ADVARSEL! Leaving Neverland er for mange en svært sårbar og vond dokumentar. Jeg advarer derfor spesielt sårbare individer mot å lese mine innlegg som omhandler dokumentaren, da noen kan føle seg støtt. Leses på eget ansvar. 

Ok, det er her det hele blir forvirrende. Etter å ha sett de første to timene av Leaving Neverland er det helt nødvendig med et avbrekk. Det var sterk kost å høre disse mennene fortelle til dels detaljerte beskrivelser av sine opplevelser med Michael. Èn ting var imidlertid konstant under hele dokumentaren, og det var magefølelsen min i forhold til Wade Robson. Den var uggen fra første stund uten at jeg har noen formening om hvorfor. Jeg har aldri hverken sett eller hørt om Wade Robson før Leaving Neverland.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Derfor fikk jeg aldri helt taket på Robson`s erfaringer fra Neverland. Jeg ble overraskende nok såpass opphengt i kroppsspråket hans at det overskygget det han fortalte om sine erfaringer. Det hele var faktisk en relativt merkelig opplevelse. Wade Robson er åpenbart ikke en som er lett å forstå seg på. Men for å trekke frem noe positivt om Robson så er det at kvaliteten på dansingen hans absolutt og uten tvil er profesjonell. Her har man det fødte naturtalent. Rytmen hans og danseforståelsen er intet mindre enn fantastisk. 

De to siste timene av dokumentaren var relativt kjedelig – selv om det innimellom dukker opp uventede momenter. Ofrene i denne saken er ikke bare Wade Robson og James Safechuck. Slik dokumentaren er lagt opp så får man helt på slutten av filmen inntrykk av at Safechuck til tider glemmer hvem som var den egentlige påståtte overgriperen. Han legger store deler av skylden på sin mor. Det er helt sikkert ting denne moren angrer på og i ettertid ser at hun kunne gjort annerledes, men det føles likevel urettferdig at hun skal sitte igjen med all skyld.

Når man velger å legge skylden på sin mor, – da glemmer man hvem som er den eneste skyldige i selve handlingen, og det er overgriperen. Bitterheten overfor deres respektive mødre synes å overskygge alt annet. For å sitere broren til Wade Robson som også er med i Leaving Neverland; “Jeg bebreider fortsatt vår mor og jeg mener alt er hennes skyld. Hun splittet opp og ødela familien, hun drev faren vår til selvmord og det er hennes skyld at Wade ble misbrukt. Alt fordi hun ville leve et jetset liv.”

Jeg sitter igjen med et inntrykk av at det er mye mer til denne historen som ikke blir fortalt. I denne videoen kommer det frem opplysninger som ikke samsvarer med det Robson og Safechuck påstår. Uansett så er det opp til hver enkelt å gjøre seg opp en mening om Leaving Neverland og Michael Jackson. 

Ser for meg at Omer Bhatti i disse dager blir nedringt av media. Bhatti har som de fleste vet – nær kontakt med Jackson familien. Han har tidligere støttet Michael Jackson og nektet for at anklagene mot Jackson har rot i virkeligheten. Samtidig har Bhatti`s egen mor tidligere innrømmet at alt oppstyret rundt Jackson og hennes sønn har medført at hun har vært mye syk. Der finner man eneste røde tråd både i dokumentaren og utenfor dokumentaren; foreldrene til “Neverland-barna” – de sliter voldsomt psykisk etter sin kontakt med Jackson.

Så gjenstår det å se om vår egen Omer Bhatti velger å uttale seg i forhold til Leaving Neverland eller om han velger å forholde seg taus. 

/Ann-Kristin