Korona. Dette ordet og minnene det har ført med seg vil brenne seg inn i hukommelsen våre for alltid. Alle sitter vi med ulike erfaringer i ettertid av pandemien. Mange har mistet noen som følge av korona. Mennesker mister hverandre hver dag, hver time, hele året uavhengig av pandemier. Dette blir bare ikke skrevet om. Det er mennesker i dyp sorg verden over til enhver tid. Men dette blir som regel oversett i en ellers travel hverdag. Det angår jo ikke oss.
Så kommer en pandemi som angår oss alle. Det blir plutselig et stort offentlig fokus på smittede og døde. Nå står vi sammen og sørger sammen over de som taper kampen mot Covid-19. Fordi korona er noe som er en potensiell trussel mot hver og en av oss, så har krisen på mange ført menneskeheten nærmere hverandre.
Jeg opprettet meg f.eks ny profil på Twitter like før pandemien virkelig gjorde sitt inntog. Det var stille i feed`en min. Jeg var innom et par ganger i uken for å lese nyheter i forhold til SARS-CoV-2. Min medisininteresse var hovedgrunnen for at ny profil ble opprettet. Jeg hadde et stort behov for å utveksle faglig kunnskap med likesinnede. Dessuten fikk jeg muligheten til å holde meg oppdatert rundt pandemien på internasjonalt nivå.
Aldri i min villleste fantasti hadde jeg trodd at pandemien og opprettelse av ny Twitterprofil skulle føre meg dit jeg er idag. Jeg har blitt kjent med utrolig mange flotte mennesker jeg aldri ellers ville blitt kjent med. Av og til føles det som jeg når som helst vil våkne og innse at alt har vært en drøm. Landet vårt har omtrent vært nedstengt. Det har vært lite mennesker å se. Butikkene bærer preg av hamstring. Hele opplevelsen rundt pandemien har vært surrealistisk, men samtidig lærerik.
Dette må være det nærmeste vi kommer å leve i et apokalyptisk samfunn.
“Personlig vekst er en persons forsøk på å forstå seg selv bedre, akseptere seg selv og maksimere deres potensial for å forbedre seg som person. Personlig vekst skjer primært på et personlig eller psykologisk nivå, men påvirker også andre områder av en persons liv.
For meg har denne tiden vært en kilde til personlig vekst. Korona har på mange måter åpnet øynene mine. Altfor lenge har jeg vært følelsesmessig avstengt. Sterke følelsesmessige påkjenninger kan noen ganger føre til at kroppen stenger av følelsesbiten. Det er en vanlig forsvarsmekanisme når en person opplever noe traumatisk, og ikke noe du velger selv. Kroppen din tar avgjørelsen for deg. I ettertid er det fascinerende å se tilbake på hvordan kroppen gikk fullstendig i lockdown. Du sitter igjen med ny respekt overfor livreddende mekanismer i egen kropp. Takknemligheten som fyller deg når du er på tur ut av den post-traumatiske tiden, er enorm.
Slik er det med den krisen som vårt samfunn nå har vært gjennom. Det kan sammenlignes med en traumatisk opplevelse. Traumer styrker alarmsystemet – og ved reelt livstruende hendelser vil alarmsystemet ofre bli aktivert. De fleste av oss vil kunne nikke bekreftende på at noe har blitt aktivert i oss som følge av pandemien som har herjet verden. Vi mennesker blir pluselig fryktelig små og hjelpesløse. Vi står fullstendig avkledd mot noe som truer vår eksistens.
For to år siden opplevde jeg noe som for meg var svært traumatisk. Tiden etterpå har på mange måter vært strevsom. Kroppen min gikk en periode inn i en personlig lockdown. Verden ble uinteressant.
Det var før korona kom inn i livet mitt. Korona har på mange måter dratt meg ut av en hvileløs tilstand. Jeg ble igjen skjerpet, og den følelsen er vanskelig å beskrive. Korona fikk meg – surrealistisk og indirekte – til å kjenne på ekte glede igjen. Korona har tvunget meg til å ta et oppgjør med meg selv. Jeg sitter med en følelse av at det var meningen at korona skulle komme inn i livet mitt på det tidspunktet hun (?) gjorde.
Tiden var inne for selvransakelse og personlig vekst. Tiden var inne for å fokusere på noe annet enn meg selv. Å rette fokuset utover har aldri føltes mer befriende. Det kan sammenlignes med en grå himmel som plutselig sprekker opp og viser seg blå og vakker.
Vi har alle vært igjennom denne tiden sammen. Mennesker verden over har samarbeidet på en måte vi sjelden har vært vitne til. Noe har truet vår eksistens med så voldsom kraft at alt annet har føltes som små bagateller. På hvilken måte korona har endret deg – det vet bare du. Jeg håper du tar med deg dine personlige erfaringer fra pandemien videre i livet og vokser videre på det.
Det skal iallefall jeg gjøre.
/Ann-Kristin