ADVARSEL! Leaving Neverland er for mange en svært sårbar og vond dokumentar. Jeg advarer derfor spesielt sårbare individer mot å lese mine innlegg som omhandler dokumentaren, da noen kan føle seg støtt. Leses på eget ansvar.
Tomt. Det er eneste ordet jeg finner beskrivende etter å ha gått gjennom et relativt stort spekter av følelser etter å ha sett første delen av Leaving Neverland. Jeg valgte å gå for uredigert versjon – det vil si versjonen som er publisert av HBO. Om jeg først skulle se dokumentaren om Michael Jackson så måtte det bli orginalversjonen og ikke NRK`s redigerte versjon. Dette for å få et mer helhetlig bilde.
Skaperne av dokumentaren har åpenbart et mål for øye, – det er på godt og vondt å nå frem til seerens følelser. Noe de erfaringsmessig og i stor grad oppnår. Det er rolig, flytende musikk i begynnelsen av filmen, en type musikk som ofte blir brukt i meditasjon – og Neverland blir fremstilt som reneste himmel på jord. Skaperne av filmen ønsker tydelig å myke opp seeren slik at de som sitter å ser på kan føle på samme glede og forventninger som de besøkende på Neverland gjorde.
Denne delen av filmen fremstiller Jackson som et kynisk og manipulativt menneske. Han brukte lang tid på å opparbeide seg tillit hos familiene som bodde hos ham på Neverland. Jackson fremstilles nærmest som en reddende engel for familiene han valgte å invitere med seg hjem. Han overrøste foreldre og barn med gaver, reiser og en syk kjærlighet.
Jackson fremstår som svært umoden og mer på stadie med et barn enn en voksen mann. Om det er sant det som avsløres i filmen så vet Jackson at det han gjør er straffbart, mens hans egne overbevisninger viser noe annet. Han er drevet av drifter vi vanlige mennesker ikke har forutsetninger for å forstå.
Skaperne av Neverland vet hva de gjør. De spiller på seerens følelser så det monner. Hvorfor den lages nå er mer et ubesvart spørsmål. Hva skaperne av filmen ønsker å oppnå er usikkert. Hvilke motiver skaperne av filmen har for å lage film om påståtte overgrep utført av en mann som døde for 10 år siden får meg til å undre. Hvorfor nå i 2019? Et mulig motiv kan være å sette søkelys på berømmelsens makt. Det er ikke tvil om at kjendiser har mye makt over sine fans.
En av mennene i filmen forteller om minner fra han var 7 år. Selv husker jeg svært lite fra jeg var 7 år – det jeg måtte huske kommer kun i bruddstykker og kan lett forveksles med falske minner. Jo lengre tid det går fra hendelsen, jo større er sjansen for å utvikle falske minner. Nå sier jeg ikke at mennene i filmen lyver, men at man alltid bør være forsiktig med å være for bastant i detaljerte beskrivelser av hendelser som foregikk 20 – 30 år tilbake i tid.
Jeg var lenge usikker på om jeg skulle se “Leaving Neverland”. At jeg valgte å se den er den største feilen jeg har gjort på veldig lenge – for dette kunne jeg vært foruten. Jeg hadde heller ikke behov for å sitte igjen med en følelse av å være fysisk kvalm. Jeg betviler ikke at disse mennene snakker utifra hva de mener de har opplevd, men likevel; dette ble sterk kost.
/Ann-Kristin
Om du ikke vil ha ditt bilde av Michael Jackson ødelagt så anbefaler jeg deg å ikke se Leaving Neverland. Filmen slår i stykker vårt indre bilde av den Michael Jackson vi kjente. Indre bilder av en smilende, syngende & dansende Michael Jackson blir raskt erstattet av helt andre og til tider svært ubehagelige bilder. Skaperne av filmen burde i så henseende absolutt ha gitt tydeligere advarsler for hvilke emosjonelle reaksjoner filmen kan trigge, spesielt hos overgrepsofre.
Det jeg reagerer på, er at denne dokumentaren kommer såpass lenge etter Michael Jacksons død. I dag er verdensnyhetsbildet preget av underholdning og realityTV- liknende sendinger. Produsenter er altfor opptatt av å selge, uansett hva det måtte være. Jo sterkere kost de har å tilby, jo bedre de får betalt. Det samme gjelder de ulike informantene, som bidrar til at samfunnet blir servert mye rart i de siste 15-20 årene.
«Ofrene» er villige til å selge sin egen mor – bare de får godt betalt. Se rundt omkring, folkens! Den kalde krigen mellom Vest og Øst pågår fortsatt, «MeToo» og liknende kampanjer får grobunn – og samfunnet forfaller…
Uansett hva Jackson gjorde eller ikke gjorde, så ble han ikke dømt i sin levetid. Hvorfor da lage en sånn film etter hans død?..
Hei og takk for respons på innlegget. Jeg er helt enig med deg. Produsentene av denne dokumentaren trodde vel at dette skulle bli en slager av dimensjoner, men så feil kan man ta. Å komme med påstander mot en mann som ikke lenger kan forsvare seg blir for dumt. Om det er hold i påstandene, så er det ingenting noen kan gjøre med det så lenge den skyldige ligger 6 fot under. Hva tanken bak dokumentaren er har vi vel heller ikke fått klarhet i. Å bruke mødrene sine på den måten “ofrene” gjør i Leaving Neverland er avskyelig. De bør muligens ta det oppgjøret på privaten.