Dette innlegget ble første gang publisert 29/12/19. 

1. juledag valgte du, Ari, å forlate denne verden og menneskene som elsker deg. 3 døtre må leve livet videre uten pappaen sin. En mor og en far sørger over tapet av et barn. Venner er i sjokk. Norge er rystet. 

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Den berømte grensen går et sted for alle mennesker. Hvor den går er ulik hos deg og meg. Noen tåler mer, andre tåler mindre. Ari Behn sto i kritikk og og negativ omtale i lang tid. Han var et menneske som turde å være seg selv fullt ut. La ikke skjul på noe. Ari prøvde igjen og igjen å formidle sitt til slutt omsluttende mørke.

Uansett hvor mye noen forsøker å forklare psykisk smerte, så er det umulig å forstå for mennesker som ikke har opplevd det på kroppen selv. Psykisk smerte kan være så mangt og oppleves svært ulikt fra menneske til menneske, men når smerten blir så stor at den tar over tanker og handlinger – da kan den føles uutholdelig.

Noen sier at det å ta livet av seg er en egoistisk handling. De aller fleste som velger denne utveien har levd med sin psykiske smerte i årevis. Sykdommen er egoistisk, men ikke mennesket som lever med sykdommen. En depresjon kan ta fullstendig over tanker og handlinger, og personen evner ikke å tenke på noe annet enn at de må bort. Til slutt blir belastningen for stor til at de ser noen annen utvei. Sinnet blokkerer fullstendig for fornuft. Det kan sammenlignes med voldsom, smertefull og ustoppelig tannverk over lang tid. De som har opplevd det vil skjønne hva jeg mener. Du vil gjøre hva som helst for å stoppe det uutholdelige. 

Alle mennesker vil fra tid til annen oppleve å være nedstemt. Disse milde depresjonene er ikke skadelige. Det er naturlig og ikke være lykkelig og smilende hver eneste dag. Det er de mer alvorlige depresjonene som man bør være obs på. Lik nedstemtheten et menneske som lever med bipolar lidelse kan oppleve. Den harde realitet er at en depresjon kan være en potensielt dødelig sykdom om den får utvikle seg lenge nok.

Et alvorlig deprimert menneske har ikke evne til å tenke realistisk. Det er alvorlige forstyrrelser i ens evne til å tenke fornuftig. En depresjon er ikke viljestyrt. Den tar over tanker og blir den alvorlig nok så vil den kunne ta over handlinger. Det er fryktelig ubehagelig og skremmende å oppleve at en ikke har kontroll over egen kropp og sinn.

Angsten som følger når tankene ikke lar seg styre av egen vilje kan være voldsom. Det er en angst som borer seg inn i ryggmargen og kryper ut i hver eneste celle i kroppen. Den kan føles som elektriske støt fra øverst til nederst. Man kan ikke rømme fra ens egen kropp og det er en helt jævlig følelse. Mennesker som har opplevd terror og krig vil kunne fortelle at de har kjent på den samme redselen.

Ari orket ikke mer. Kampen mot eget sinn var slutt. Det er forferdelig trist for de etterlatte, men det er likevel han som måtte leve med sine indre demoner dag ut og dag inn. Hvert sekund og hvert minutt. Ingen kan tvinge et annet menneske til å leve med konstante smerter et helt liv. Det er egoistisk. Så brutalt det enn høres ut.

Ari valgte å kutte forbindelsen til det evige mørket og angsten som stormet i ham. Smerten ble sterkere enn viljen og fornuften. Ingen ønsker å se et menneske de elsker rives i stykker av smerter resten av livet. Det er bare det at et selvmord rammer så mange, mange flere enn den som frivillig går ut av livet. En slik handling skaper stor sorg og fortvilelse. 

Slik som media fremstiller det i ettertid så hadde Ari mange nære venner. En konsekvens av din åpenhet er at vi alle føler at vi kjenner deg litt. På tross av at flesteparten av oss aldri har møtt deg. Likevel er du sterkt til stede. Det er rart hvordan mennesker blir ekstra synlige etter din død. Da legger vi merke til ting og detaljer vi før aldri ofret en tanke.

Kanskje var Ari Behn mer ensom enn det vi tror. Det hjelper lite med stor villa, millioninntekt og Range rover når livet blir for tøft og vennskap for overfladiske. Da er du alene i den store villaen. Alene med tankene dine. Alene med angsten din. Alene. 

Vel så viktig er det å huske på at psykiske helseutfordringer ikke bare rammer den syke. Det rammer også familien rundt. Grensene for hvor mye andre mennesker kan gi av seg selv i et forsøk på å hjelpe, er hårfine. En psykiater sa en gang at det ikke er alle som kan reddes – uansett hvor mye hjelp, behandling og støtte de får. Slik det er med fysiske helseutfordringer. Ikke alle kan helbredes fra en alvorlig sykdom. 

Alene i mørket. Trist som faen.

Kjære Ari Behn – ikveld tenner jeg et lys for deg og dine. For at du og dine etterlatte setter fokus på selvmord. Selv i din uutholdelige smerte evnet du å ønske åpenhet i samfunnet vårt og at vi nordmenn blir mindre opptatt av sosial status, penger og selvopptatthet. Jeg tror ditt ønske for fremtiden er et varmere og mer omtenksomt samfunn. Et samfunn der vi mennesker kan være oss selv, uavhengig om vi er A4, A5 eller ikke A i det hele tatt. At vi mennesker ser hverandre før det er for sent. Vi har mye å lære av deg, Ari.

/Ann-Kristin 

Jeg er en av dem som virkelig ikke fordrar familieselskaper. Foreldre, søsken, søsken sine barn, søsken til svigersøsken sine barn, svigerforeldre, filletanter og onkler- noen ganger kan det virke som hele slekta er samlet på et sted. Disse sammenkomstene er så energikrevende at jeg er tappet for energi i timesvis etterpå. Kroppen lager stresshormoner på høygir, hode og nakke verker og etter et par timer med påklistrede smil og “Så hyggelig at du kom” (Overført betydning: “Det var greit nok at du kom, men jeg gleder meg mest til du går igjen”).

Denne julen har jeg konsekvent takket nei til invitasjoner som involverer foreldre og søsken. Jeg orker rett og slett ikke. Det gir meg absolutt ingenting. Annet enn frustrasjon og hodepine. 

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Siden det forventes at storfamilien skal samles i julehøytiden, så har jeg mange ganger følt meg annerledes. Er det virkelig bare jeg som ikke kan fordra å være sammen med slekta i jula? Og forsåvidt på de fleste andre familiesammenkomster. Det tapper meg fullstendig for krefter. Den ene irriterer meg mer enn den andre. Enkelte ganger har jeg bare lyst å slå knyttneven i bordet og rope “Men for faen da – hold kjeft!” Folk skuler på hverandre, snakker dritt om personen som sitter i sofaen på andre siden av rommet – for så å klistre på seg et smil å gjøre som ingenting. 

Mulig jeg er utskuddet i famillien, men jeg kan virkelig ikke fordra når mennesker oppfører seg så langt ifra det jeg mener er naturlig og akseptabelt. Hvorfor er det en selvfølge at du og jeg skal stortrives ilag med søsken som er sure for et eller annet vi gjorde eller sa feil for flere måneder eller år siden? Søsken som egentlig ikke ønsker å tilbringe tid med oss heller. Hvorfor skal det være en selvfølge at man som eldste datter i familien skal sitte der å smile fra øre til øre når man egentlig bare har lyst til å ønske hele slekta dit peppern gror?

For det er slikt det ofte føles. Selvsagt kan det være meg det er noe i veien med, men likevel bør det respekteres at ikke alle er like glade i familieselskaper. Det kan rett og slett bli litt for mange sterke personligheter samlet på et sted. Man kommer sjelden til orde på grunn av all høylytte summingen. Alle har lyst å fortelle noe fantastisk som skjedde for x-antall uker siden, noe som fører til at den ene roper mer enn den andre. Til slutt er det ikke noen som får med seg noe som helst av det som blir sagt. For ikke å nevne dem som fornærmet snurper igjen kjeften og ser ut som de har sett fanden på flatmark – alt fordi de ikke får oppmerksomhet nok. 

Få legger merke til den personen som sitter midt oppi alt og slett ikke har det noe bra, og som aller helst ville hatt en klem eller en klapp på skulderen. 

Misforstå meg rett; jeg er selvsagt glad i alle sammen. Men i år valgte jeg annerledes. Jeg valgte å sette mine egne behov og ønsker høyt på listen over hvordan juledagene skal feires. Jeg angrer ikke et sekund på valget mitt.  

/Ann-Kristin 

Noe må være galt med samfunnet vi lever i når flere hundre mennesker årlig velger å ta sitt eget liv. Vi lever i et av verdens rikeste land, men likevel er ikke Ola og Kari Nordmann lykkelig. På youtube forekommer det ofte at nordmenn blir omtalt som distanserte og fremmedfiendtlige. Er det virkelig noe du som leser er stolt av å bli karaktisert som? Jeg sier ikke at alle nordmenn er slik. Det finnes selvfølgelig hjertegode og imøtekommende mennesker i dette landet også, men generelt sett er nordmenn avvisende til alt som er nytt og fremmed. 

Selv reiser vi til Kreta, Tyrkia, Gran Kanaria, USA. Japan osv og forventer å bli mottatt med åpne armer. Nordmenn er seg selv lik. Det er skammelig hvordan vi inntar andre land med den største selvfølgelighet, men om noen kommer til Norge.. bevares. Det kjøpes og leies leiligheter i stor stil på solkysten. Det drikkes og bråkes. Uten det minste hensyn til fastboende. 

Det er noe seriøst galt i samfunnet når unge så vel som eldre mennesker ikke lenger ønsker å være en del fremtiden. En lege, politi, advokat, kassadame, renholder, direktør – hvem vet hva disse menneskene kunne blitt om de hadde valgt annerledes. Kanskje har de allerede vært akkurat det og bidratt til samfunnet hele sitt liv, men lever sine eldre dager i ensomhet. Det må skje noe med utviklingen i samfunnet vårt, ellers vil det ikke bli noen lykkelig ende på visa. 

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Hvorfor vi nordmenn opphøyer oss selv til å være guds gave til verden er ikke godt å vite. Men det er nå slik det er blitt. Og værre ser det ut til å bli. Kravene blir større og mer uoverkommelige – spesielt for den kommende generasjon. Det kunne til tider være vanskelig å være ung i min generasjon, men nå har det jo tatt fullstendig av. 

Et samfunn er i stadig endring og det forandrer seg drastisk fra tiår til tiår. Samtidig er det vel så viktig at noen hiver seg på bremsene og tar et oppgjør med utviklingen. Ønsker vi virkelig å leve i et samfunn der ingen bryr om hverandre? Der jakten på sosial status er alt som betyr noe? 

For hva betyr vel penger og sosial status når man står midt i en sorgprosess – nettopp, ingenting. Ikke all verdens penger kan bringe noen tilbake. Det vi derimot kan gjøre er å senke forventninger, åpne hjertet for våre medmennesker og vær mer til stede. Vis omsorg om du ser noen som trenger det. Smil til personen ved siden av deg på bussen. Ikke vær redd for å spørre om hjelp hvis livet blir for vanskelig. Jeg tror og håper at år 2020 er starten på noe helt nytt og at samfunnet vårt vil endre seg drastisk i løpet av de neste 10 årene. Hvilken vei det går er opp til deg og meg. 

Ja, det er slik det føles. Det har vært på samme måte over en lang periode og jeg strever virkelig med å finne tilbake til gleden med å blogge. Det er faktisk svært sjelden at jeg i det hele tatt orker å logge meg på for å se over bloggen. Gleden som var der en gang er fraværende og det er jo selvfølgelig trist. Egentlig bunner alt ned til at bloggen trenger fornyelse. Det jeg begynte å blogge om for noen år siden er fremdeles en interesse – men ikke noe jeg har genuint lyst til å bygge bloggen min på lenger.

I lengden blir det ufattelig kjedelig å bare skrive om hva du bør og ikke bør spise, hvor ofte du bør trene og hvor mye søvn du trenger for å fungere i hverdagen. Lesere blir mettet på livsstilsblogger. Det blir for mye mas om hvordan du bør leve livet ditt best mulig. Du er uansett den eneste som vet hva som er best for akkurat deg selv. 

Ikke har jeg lyst å utlevere meg selv så mye heller. En blogg fylt med drama er selvsagt mulig og vil være et sikkert clickbait om det er det man er ute etter. Misforstå meg rett, kjære leser – alle som blogger liker klikk, men langt ifra alle foretrekker å dra i land klikk med drama.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Hvilken retning bloggen vil ta når vi trer inn i det nye året aner jeg virkelig ikke, men det at jeg faktisk har skrevet et innlegg må da være et godt tegn. For å være helt ærlig så frister det å starte opp med noe helt nytt (for meg iallefall); en podcast. Det er så utrolig mange spennende tema å ta for seg og som vi kan diskutere og snakke om i det uendelige, så det er ikke en helt fjern tanke. Spesielt tabubelagte tema er noe jeg kunne tenkt meg å bygge en podcast på. Og samfunnsspørsmål generelt. En podcast basert på engasjement, åpenhet og ytringsfrihet. Det hadde i tillegg vært morsomt med en podcast der det dukker opp relevante gjester fra tid til annen. 

Å drømme har aldri skadet noen, og uansett hvor ung eller gammel du er så er det sunt å drømme! Det er aldri for sent å starte med noe nytt. Etter å ha skrevet dette innlegget så er jeg mer sikker enn noen gang på at tiden er inne for å tenke nytt. Er det forandring du ønsker så er du den eneste som kan gjøre noe med det. Det gjelder meg også selvfølgelig. Jeg er ene og alene ansvarlig for min egen fremtid og min egen lykke. Det har jeg tenkt å gjøre noe med i 2020! Som vi sier her nord; “No e det pinade nok!” 

/Ann-Kristin 

Selv har jeg ikke hund. Av ulike grunner har jeg valgt å bare ha katter som husdyr inntil videre. Jeg har god kjennskap til hunder og følger jeg med på utviklingen av denne ukjente hundesykdommen. Det som rammer hunder kan raskt endre status til å ramme katter også, og de er det mange av. Altfor mange katter blir født ute og vokser opp uten et trygt hjem, men det er ikke det dette innlegget skal handle om. 

Når VG publiserer en artikkel og oppdaterer informasjon vedrørende hundesykdommen som er av offentlig interesse, så begynner hylekoret. Faktisk så har jeg til dags dato til gode å se et kommentarfelt der selverklærte spesialister konkluderer med noe annet enn at “Joda, det er nok et eller annet hundefòr som har tatt livet av x-antall bikkjer de siste ukene.”

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Men først, om du Googler “fòrprodusent”, så kommer det opp overraskende lite beskrivelser på hva en fòrprodusent er. Misforstå meg rett, de aller fleste vet at det er en produsent av dyrefòr. Du leste riktig – det er et firma som bruker store deler av tiden sin på å spesialisere seg i å produsere sunn og helsevennlig mat til husdyrene våre. De er fortløpende oppdatert på hvordan de kan lage det beste fòret til dyret vårt. De har garantert solgt av fòret sitt til den usmakelige hundeeieren som enhver tid befinner seg i et eller annet kommentarfelt – og som hamrer løs på uskyldige mennesker. Sosiopater elsker kommentarfelt. 

At det tidligere har vært produsert fòr som har gjort hunder syke er en glipp ikke skal skje, men som likevel skjer fra tid til annen. Nå har det seg slik at det hender oftere at det selges dårlig menneskemat, enn det selges skadelig mat til bikkjer. Når vi blir syke så tenker vi først og fremst at det er et virus – om det ikke er snakk om faktisk matforgiftning, selvsagt. Sjelden gir vi matprodusenter skylden for at vi ligger hjemme på sofaen og spyr så det høres helt til naboen. Vi spytter ikke ut ufinheter i kommentarfeltene på vg nett, nrk eller hvor det måtte være – og gir Gilde eller First Price skylden for at vi forstyrrer hele nabolaget med roping på elgen når vi brekker oss, og det spruter ut i begge ender. 

Bare for å ikke la noe være usagt – om du er matforgiftet vil du ikke være i tvil. 

Hvorfor er det slik at vi tar det som en selvfølge at det er et vanlig virus vi er rammet av når vi er syke?  Fordi det er svært sjelden at maten vi spiser er synderen. Slik det er svært sjelden at fòret er synderen når husdyr blir syke. Bikkjer – så vel som mennesker, kan bli rammet av virus. 

Luftbårne virus kan mutere og smitte dyr og mennesker de ikke har smittet tidligere. Svinepestviruset er et skremmende eksempel på et ustabilt virus som med tid og stunder kan mutere og smitte mennesker. Det er dermed ikke usannsynlig at andre virus igjen kan mutere og smitte fra en dyreart til en annen. Som de fleste vet så er mennesker de mest intelligente dyrene som lever på jorden – selv om enkelte utgaver av sorten innimellom har fått meg til å tvile. 

Hunder og katter vaksineres mot smittsomme sydommer i Norge. Det gjør vi mennesker også – likevel bommet myndighetene fullstendig på fjorårets influensavaksine. Det ble produsert og satt vaksine mot feil virus. Det samme kan skje med vaksiner som settes på husdyr. Det kan være små produksjonsfeil med en liten gruppe vaksiner som sendes ut og som ikke blir oppdaget i tide.

Poenget mitt er at fòrprodusenter altfor sjelden får honnør for den jobben de gjør med å produsere godt og sunt fòr. Det kan skje feil der som andre steder, men det er slett ikke enbetydende med at det alltid er fòrprodusentens feil at dyret er sykt. Stilletiende tar de imot kritikk og ufine tilbakemeldinger fra hundeeiere som er forutinntatte og har bestemt seg for at fòret er synderen. De fortsetter å produsere fòr som holder dyrene våre mette i magen. 

Ærlig talt; er det ikke på tide å gi litt kred til de ulike fòrprodusentene? Iallefall kan vi som er dyreeiere utvise litt mer respekt og takknemlighet i tiden fremover. Ingen er skyldige før det motsatte er bevist. Det er slik de fleste av oss er oppdratt til å tenke. Hylekoret får snakke for seg selv. 

Tusen takk til alle fòrprodusenter for den jobben dere gjør! Uten dere hadde ikke dyrene våre hatt det så bra og vært så bortskjemte som de er.

/Ann-Kristin

Helt ærlig så blir jeg flau. Flau over å lese hvor grusomt noen foreldre har det etter å ha vært sammen med barna sine i 4 sommeruker. Det stopper ikke der. Jeg blir flau over at en mor i det hele tatt kan lire ut av seg at hun må sitte med ansvaret for barna alene. Og hun er ikke engang alene. Hun har en mann som kan ta del i ansvaret. Likevel mener hun at besteforeldre har en obligatorisk plikt til å dele ansvaret for barnebarna med foreldrene. Men kjære 3 barnsmor – det kan du da ikke mene? 

Den dagen du velgte å få barn – den dagen falt alt ansvar i dine hender. Barnet er ditt. Beklager å måtte si det så brutalt, men besteforeldre velger ikke å få barnebarn. Det er dere som velger å få barn. Er det noen som spør de blivende besteforeldrene om de i det hele tatt er klar for den store og krevende oppgaven det forventes at de trer inn i med det samme barnet ser dagens lys? Manuset er ferdig skrevet lenge før barnebarna er født, og det forventes at de stakkars, umyndiggjorte besteforeldrene har pugget manus og er klar for eksamen idet barnebarnet trekker pusten og setter i et høylytt skrik. 

At dere blivende foreldre er mer enn klar for å få barn er bra det. Men hvorfor alle disse forventningene til besteforeldrene? Blivende besteforeldre velger selv hvordan de vil leve livet sitt etter at barna har fløyet ut av redet. Det må føles som et mareritt på høylys dag når voksne barn sutrer og klager og setter krav lenge etter at de har flyttet ut og i tillegg har egen familie. Spesielt når voksne barn klager over at de må tilbringe tid med sine egne små barn. 

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

“Etter at jeg fikk barnebarn har jeg flere ganger oppholdt meg i varmere strøk, men jeg har ikke kjent på skyldfølelse. Jeg er like opptatt av barnebarna som andre bestemødre.” Sitat bestemor â 2019.

Kan det tenkes at barn i 2019 ikke har samme behovet for å tvære sammen med besteforeldrene som vi hadde med våre besteforeldre for 20, 30, 40 år siden? Barn idag er vant til at det skjer noe hele tiden, hver dag, hele året. Å forevente at de skal sitte sammen med bestemor som strikker sokker – og det i flere dager/uker, vel.. det er strengt tatt ikke nødvendig å si mer om det. Det er jo supert om barna av og til kan chatte med mormor på messenger og sende en snap i ny og ne. Slike muligheter hadde ikke vi. 

Best er det å forberede seg allerede nå, slik at du ikke blir fryktelig skuffet den dagen barnebarna prioriterer annerledes enn du forventer. Det virker i det hele tatt som du har fryktelig mange forventninger til egne foreldre, egne barn og barnebarna dine som ikke engang er påtenkt annet enn i ditt eget hode. Èn ting er det perfekte livet man lager seg i sin egen fantasi, en annen ting er virkeligheten. 

Når du, kjære 3 barnsmor, skriver en kronikk i en av Norges største aviser, samtidig velger å forholde deg anonym; er det fordi du innerst inne vet at det du skriver er urettferdig over dagens besteforeldre? At det du skriver egentlig er rettet mot selv og det travle livet ditt? Kanskje er det ikke er hos besteforeldrene problemet ligger.

Foreldrene dine er ferdige med små barn og oppdragelse, og er i sin fulle rett til å leve livet sitt akkurat slik de ønsker. Jeg tipper at dine foreldre var sliten av foreldreoppgavens prøvelser i perioder de også. Nå er barna voksne og de kan pustet lettet ut. Mission accomplished. Du, 3 barnsmor, fremstår som svært utakknemlig for all den tid og energi foreldrene dine har brukt på deg opp gjennom oppveksten din.

Kjære besteforeldre: Jeg heier på dere! Ta motorsykkel lappen. Reist på jordomseiling. Kjøp hus på en øde øy. Reis til Mars. Gjør hva enn dere måtte føle for. Dere har tross alt brukt store deler av livet sitt på å oppdra sine egne egne barn til å bli fornuftige og ansvarsfulle mennesker. 

/Ann-Kristin 

En råtten salat sådan. Likevel, det er alltid to sider av en sak. Gjennom media får vi som lesere sjelden høre den hele og fulle sannhet. Jeg har selv skrevet for aviser og vet at før det ferdige resultatet er klart for publisering, så er hele teksten redigert og forandret på. Likevel er det lite som slår nyhetsoppslaget vedrørende NAV sitt vedtak til ung kvinne med endometriose.

I alle saker som publiseres i media så er det alltid noen som har positive erfaringer og andre igjen som har mindre positive erfaringer. Det er menneskelig og fullstendig normalt. 

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Først vil jeg si at jeg på nært hold har erfart hvilket smertehelvete endometriose kan føre til. Aldri om jeg har følt meg så hjelpesløs som når jeg bevitnet en person jeg var glad i ligge i fosterstilling på gulvet på grunn av sterke smerter i underlivet. Det er hinsides smerter vi friske aldri kommer til å forstå. Selv har jeg hatt ufattelig sterke menssmerter. Så sterke at det endte med at jeg kastet opp. Smerter i forhold til endometriose kan jeg gange med ti de menssmertene jeg har hatt på det verste. 

Den jeg snakker om var en nær venninne av meg. I den forbindelse fikk jeg erfaring med hvordan det var å leve med en lidelse som er såpass psykisk og fysisk utmattende. Hele livet hennes kretset om sykdommen. De dagene hun var smertefri var fylt med angst for når nye smerter ville oppstå. Det var fryktelig å se min venninne ha så mye vondt. Den psykiske belastningen var like stor som de fysiske smertene. 

Så fjernet hun livmoren.

Hun har to nydelige barn og ville gjerne ha flere, men valgte til slutt å sette en stopper for smertene. Hun valgte å prioritere sitt eget liv fremfor et liv som levde i fantasien hennes. Et liv som ikke var skapt ennå. Et liv hun ikke kunne vite om noengang ville bli en realitet. Det er dessverre slik at noen jenter som rammes av endometriose har problemer med å bli gravide. Å bli gravid er ingen selvfølge uavhengig av om man feiler noe eller ikke. Min venninne valgte til syvende og å sette seg selv først. Hun innså at hun måtte prioritere det livet hun levde der og da. Slikt står det respekt av. 

En slik avgjørelse bør være fullstendig opp til kvinnen selv å avgjøre. Det er kynisk og et skremmende misbruk av maktens stilling når ansatte i det offentlige forlanger at et annet menneske skal fjerne et av sine egne organer. Det er på grensen til grotesk. 

Hvis det er slik at en operasjon kan føre til at du som kvinne får et fullverdig liv uten smerter, angst og nedsatt livskvalitet, ville du valgt deg selv? Elsker du deg selv nok til å gi deg selv et godt liv? På den annen side kan man spørre seg selv om livskvaliteten hos en kvinne faktisk vil bli bedre uten smerter når hun vet at hun aldri vil kunne bære frem et biologisk barn. 

Når NAV legger frem et mulig krav om sterilisering, så bør det være en selvfølge at de hjelper helsevesenet slik at de kan bistå en kvinne med å bli mor på andre måter.

Jeg forstår at dette er et sårbart tema. Ingen andre enn legen din har loven i sine hender i forhold til hva du bør gjøre i forhold til din endometriose. NAV utøver her et maktmisbruk av rystende dimensjoner. Å kreve at en kvinne i fruktbar alder må sterilisere seg for ha rett til penger fra staten er rene propagandaen. Det gir meg assosiasjoner til et samfunn som lider under ledelse av empatiløse krigsherrer.

Ingen har rett til å be deg eller meg om å gjøre et operativt inngrep i vår egen kropp. Et operativt inngrep vil alltid innebære en form for risiko for pasienten. Å fjerne livmoren er ingen liten operasjon. Det får meg til å undres over om NAV har tatt den psykiske belastningen med å fjerne noe så grunnleggende viktig hos en kvinne i betrakning. 

At politikerne våre lat NAV bestemme om mennesker må gjennomgå risikofylte operasjoner og fjerne organer for å ha rett til økonomiske ytelser – det får meg til å revurdere hvilket samfunn vi egentlig lever i. Hvem faen tror de at de er som kan kommandere et annet menneske til å fjerne et organ? Når det er sagt så er det faktisk ikke bare å bestille time til fjerning av et organ. Det gjøres i alle tilfeller der organet er mer til skade enn til nytte for pasienten. 

Min venninne fikk uansett et nytt og smertefritt liv etter operasjonen. 

/Ann-Kristin

Her kommer en liten runde med spørsmål og svar. Håper alle har en fin påske uansett hvor dere tilbringer påskedagene. 

💜 Hvem vil du aldri tilgi?

– Det er ikke noe jeg går og tenker på til vanlig, men det finnes de menneskene jeg aldri kommer til å tilgi. Selv om jeg idag innser at det er flere grunner til at noen mennesker er ondsinnede, så er ikke det grunn nok i seg selv til å tilgi. Spesielt gjelder dette ei som gikk i klassen min for mange år siden. Jeg ser heller ingen grunn til å beskytte henne eller de hun hang sammen med. En gang må du ta konsekvensen av handlingene dine, uansett hvor gammel du er. Karma strikes back, princess. 

💜 Hva angrer du på?

– At jeg ikke fulgte drømmen og startet mitt eget band. Samtidig er jeg glad for at det ikke ble slik. Musikkbransjen er knallhard og jeg tror ikke jeg hadde holdt ut særlig lenge. Å synge er en del av min identitet og skal være morsomt – ikke ødeleggende. 

💜 Hva ville du gjort annerledes?

– Bortsett fra det jeg skrev over, så er det igrunnen ingenting jeg ville gjort annerledes. 

💜 Er det noe du gjerne skulle sagt til noen men som du aldri fikk sagt? 

– Ja. Hadde mormor levd idag så skulle jeg fortalt henne hvor utrolig glad jeg er i henne og morfar (som er enkemann), og hvor stort savnet etter henne er. 

💜 Hvis du skulle flytte til et nytt sted – hvor ville det vært?

– Tja, si det. At det ville blitt lenger sør i landet er 100% sikkert. Jeg synes det er utrolig flott i området rundt Elverum og videre vestover. Hadde jeg vært ung idag så ville jeg bodd minst 1 år i Oslo. 

💜 Alle har et sted de har et spesielt forhold til. Hva er ditt?

– Jeg bodde i Tromsø i mange år og har utrolig mange gode minner derifra. Tiden jeg bodde der er fylt av gode venner og bekjentskaper og de minnene vi skapte sammen. Det var en fantastisk tid. Tromsø vil alltid være byen i mitt 🖤

💜 Hvis du fikk velge å være yngre enn du er nå for en dag, hvor gammel ville du vært? 

– 22 år. 

💜 Du får muligheten til å utdanne deg på nytt. Hva vil du bli?

– Lege. 

💜 La oss si at du vant 10 millioner. Hva er det første du ville gjort?

– Kjøpt en splitter ny Tesla! 

💜 Hvorfor Tesla?

– Først og fremst fordi jeg liker designet. Og så vil jeg gjerne gjøre mitt for å bidra til et bedre klima. I mine øyne er Nikola Tesla genious! Gleder meg til semiutgaven av Tesla blir levert i løpet av 2019. 

💜 Ditt forhold til biler foruten Tesla?

– Jeg elsker å kjøre bil. Det gir meg tid til refleksjon. Når jeg sitter bak rattet senker jeg skuldrene og lar tankene fly. Ellers er jeg opptatt av sikkerhet og god komfort. Kunne tenkt meg å kjøre bilcross. Det tror jeg kan gi et friskt adrenalin kick. 

💜 Biler du absolutt ikke liker?

– Saab, Citròen og Porche‼️

/Ann-Kristin 

Jeg datt innom Glenn Henriksen sin blogg her en dag og fikk lyst til å skrive noen fun facts om meg selv. So here we go.

1. Jeg kjøper ny negllakk hele tiden. Men jeg har aldri lakken på lenger enn 5 min. Jeg har sjelden tålmodighet til å vente til den blir tørr, og fjerner den som regel før jeg er ferdig med alle neglene.H

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

2. Hvitløksånde gir meg brekninger. Takler ikke å ha mennesker med hvitløksånde i nærheten. 

3. Ble fri for stemme etter jeg var på Idol audition. Dagen etter var stemmen helt bor

4. Min første mobil kostet 1 kr. Det var en Motorola med en irriterende klikkende tastelyd. Jeg ble så glad hver gang det var en liten konvolutt oppe i hjlørnet på mobilen – da hadde jeg mottatt en sms. Jeg slo aldri av det høylytte varslet for innkommende sms, og holdt foreldrene mine våken om nettene.  

5. Når jeg var liten så ønsket jeg at jeg hadde vinger og kunne fly. 

6. Jeg og min beste venninne på ungdomsskolen lagde et helt eget skriftspråk i koder (tegn), sånn at vi kunne skrive lapper tell hverandre uten at andre skjønte hva som sto der. 

7. Den samme venninnen min og jeg elsket å danse sving. 

8. Vi ble fortalt at nordlyset kom ned og tok oss om vi vinket til det med et hvitt flagg. Når jeg var liten så var nordlyset helt hvitt. 

9. Spydde som en gris etter jeg tok karusellen “Super Walz”. 

10. Jeg og en annen venninne reiste med tog til Sør-Sverige når vi var 17 år, noe som tok et døgn. Jeg glemte vesken min med flere tusen kroner inne på toalettet på toget og ble helt fra meg når jeg oppdaget det litt senere. At det finnes engler i verden er det ikke tvil om. Utenfor toalettet sto det nemlig en dame med vesken min rundt halsen. Hun sto der og ventet. På meg. Jeg har aldri glemt henne. 

11. Jeg hadde flere brevvenner når jeg var i barneskolealder. Elsket å skrive brev. Skrev lett 5 – 10 tettskrevne A4 sider. 

/Ann-Kristin

Det finnes både likheter og ulikheter fra jeg var 20 år vs nå som jeg er 42 år. Jeg husker selvsagt godt fra jeg var 20 år, det var tross alt ikke i forrige århundre. Selv om jenter à 1997 var opptatt av akkurat det samme som jenter à 2019 – så er det mye som har forandret seg – og det har sannelig jeg også gjort. Heldigvis vil vel kanskje noen si, haha! Iallefall, her er et lite sammendrag av det jeg kommer på i farten. 

Ann-Kristin, 20 år⇓

Det er bare å innrømme først som sist. Jeg var svært utadvent og har snakketøyet iorden, noe jeg visste å bruke til min fordel. Ville jeg ha noe så ga jeg meg ikke før jeg fikk det. På byen både lo og danset jeg høyest. Det vil si – jeg sluttet brått å danse over skulderhøyde når jeg datt ned fra skuldrene til en bekjent, og deiset med hodet først i i det harde disco gulvet. Man kan trygt si at det ble en brå karriereslutt. 

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Jeg elsket å pynte meg. Rett sminke, shampoo med glans, frisk parfyme og sist men ikke minst: ♥nye klær. Det var helt utenkelig å gå ut døren hjemme uten sminke. Herregud, det ville jo være en tragedie. Og så disse skoene som jeg eeeelsket♥ De sorte platåskoene mine♥♥ Høyere enn et vondt år. Utrolig nok knakk jeg ikke armer og ben mens jeg balanserte meg frem i verden. Det var stort sett det dagene gikk til. Forresten, jeg glemte drama. Det var sykt mye drama – hele tiden. Skjønner ikke at jeg gadd.

Sminke, klær, gutter, drama, sjalu kjærester, sjalu meg selv, ut på byen i helgene å snakke med masse mennesker jeg ikke husket det spøtt av dagen derpå. Innimellom ble jeg kastet ut av dørvakten på det lokale utestedet, men herregud da jenter, det er jo bare å smiske seg inn igjen. Vi ble alle kastet ut med jevne mellomrom. Dagen derpå ble tilbragt på samme måte hver gang. Adidas joggebukse med knepping på sidene, pizza, cola og leiefilm. Og masse smågodt.. mens vi allerede planla neste helgs antrekk og eskapader.

Ann-Kristin, 42 år⇓

Tja, jeg er vel fortsatt utadvent til en viss grad. Vil jeg ha noe, men ikke kan få det så gir jeg faen. Jeg orker ikke å bruke unødvendig energi på noe som likevel ikke blir noe av. Jeg ler fremdeles høyest, men da er det helst på kjøpesenteret og ikke på pub`en. Sist jeg var innom et utested så var det midt på dagen. Jeg snek meg inn for å høre et band øve til kveldens opptreden. Jeg må vel nevne at jeg til syvende og sist endte opp med to av bandets medlemmer på vennelista mi på facebook.

Det er mange år siden jeg byttet ut mine elskede platåsko med typ elegante støvletter♥♥ Du vil ofte seg meg i Nike joggesko♥ Jeg har faktisk masse sminke selv om jeg er over 40 år. Er ikke det rart? At jeg fremdeles liker å sminke meg altså. Parfymen er ikke den samme som før, den er faktisk mye friskere og bedre! Klær har jeg altfor mye av, og bruker bare en brøkdel. Jeg fatter helt ærlig ikke hva jeg skal med alle de klærne. Jeg liker jo ikke halvparten. Nå bruker jeg kun behagelige klær. Det hender jeg tar på lårkort kjole/skjørt, en pen overdel og skjørt. 

Drama? My god! Jeg hater drama. Nei, det er ikke mye drama her i gården nå. Vel, det finnes de som aldri slutter å lage drama – da er det godt det finnes blokkerings muligheter. Og den muligheten lar jeg ikke gå fra meg. Sjalu er jeg heller ikke lenger. Gidder ikke. Om jeg blir kastet ut av en dørvakt, så må det være fordi jeg har prøvd å snike meg inn på en bloggfest jeg ikke er invitert til, haha..

Det er litt flaut å innrømme det, men det hender av og til at jeg fortsatt smisker om jeg ser at behovet er der. Men som regel gidder jeg ikke det heller. Jeg er i det hele tatt blitt relativt giddesløs, selv om jeg har det mye mer moro nå enn når jeg var 20 år. Jeg tør å være meg selv om driter i hva andre måtte mene. Det går inn et øre og ut det andre.

/Ann-Kristin