Jeg leter frem favorittmusikken min på ITunes og lar musikken strømme. Alan Walker er en stor favoritt i min musikkverden. Flere enn èn gang har jeg opplevd at musikken hans treffer meg rett i hjertet. Akkurat nå hører jeg på Diamond Heart m/ Sophia Somajo. Jeg får så lyst å lukke øynene og danse barbent rundt i fuktig vårgress. Bare la tonene styre kroppen min. Slippe alle hemninger og la tankene seile sin egen sjø.
Mens jeg sitter her så tenker jeg på alle jenter og kvinner som akkurat nå går igjennom en spontanabort. En spontanabort er en krise for den som er rammet. Medisinsk abort kan også vise seg å være en stor belastning. Mange har familie og stor vennekrets rundt seg, noe som kan være til veldig stor hjelp i en livskrise, men slett ikke alle har det. Flere jenter står helt alene både under og etter aborten. Det er hjerteskjærende at jenter skal måtte gå gjennom slikt alene. Helsenorge bør absolutt få på plass et ettervern for de som sliter ekstra mye etter spontanaborten.
Kanskje har du tatt en provosert abort tidligere i livet. Hvis du opplever å miste et barn senere, så kan fortrengte følelser fra en provosert abort dukke opp igjen. Kroppen glemmer ikke. Da kan belastningen og reaksjonene bli ekstra vanskelige. Dette er ikke noe det informeres om på noen sykehus i Norge. Etter spontanaborten eller en medisinsk abort så blir vi overlatt til oss selv. Mister du et barn i uke 13 så er det ingen hjelp å få, men mister du i uke 16 så blir du plutselig tilbydd hjelp. Jeg ser ingen logikk i denne praksisen. De mener med andre ord at et foster på 14 uker ikke er verdt å sørge over.
Selv var jeg så heldig å møte et fantastisk menneske i min egen prosess. En sykepleier med erfaring i å hjelpe mennesker i krise. Hun var til uvurderlig hjelp. Jeg vet ikke hvordan det hadde gått med meg om det ikke hadde vært for at hun kom inn i livet mitt på rett tidspunkt. Denne sykepleieren ga meg kunnskap om normale reaksjoner etter en slik opplevelse og det viktigste av alt – hun lyttet til meg og respekterte mine følelser. Ingenting av det jeg sa eller følte var unormalt. At jenter som er i sjokk etter et traume selv må be om slik hjelp er hårreisende. Jeg ble virkelig rystet over vårt eget helsevesen før jeg møtte min reddende engel – sykepleieren.
Kjøre politikere, nå er det på tide å utvise mer oppmerksomhet og opplyse om de ettervirkningene en jente/kvinne kan oppleve etter å ha mistet et barn i spontanabort. Mange opplever store og skremmende blødninger, dødsangst og bilder fra aborten som for alltid fester seg til netthinnen. Selv om enkelte jenter ikke tenker så mye på spontanaborten etterpå, så kan kroppen likevel reagere med stress og uro. Uroen kan komme i anfall når man minst venter det.
Ordet “trigger” er noe jeg ikke hadde et forhold til før spontanaborten. En trigger kan være en spesiell lukt, en farge, et synsinntrykk, noe du ser på tv – alt som kan fremkalle en stressreaksjon. Noe som kroppen din forbinder med hendelsen. Det tar lang tid før kroppen din forstår at den ikke er i fare lenger. Det er fordi kroppen din har vært full av adrenalin og andre stresshormoner, og slike ting tar tid å stabilisere. Det går ikke bare en dag eller to. Det kan ta alt fra uker til måneder – ja faktisk flere år. Hvorfor er det ingen i helsevesenet som opplyser at en spontanabort blir regnet som et traume både fysisk og mentalt? En spontanabort kan være en svært skremmende opplevelse.
Det er blod i doen, på gulvet og du blør igjennom klærne. Hvorfor opplyses det ikke om at det kan komme store klumper med blod? Og sist, men ikke minst kjære politikere, – hvorfor opplyses det ikke om det traumet vi kvinner opplever om vi mister et ferdig utviklet barn i uke 13-14? Det er barnet vårt selv om det bare er noen cm stort. Et lite liv som ikke får vokse opp og utvikle seg. Et liv som brått tok slutt. Et lite liv som man føder hjemme på do eller i et bekken på sykehuset.
For etterpå å få beskjed om at fosteret blir brent sammen med andre aborterte fostre. Hvorfor opplyses det ikke om at videre menstruasjoner kan være en trigger for nytt stress? Det er brutalt og slik bør det ikke være. Om det så er det siste jeg gjør så er det å sette fokus på og kjempe for de tusenvis av jenter og kvinner som årlig går gjennom et slikt traume. Og husk – de som mener at å sørge over et barn som døde i mors liv tidlig i svangerskapet er både dumt og unødvendig, de skal du bare lukke ørene for. De aner ikke hva de snakker om.
/Ann-Kristin