Så er det et faktum. En epoke er over. Jeg vil aldri bli den samme. Norge vil aldri bli det samme. Jan Teigen er død i en alder av 70 år. Når du er ung og tror du er udødelig, så forventer du det samme av de rundt deg. Men så skjer det likevel. Livet slår tilbake med voldsom kraft og minner deg om at ingen er udødelige. Alle skal dø en gang. Vi er alle livredd tanken på døden. Det er skremmende å tenke på at noen man er glad i skal forlate denne verden. Eller at du selv en dag ikke er her lenger.
Flere av mine idoler gjennom tidene er nå døde. Som ung så er det en klar forventning at de du ser opp til alltid kommer til å være der. De vil aldri bli gamle og skrøpelige. Jeg trodde ikke det om meg selv heller før jeg rundet 40 for godt og vel 3 år siden. Sjokket har vel aldri vært større enn da jeg måtte innse at jeg er halvveis i livet. Iallefall om jeg går utifra gjennomsnittsalder på kvinner i Norge idag.
Er det ikke rart hvordan minner fra underbevisstheten kommer frem i lyset når du minst venter det? Akkurat slik har jeg det her jeg sitter og lytter til “Min første kjærlighet” av Jan Teigen. Jeg er 17 år igjen og har masse følelser som svinger oftere enn andre skifter sokker. Det er mye forelskelse i luften, fremtiden ser lys ut og jeg er lykkelig som få. Lite visste jeg da om at den lykken ikke ville vare evig. Like fascinerende er det hvordan en artist kan være gjemt i hyller og arkiv i årevis, før du èn dag blåser støv av gamle plater og musikken igjen fyller kropp og sinn. Det er ikke mange ting som varer livet ut, men kjærligheten til musikken din forsvinner aldri. Ingen steder er lojaliteten større enn der.
Hver gang en legendarisk musiker dør så dukker det opp en eller flere låter som får meg til å tenke tilbake i livet. Hvordan livet mitt var da denne musikeren var på topp. At dette var en periode i livet mitt jeg aldri får tilbake. Musikk har den effekten. Du har sikkert opplevd å høre på en låt og drømme deg fullstendig bort. Gamle følelser kommer til overflaten og et lite øyeblikk ønsker du at det var mulig å skru tiden tilbake.
Musikken har alltid vært en del av min identitet. Der andre nordmenn blir født med ski på bena, der ble jeg født med mikrofon i hånden. Om du har et like nært forhold til musikken som jeg har, så forstår du hvor uendelig trist det er hver gang en kjent musiker forlater denne verden. Selv om du ikke kjente vedkommende personlig, så har du et forhold til mennesket bak musikken. For det er slik musikk er; den skaper bånd mellom oss mennesker.
Men ettersom tiden går og sorgen slipper litt taket, så kan du atter engang lete frem musikken til ditt idol. Se tilbake på de gangene du var yrende forelsket i selve livet. Sommeren der alt var venner, latter, sol, bading og fullkommen lykke. Og musikken på full guffe mens minner ble lagret på løpende bånd.
Kjære gode Jahn Teigen, tusen takk for at du var og er en del av livet mitt. Takk for at du ga meg “Min første kjærlighet”. Du vil minnes i kjærlighet. Musikken din vil leve videre. Vi sees!
/Ann-Kristin
