De siste dagene har mildt sagt rystet en hel verden. Politidrapet på George Floyd står høyt i alle internasjonale medier. Også norske medier. Drapet har skapt reaksjoner verden over. Demonstrasjoner i hopetall. Menneskeheten ser ut til å ha glemt at vi fremdeles befinner oss i en alvorlig pandemi. En pandemi som nå ser ut til å ta seg opp igjen i Norge. Smitten øker – men det ser ikke ut til at Ola og Kari Nordmann bryr seg om det akkurat nå.
Nei, for nå skal Ola og Kari Nordmann forsvare rasisme. På Twitter koker det i forbindelse med George Floyd. Det er plutselig blitt veldig viktig å forsvare de mørkhudedes rettigheter. Dvs så lenge de ikke befinner seg i dette landet. Hva som befinner seg i hodene til enkelte nordmenn har jeg gitt opp å forstå.
Fremmedfrykt har alltid vært en del av norsk kultur, og det blir neppe å forandre seg med drapet på George Floyd. Rasismen er ikke åpenlys i form av vold. Nei, rasismen her til lands er lik det som skjer når jenter mobber hverandre: Vi fryser ut vedkommende. Vi hilser ikke. Vi ser deg ikke. Derfor eksisterer du heller ikke. Det er en vond og smertefull måte å bli møtt på av menneskekohorter du så gjerne skulle vært en del av, men ikke får ta del i.
Jeg sitter ikke overrasket – men likevel rystet – igjen etter å ha observert nettatferd til norske twitrere. Det gjelder ikke bare rasisme, men hetsingen som generelt foregår. Hetsingen virker ikke å ta slutt heller. Når vi er ferdige å hetse den ene, så gyver vi løs på den andre. Det er helt utrolig hva nordmenn får seg til å gulpe opp av ufine ord og ytringer seg imellom. Hva er dette? Hvorfor føler nordmenn at det er rett å henge ut andre mennesker på verst mulig måte – og så få likerklikk etter likerklikk? Hvordan skal vi best mulig kunne lære våre barn at nettmobbing ikke er greit, når vi som foreldre går foran som svært dårlige forbilder?
Dette er så langt fra det jeg ønsker å identifisere meg med som det er mulig å komme. Heldigvis finnes det twitrere som ikke lar seg rive med og som for ettertiden kan være stolt av egen opptreden på nettet. Selvfølgelig gjør jeg også feil, men jeg prøver så langt det er mulig og ikke hetse mine medmennesker. Jeg føler ingen glede av å bryte ned andre mennesker. Mitt ego trenger ikke en slik boost for å vite at jeg er god nok. I det du skriver en tweet som er myntet negativt på en annen person, så sier det ufattelig mer om deg selv enn den du velger å slenge dritt om.
Rettferdighetssansen er viktig for nordmenn. Vi engasjerer oss mer enn gjerne når noen blir behandlet urettferdig – det skal vi ha. Det er bare synd at det kun er et øyeblikks opprop, og så er det stopp. Samfunnet går videre som ingenting har skjedd. Hvordan Ola og Kari skal klare å kvitte seg med fremmedfrykten er meg en gåte. Håpet er at fremtidige generasjoner vil handle annerledes og være mer åpne for et inkluderende samfunn. Det kan se ut som det går i riktig retning. Når det gjelder fremmedfrykt er ungdommen de som ser ut til å være naturlig inkluderende. Det er middelaldrende og eldre mennesker som flagger ut som verstinger i denne debatten. Likevel gjør ungdommen idag at jeg kan se et lys i tunnelen for et mer inkluderende norsk samfunn med mindre eller ingen fremmedfrykt.
Jeg er ydmyk og stolt av vår fremtidige generasjon og måten de behandler våre nye landsmenn på. Vi har mye å lære av egne barn.
/Ann-Kristin