsen min fra denne tiden. Og fortvilelsen over hvordan et enslig menneske ved en kontorpult hos UNE skulle avgjøre vår fremtid. Vi hadde ikke uttalelsesrett noen av oss. Et fremmed menneske i det offentlige skulle altså ta avgjørelsen for oss. 

Dagen da flyet lettet fra Tromsø lufthavn er noe av det jævligste jeg har opplevd. Tror jeg lå i på gulvet og gråt i ren fortvilelse. Smerten var ufattelig vond. Den truet med å rive meg i stykker. Tomheten etter at flyet var borte bak skyene kan ikke beskrives. Det var helt tomt. Bekmørkt. UNE tok fra meg kjærligheten. De tok fra meg et menneske som var min verden. Det har jeg aldri tilgitt dem for. 

Ingen som ikke har opplevd det samme vil noengang kunne forstå.

UNE tok fra meg fremtiden med kjæresten min. De tok fra oss vår fremtid. De tok ikke hensyn til at vi var glade i hverandre – eller at kjæresten min følte tilknytning til landet. De tok heller ikke hensyn til at han slet med alvorlig PTSD. 

Kjære Mustafa – dette er noe jeg håper du slipper å oppleve. Å måtte forlate landet du føler deg hjemme i. Forlate venner, klassekamerater og andre mennesker du er glade i. Kanskje har du en helt spesiell person hjertet ditt slår litt ekstra for. Din lillesøster mister storebroren sin. UNE tar ikke slike hensyn. Når jeg ser bilder av deg og ser smerten i øynene dine så gjør det vondt. Det gjør vondt å vite at du må leve med slik usikkerhet. Det gjør vondt at et menneske på tur inn i voksenlivet og fremtiden skal få livet sitt ødelagt. Du ble født i et land som var utrygt. Du kom til et land som er trygt, men med myndigheter som nekter deg å få føle på tryggheten.

Og nei, jeg har ikke truffet igjen min daværende kjæreste. Livet hans raknet etter han ufrivillig måtte forlate landet. Dette er 17 år siden. Først nå er jeg klar for å fortelle min historie. 

 

/Ann-Kristin 

0 kommentarer

Siste innlegg