Det er nå èn mnd siden du brått ble revet fra oss.
Siste gang jeg hørte fra deg var en mandag. Det var ikke helt uvanlig at vi diskuterte et eller annet som kunne føre til et par timers stillhet fra begge sider. Men nå var noe annerledes. Du svarte ikke på 1. mld fra meg. Ikke på de følgende mld heller. Jeg tenkte i mitt stille sinn at nå var vi ferdige, vi hadde tatt en beslutning om å ikke fortsette relasjonen. Vurderte det som “silent treatment” fra din side.
Ettersom dagene gikk så snek det seg inn en etterhvert veldig guffen, kaotisk og forvirrende følelse. Det var som underbevisstheten min prøvde å fortelle meg noe. Jeg nektet å høre. Ville ikke høre. Nei, det skulle ikke bli min virkelighet. I det lengste valgte jeg å leve i total fornektelse. Ingenting kunne skje med deg.
Èn dag fulgte. To dager. Tre dager. Nå begynte redselen for alvor å ta plass i meg. Jeg var jo glad i deg. Du var et menneske som sto meg nært, selv på den korte tiden vi kjente hverandre. I løpet av 8 mnd`er fikk jeg gleden av å oppleve et menneske som følte alt utenpå huden. Alt fra glede, sorg, sinne.. ja, du la ikke noe imellom når du følte noe sterkt nok.
Jeg fikk gleden av å bli kjent med et menneske som gjorde alt han kunne i sin makt, for at de han var glad i skulle ha det best mulig. Du hadde veldig mange venner, av begge kjønn. Noe av det siste du sa til meg var at du ikke så på meg som en vanlig venninne. Det kommer jeg til å ta med meg resten av livet. Du sa så mye fint til meg. Ord som jeg nødvendigvis ikke tok alvorlig akkurat da, men som jeg har tenkt mye på i ettertid.
” Du slipper meg ikke inn, Ann Kristin” sa du.
Det er stor sannhet i de ordene. For første gang i mitt liv var jeg tilbakeholden. Ville ta ting med ro. Ikke stresse. Fordi jeg har andre enn meg selv å ta hensyn til. Å flørte på nettet er gøy og alt det der, men å involvere seg privat og ønske et menneske velkommen inn i livet og hjemmet ditt – det er noe helt annet. For meg er det to situasjoner som er helt fjern fra hverandre.
Å flørte med et ukjent menneske på nettet er forfriskende underholdning. Det skaper spenning i hverdagen. Vi er alle mennesker. Vi trenger bekreftelse.
Du B, var den første som fikk tilgang til meg som privatperson etter at jeg ble aktiv på nettet igjen for 3 år siden. Det krevde mye tålmodighet fra din side, da jeg stadig utfordret deg. For å se om du sto støtt under mine mest krevende krevende dager. Gang etter gang lot du deg ikke vippe av pinnen. Du sto støtt som et fjell.
Til slutt valgte jeg å slippe deg inn. Aldri om jeg har angret en dag siden.
Først: For 5 år siden mistet jeg et ufødt barn. Det tok meg rundt 2 år etter det å føle på en normal hverdag igjen. Sorgen over et ufødt barn er bunnløs.
Så kom den verste dagen min etter det. Glemmer aldri hva klokken var da telefonen kom. Den var 22:00 på fredags kveld. Personen som kom opp på displayet var en person i din omkrets, som aldri før hadde ringt meg. Hårene reiste seg på armene mine. Jeg ble iskald.
“Nei, jeg nekter å svare” var min første tanke. Senket hodet og la hendene for ansiktet, som for å beskytte meg mot det som på de neste minuttene skulle komme til å ryste hele min verden. Ingenting kunne likevel forberede meg på beskjeden jeg fikk. Alle mulige scenarioer hadde rast gjennom hodet mitt de foregående dagene, men aldri dette. Du var død.
Jeg som ellers er en relativt fattet person, reagerte på en måte som overrasket både meg selv og andre. Det var som kroppen min utløste det underbevisstheten min hadde prøvd å fortelle meg. Jeg gråt voldsomt og snakket usammenhengende. Ingen fikk kontakt med meg under den telefonsamtalen. Aldri i mitt liv har jeg opplevd å få et psykisk sjokk på den måten. Hodet mitt koblet seg mentalt fra resten av kroppen.
Etter telefonsamtalen så ble kroppen min blytung. Det var som jeg hadde tunge lodd på armer og bein. Jeg slet med å puste. Det føltes som jeg ble dratt under vann. Så for meg at jeg kjempet for livet, kjempet for å holde hodet over vann å ikke drukne. Fikk ikke puste.
Den kvelden husker jeg svært lite fra. Noe jeg derimot aldri kommer til å glemme er de som stilte opp for meg, selv om det var sent på kveld og etterhvert natt. Jeg ringte og formidlet dyp fortvilelse. Gråt og var utenfor meg selv og – sett i ettertid, i en alvorlig sjokktilstand. Ingen bør være alene når de befinner seg i en slik tilstand. Du tenker irrasjonelt, og kan i den forbindelse utføre handlinger som er irrasjonelle. Når du befinner deg i en slik sjokktilstand så trenger du mental førstehjelp. Dvs omsorg, nærhet og forståelse. Og at noen tar ifra deg tilgangen din på sosiale medier.
De neste dagene var et følelsesmessig kaos. Ubesvarte spørsmål. Smerte. Dyp fortvilelse. Forvirring. Sinne. Alt blir kastet over deg som en tsunami.
Når et menneske du er glad i dør, så rystes hele din verden. Du kan gå inn i en eksistensiell krise. Det er en krise som kan vare alt fra timer, til dager, uker, mnd og år. Vi er alle ulike. Men èn ting er sikkert, og det er at livet går videre for oss som er igjen.
Enkelte dager er tyngre enn andre. Det er dager hvor kroppen føles tung. Det er dager hvor jeg ser deg helt klart for meg. Minnes stemmen din. Ting du sa og ting du gjorde. Dager som er vanskelige å komme seg gjennom. Mentalt så strekker du ut armene og vil ta tak i noe som ikke er der lenger. Det er som du famler i blinde. Det er ingenting der du kan gripe fatt i. Det er en merkelig tomhet.
Så er det dager som føles bedre, selv om sorgen fortsatt er der. Disse dagene er de viktigste du har i en slik prosess! Ettersom tiden går så vil sorgen ta en annen form. Den vil aldri forsvinne. Du vil aldri forsvinne fra minnene mine. Savnet vil alltid være der.
Jeg vet at det siste du ville ønsket for meg er at jeg skal være evig trist. Du ville ønsket at jeg går videre med livet mitt. At jeg finner ny kjærlighet. Du vil se ned på meg når jeg igjen smiler, og være glad på mine vegne. Det var nemlig slik du var.
For er det èn ting jeg har lært av denne reisen, så er det å ikke vente. Hvis livet byr på kjærlighet eller muligheter, så ikke vent på bedre tider. Din tid er nå! Det er nå du lever, og det er nå du har muligheten til å nyte det.
♥♥♥
Ann-Kristin
