Det er nå snart et halvt år siden jeg ordnet meg ny profil på Twitter. Den gang var det ene og alene på grunn av koronaviruset. Jeg ønsket å følge utviklingen utifra et medisinsk perspektiv. Lite visste jeg hva som ventet meg i månedene fremover. Det er rart hvordan livet kan ta uventede retninger. Før du omtrent får tenkt deg om befinner du deg en plass i livet som totalt uventet.
På profilen min kan du lese at “pr 20. februar 2020 har jeg 3 følgere”. I min uvitenhet trodde jeg at det ville stagnere der. Og for å være helt ærlig så var ikke antall følgere noe som var viktig.
Lenge var det korona som sto i fokus. Så begynte jeg så smått å diskutere med andre som var opptatt av det samme som meg. Nye bekjentskaper utviklet seg nesten umerkelig ettersom dagene og ukene gikk. Bekjentskaper som jeg idag med hånden på hjertet kan si at jeg aldri ville vært foruten. Det er mennesker som aldri ville dukket opp i livet mitt om det ikke hadde vært for Twitter. Mennesker jeg for få måneder siden ikke ante at eksisterte. Mennesker som betyr mer for meg enn de selv er klar over. Mennesker som har utfordret meg. Stilt meg til veggs når jeg har vært litt for overlegen i min kunnskap. Mennesker som har formidlet mer interessant kunnskap på et halvt år enn jeg trodde var mulig. Ja, det er sterke ord – men det er sant. Mennesker med ulike perspektiver på livet og samfunnet. Mennesker som ikke alltid er enig med meg – men likevel har vi endt opp med å bli svært gode venner. Mennesker fra alle samfunnslag. Mennesker med vidt forskjellig bakgrunn.
For det er fullt mulig å utvikle vennskap på nettet. Tanken har streifet meg om det vil være det samme når vi en gang møtes i virkeligheten. Selvfølgelig vil det være det. Venner er venner – uansett. Jeg har vanskelig for å se for meg at de vennskapene jeg har utviklet på nettet ikke vil bestå når vi møtes face to face. Flere ganger i løpet av de siste månedene har jeg tenkt over hvordan livet mitt var før jeg opprettet meg ny profil på Twitter. Jo, det var dørgende kjedelig, haha! Og hvor rart det er å tenke tilbake på at for kun et halvt år siden var ingen av disse menneskene en del av livet mitt. Det er surrealistisk.
Den største overraskelsen med Twitter denne gangen er at jeg har fått særdeles god kontakt med en type mennesker jeg aldri før har hatt noe med å gjøre. Mennesker med en yrkestittel som ikke har vært en del av min sosiale krets. Mulig at det bare er tilfeldigheter, men det har nå engang alltid vært slik. Men ettersom tiden har gått så har jeg fått en dypere forståelse for hvorfor jeg og akkurat denne yrkesgruppen tekkes hverandre. Det er vårt felles mål mot et rettferdig samfunn. Vår forståelse for at alle mennesker har rett til å bli hørt og respektert. Jeg sitter igjen med en dyp takknemlighet og et håp om at vi vil å kunne utvikle oss videre som mennesker og at de gode diskusjonene vil fortsette også i fremtiden.
Håpet er at dere det gjelder leser dette innlegget – og innser hvor stor påvirkning dere har hatt på meg som person, og det gjelder forresten alle som jeg har jevnlig kontakt med. Dere har lært meg utrolig mye om meg selv. Jeg blir svært ydmyk over at dere fortsatt ønsker å være en del av min Twitter verden.
Tusen takk til Nann, Tommy Tam Tiger, Heidi (som sender sååå koselig snap`er!), Grevlingmamma (som jeg begynner å få kjempegod kontakt med), Line (snuppa!), Mikkel, Hætta (som lærer meg samisk), Montserrat (Ja, vi er svært ulike – men likevel er det noe som gjør at vi klikker bra), Ole (som alltid passer på meg), Jazz (friends4ever), Larzan, Jimmern (Twitter ville ikke vært det samme uten!), Torill (friskere dame skal du lete lenge etter), Jonas Karlsen Åstrøm, Natteramn, Kristin Moberg Aakre (Takk for din uvurderlige medisinske kunnskap), Sjak (Spanskesyken blir vi nok aldri ferdig med, men jeg ser absolutt frem til flere diskusjoner som jeg åpenbart går seirende ut av..) og resten av alle dere flotte mennesker som jeg er så heldig å få følge!
Uten dere hadde det ikke vært noe Twitter på meg idag.
/Ann-Kristin