Helt ærlig så blir jeg flau. Flau over å lese hvor grusomt noen foreldre har det etter å ha vært sammen med barna sine i 4 sommeruker. Det stopper ikke der. Jeg blir flau over at en mor i det hele tatt kan lire ut av seg at hun må sitte med ansvaret for barna alene. Og hun er ikke engang alene. Hun har en mann som kan ta del i ansvaret. Likevel mener hun at besteforeldre har en obligatorisk plikt til å dele ansvaret for barnebarna med foreldrene. Men kjære 3 barnsmor – det kan du da ikke mene? 

Den dagen du velgte å få barn – den dagen falt alt ansvar i dine hender. Barnet er ditt. Beklager å måtte si det så brutalt, men besteforeldre velger ikke å få barnebarn. Det er dere som velger å få barn. Er det noen som spør de blivende besteforeldrene om de i det hele tatt er klar for den store og krevende oppgaven det forventes at de trer inn i med det samme barnet ser dagens lys? Manuset er ferdig skrevet lenge før barnebarna er født, og det forventes at de stakkars, umyndiggjorte besteforeldrene har pugget manus og er klar for eksamen idet barnebarnet trekker pusten og setter i et høylytt skrik. 

At dere blivende foreldre er mer enn klar for å få barn er bra det. Men hvorfor alle disse forventningene til besteforeldrene? Blivende besteforeldre velger selv hvordan de vil leve livet sitt etter at barna har fløyet ut av redet. Det må føles som et mareritt på høylys dag når voksne barn sutrer og klager og setter krav lenge etter at de har flyttet ut og i tillegg har egen familie. Spesielt når voksne barn klager over at de må tilbringe tid med sine egne små barn. 

“Etter at jeg fikk barnebarn har jeg flere ganger oppholdt meg i varmere strøk, men jeg har ikke kjent på skyldfølelse. Jeg er like opptatt av barnebarna som andre bestemødre.” Sitat bestemor â 2019.

Kan det tenkes at barn i 2019 ikke har samme behovet for å tvære sammen med besteforeldrene som vi hadde med våre besteforeldre for 20, 30, 40 år siden? Barn idag er vant til at det skjer noe hele tiden, hver dag, hele året. Å forevente at de skal sitte sammen med bestemor som strikker sokker – og det i flere dager/uker, vel.. det er strengt tatt ikke nødvendig å si mer om det. Det er jo supert om barna av og til kan chatte med mormor på messenger og sende en snap i ny og ne. Slike muligheter hadde ikke vi. 

Best er det å forberede seg allerede nå, slik at du ikke blir fryktelig skuffet den dagen barnebarna prioriterer annerledes enn du forventer. Det virker i det hele tatt som du har fryktelig mange forventninger til egne foreldre, egne barn og barnebarna dine som ikke engang er påtenkt annet enn i ditt eget hode. Èn ting er det perfekte livet man lager seg i sin egen fantasi, en annen ting er virkeligheten. 

Når du, kjære 3 barnsmor, skriver en kronikk i en av Norges største aviser, samtidig velger å forholde deg anonym; er det fordi du innerst inne vet at det du skriver er urettferdig over dagens besteforeldre? At det du skriver egentlig er rettet mot selv og det travle livet ditt? Kanskje er det ikke er hos besteforeldrene problemet ligger.

Foreldrene dine er ferdige med små barn og oppdragelse, og er i sin fulle rett til å leve livet sitt akkurat slik de ønsker. Jeg tipper at dine foreldre var sliten av foreldreoppgavens prøvelser i perioder de også. Nå er barna voksne og de kan pustet lettet ut. Mission accomplished. Du, 3 barnsmor, fremstår som svært utakknemlig for all den tid og energi foreldrene dine har brukt på deg opp gjennom oppveksten din.

Kjære besteforeldre: Jeg heier på dere! Ta motorsykkel lappen. Reist på jordomseiling. Kjøp hus på en øde øy. Reis til Mars. Gjør hva enn dere måtte føle for. Dere har tross alt brukt store deler av livet sitt på å oppdra sine egne egne barn til å bli fornuftige og ansvarsfulle mennesker. 

/Ann-Kristin 

En råtten salat sådan. Likevel, det er alltid to sider av en sak. Gjennom media får vi som lesere sjelden høre den hele og fulle sannhet. Jeg har selv skrevet for aviser og vet at før det ferdige resultatet er klart for publisering, så er hele teksten redigert og forandret på. Likevel er det lite som slår nyhetsoppslaget vedrørende NAV sitt vedtak til ung kvinne med endometriose.

I alle saker som publiseres i media så er det alltid noen som har positive erfaringer og andre igjen som har mindre positive erfaringer. Det er menneskelig og fullstendig normalt. 

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Først vil jeg si at jeg på nært hold har erfart hvilket smertehelvete endometriose kan føre til. Aldri om jeg har følt meg så hjelpesløs som når jeg bevitnet en person jeg var glad i ligge i fosterstilling på gulvet på grunn av sterke smerter i underlivet. Det er hinsides smerter vi friske aldri kommer til å forstå. Selv har jeg hatt ufattelig sterke menssmerter. Så sterke at det endte med at jeg kastet opp. Smerter i forhold til endometriose kan jeg gange med ti de menssmertene jeg har hatt på det verste. 

Den jeg snakker om var en nær venninne av meg. I den forbindelse fikk jeg erfaring med hvordan det var å leve med en lidelse som er såpass psykisk og fysisk utmattende. Hele livet hennes kretset om sykdommen. De dagene hun var smertefri var fylt med angst for når nye smerter ville oppstå. Det var fryktelig å se min venninne ha så mye vondt. Den psykiske belastningen var like stor som de fysiske smertene. 

Så fjernet hun livmoren.

Hun har to nydelige barn og ville gjerne ha flere, men valgte til slutt å sette en stopper for smertene. Hun valgte å prioritere sitt eget liv fremfor et liv som levde i fantasien hennes. Et liv som ikke var skapt ennå. Et liv hun ikke kunne vite om noengang ville bli en realitet. Det er dessverre slik at noen jenter som rammes av endometriose har problemer med å bli gravide. Å bli gravid er ingen selvfølge uavhengig av om man feiler noe eller ikke. Min venninne valgte til syvende og å sette seg selv først. Hun innså at hun måtte prioritere det livet hun levde der og da. Slikt står det respekt av. 

En slik avgjørelse bør være fullstendig opp til kvinnen selv å avgjøre. Det er kynisk og et skremmende misbruk av maktens stilling når ansatte i det offentlige forlanger at et annet menneske skal fjerne et av sine egne organer. Det er på grensen til grotesk. 

Hvis det er slik at en operasjon kan føre til at du som kvinne får et fullverdig liv uten smerter, angst og nedsatt livskvalitet, ville du valgt deg selv? Elsker du deg selv nok til å gi deg selv et godt liv? På den annen side kan man spørre seg selv om livskvaliteten hos en kvinne faktisk vil bli bedre uten smerter når hun vet at hun aldri vil kunne bære frem et biologisk barn. 

Når NAV legger frem et mulig krav om sterilisering, så bør det være en selvfølge at de hjelper helsevesenet slik at de kan bistå en kvinne med å bli mor på andre måter.

Jeg forstår at dette er et sårbart tema. Ingen andre enn legen din har loven i sine hender i forhold til hva du bør gjøre i forhold til din endometriose. NAV utøver her et maktmisbruk av rystende dimensjoner. Å kreve at en kvinne i fruktbar alder må sterilisere seg for ha rett til penger fra staten er rene propagandaen. Det gir meg assosiasjoner til et samfunn som lider under ledelse av empatiløse krigsherrer.

Ingen har rett til å be deg eller meg om å gjøre et operativt inngrep i vår egen kropp. Et operativt inngrep vil alltid innebære en form for risiko for pasienten. Å fjerne livmoren er ingen liten operasjon. Det får meg til å undres over om NAV har tatt den psykiske belastningen med å fjerne noe så grunnleggende viktig hos en kvinne i betrakning. 

At politikerne våre lat NAV bestemme om mennesker må gjennomgå risikofylte operasjoner og fjerne organer for å ha rett til økonomiske ytelser – det får meg til å revurdere hvilket samfunn vi egentlig lever i. Hvem faen tror de at de er som kan kommandere et annet menneske til å fjerne et organ? Når det er sagt så er det faktisk ikke bare å bestille time til fjerning av et organ. Det gjøres i alle tilfeller der organet er mer til skade enn til nytte for pasienten. 

Min venninne fikk uansett et nytt og smertefritt liv etter operasjonen. 

/Ann-Kristin

De fleste av oss har en eller annen gang hørt om Munchausen. Mennesker som fremkaller og simulerer sykdommer for å få oppmerksomhet og sympati. Det var først når jeg så dokumentaren om Gypsy og hennes mor at jeg virkelig fikk innblikk i alvorligheten i munchausen by proxy, og hvordan det i verste fall kan ha en dødelig utgang. 

Gypsy Rose Blanchard vokste opp alene sammen med sin mor. En mor som hele Gypsy`s liv påsto at datteren var alvorlig syk. Gypsy måtte bl. a bruke rullestol selv om hun fint kunne gå selv. Hun brukte unødvendige medisiner i årevis. Moren Dee Dee fremsto som en perfekt mor som gjorde alt for sin alvorlig syke datter. Dee Dee kontrollerte alt i Gypsy`s liv. Datteren fikk aldri gå noen steder eller gjøre noe uten at moren var med.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Det var ikke før etter Dee Dee`s død at det ble avdekket en historie som jeg til dags dato sliter med å forstå at kunne vedvare i nesten 20 år. At en kvinne kan lyve og manipulere helsevesen og alle andre rundt seg i så stor grad uten å vekke mistanke er for meg uforståelig. I løpet av de nesten 20 årene før Dee Dee`s død var det èn lege som fikk mistanke om at hun kunne lide av Munchausen by proxy. Fordi hun byttet lege ofte så ble det aldri gjort noe videre med saken. 

Det jeg undres mest over er hvordan hun kunne påstå at datteren hadde til dels alvorlige sykdommer som krever dyp utredning – og til slutt bli trodd av helsevesenet. For å få diagnosen leukemi kreves positive prøvesvar. Det sies at Dee Dee manipulerte datterens blodprøver ved å gi henne medisiner som ville gi positive resultater. Men hvordan det er mulig å manipulere prøvesvar og helsevesen i den grad hun gjorde vil vi vel aldri få svar på.

Gypsy led under morens mishandling fra hun var spedbarn til hun var 19 år, og ingen gjorde noe for å hjelpe henne. Hverken leger, sosial omsorg, naboer eller familie hjalp den stakkars jenta. Moren hadde ikke et vanlig medisinskap til datterens påståtte livsviktige medisiner – hun hadde et klesskap stappet av medisiner. Dee Dee påsto at datteren led av bl.a leukemi, epilepsi, svaksynthet, nedsatt hørsel, astma, muskulær dystrofi, allergier – spesielt mot sukker, mild psykisk utviklingshemning, inkontinens, kromosomfeil og hjertelidelse. Historien om Gypsy og moren hennes er såpass komplisert at det er svært vanskelig å beskrive det i et enkelt innlegg. Dokumentaren om mor og datter går i disse dager på HBO. Der kan du selv se historien og gjøre deg opp en egen mening.

Det må nevnes at det er store mistanker om at Dee Dee sultet sin syke mor (som også var mentalt syk) til døde og faktisk på et tidspunkt forsøkte å forgifte sin stemor. Hvorfor Dee Dee ikke ble fratatt datteren Gypsy er ubegripelig. Gypsy så ingen vei ut av det helvetet hun levde i enn å gjøre det hun gjorde.

Om hun hadde fortalt om mishandlingen til noen – hvem hadde trodd henne? Moren hennes hadde manipulert og løyet til alle i nesten 20 år. Dee Dee hadde raskt fått sin datter til å holde kjeft. Til syvende og sist sto det om én ting. Livet til Dee Dee eller Gypsy. 

Gypsy valgte å komme moren i forkjøpet. Hun ville aldri kunne levd et tilnærmet normalt liv så lenge moren var i live. Bare de som har opplevd ekstremt kontrollerende mennesker i nær omgangskrets vet hva jeg snakker om. 

/Ann-Kristin 

Ja, deg! Du gjør meg fryktelig trøtt, det svir i øynene bare jeg nærmer meg deg. Du gir meg hodepine. Enkelte dager drar jeg gardinene foran vinduene fordi jeg få ondt i øynene. Det klør i halsen, ørene og tårene renner – på grunn av deg. Jeg er irritabel og har kort lunte. Vil helst bare sove hele dagen. Jeg våkner om morgenen hoven i øynene – på grunn av deg.

Jeg får hjertebank og kjenner at kroppen jobber på spreng for å holde deg unna. Du kommer tilbake hvert eneste år for å terrorisere meg. Hadde jeg kunnet anmelde deg så hadde jeg gjort det for lenge siden. Sperret deg inne slik at du aldri fikk plage noen igjen. Det vil ikke hjelpe mye da du har etterkommere. Etterkommerne dine vil alltid komme tilbake og plage meg. Det vil aldri ta slutt. Mest sannsynlig så blir dere enda verre i årene som kommer. 

Du og dine bedøver mennesker i flere måneder. Stenger dem inne slik at de ikke kan fungere normalt. Frekk er du og; jeg kan ikke tørke klær ute – for du ødelegger dem også. Faktisk så gjør du akkurat som du vil, når du vil – uten at jeg kan gjøre noe som helst med det. Det nytter ikke hvor beskyttet jeg er – du kommer deg igjennom alt. Klistrer deg til som en klegg. Kleggen kan man i det minste stenge ute. Du kommer inn der det finnes åpninger. Ser du en åpning så gyver du løs og tar deg slekten din i samme slengen. Du er så frekk at det ikke finnes ord som er dekkende.

En mager trøst er at jeg iallefall vet når du kommer. Jeg kan følge deg på veien fra sør i landet og nordover. Derfor er jeg godt forberedt når du kommer og invaderer kroppen min. Likevel blir jeg like rystet hvert år når jeg innser hvor stor kontroll du har over meg, og at det ikke er noenting jeg kan gjøre med det. Jeg må bare sitte her å vente til du kommer. Vente til du skal fremkalle et hav av influensa symptomer. Av og til gjør du til og med slik at jeg får feber og virkelig føler meg syk. Det føles som hodet er stappet av bomull. Synet er slørete og jeg går rundt i en evig døs. De dagene hvor du er mest plagsom så sliter jeg med å puste. Kroppen min får ikke nok oksygen og det setter igang kriseapparatet i kroppen. Slikt blir man utmattet av. 

Men det finnes et lysglimt oppi all elendigheten. Det er som de sier: ute av syne, ute av sinn. Heldigvis for meg så evner jeg å glemme deg når du atter engang drar og blir borte. Jeg har lært meg at istedenfor å være bitter, så feirer jeg at du er dratt. Du er ikke verdt å bruke en kalori på etter alt du har latt meg og flere andre gå igjennom hele våren – og for noen vedvarer det hele sommeren. Men når du drar da er du glemt. Frem til neste gang du kommer. 

Kjære pollen, jeg hater deg ikke – jeg bare misliker deg veldig sterkt. Det du lar være igjen etter deg er jo vakkert å se på, tross alt. Blomstene, gresset og alt som spirer. Det er bare synd at du må plage så mange i prosessen.

/Ann-Kristin 

Det skjer av og til. Tilfeldige møter som vekker til live minner jeg trodde var visket ut. Sånn som i dag. Jeg var en liten tur innom butikken når jeg drar kjensel på en bekjent jeg ikke har sett på årevis. I løpet av sekunder så dukker minnene opp fra underbevisstheten. Like raskt som minnene kommer blir jeg forbannet. Forbannet fordi denne personen ga 19-årige meg et tilbud som var helt sykt sjokkerende

Her er et hjertesukk fra den gang 19-årige meg ⇓

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Det kan være fryktelig slitsomt. Ingen jenter liker innpåslitne mannfolk. Heller ikke slibrige tilbud. Noen ganger er det greit å kunne gå ute for seg selv uten å bli beglodd. Gå ut døren hjemme uten sminke og med uvasket hår uten at folk tror du er syk. Det er ubehagelig når kjærestens kamerat ikke legger skjul på at han liker deg, og skrur på sjarmen. For ikke å snakke om hvor fint det ville vært å kunne dra på byen uten å bli klådd på. Eller det faktum at en eller annen ekkel type åler seg innpå deg på dansegulvet, og oppfører seg som om han er guds gave til kvinnene, og at du er felles eiendom.

Men det som er virkelig trist er at mange kun er ute etter litt moro og skviser deg totalt ut når de går lei. De som kun ser på velstelte og utadvente jenter som et billig leketøy. Misforstå meg rett, jeg var slett ikke penere enn andre på min alder. Men jeg var nøye med sminke, at antrekket var optimalt og at håret lå perfekt. Jeg trente aktivt og holdt meg i god form. Jeg tenker av og til på hvor utrolig slitsomt det var å være på topp. For det var jeg virkelig på den tiden. Jeg var så opptatt å se bra ut at jeg glemte å vise omverden den virkelige meg. Masken jeg satte på meg var konstant. Jeg slapp ingen inn i mitt innerste. Alt var utrolig overfladisk.

—

Du kom med et tilbud som skulle ryste min verden for alltid – du som gikk forbi meg på butikken idag. Bildene som dukker opp i mitt indre når jeg møter blikket ditt etter så mange år er kvalmende. Du, som er gift og da satt i en høyt betrodd stilling på Høyskolen et sted i landet, og var over dobbelt så gammel som meg – uttrykte at du uten problemer kunne fikse meg plass på sykepleier-studiet kommende semester. Jeg velger å ikke si hvor av respekt for din familie. 

Problemet var bare at tilbudet ikke kom gratis. Du krevde noe i retur, og det var ikke penger. Du ville at jeg kom til kontoret ditt alene. Du skulle nemlig vise meg noe, sa du. Det var tydelig hvor du ville med tilbudet ditt. Jeg takket høflig nei. Jeg var rystet over at det var mulig å utnytte sin stilling så grovt. Jeg setter spørsmålstegn ved hvor mange sårbare jenter du har utnyttet i kraft av din stilling. Jenter som ikke turde si nei. Jenter du har utnyttet og ødelagt for livet. Du er avskyelig og burde aldri vært i en slik posisjon.

/Ann-Kristin 

All cred til prisvinnende kjendisjournalist, Liam McEwan. Under den relativt korte seansen som Neverland Firsthand er, så møter vi Brandi og Taj Jackson, henholdsvis niesen og nevøen til Michael Jackson. McEwan kommer opprinnelig fra New Zealand, men bor for tiden i Los Angeles. Liam McEwan fremstår som ytterst profesjonell. Det er omtrent umulig å gjøre seg opp et bilde av hva han personlig mener i forhold til Michael Jackson.

Det blir tydelig relativt raskt i Neverland Firsthand at hovedfokuset er på Robson. Det er kanskje ikke så rart, siden han er en relativt kjent profil i sosiale medier. Jeg googlet Wade Robson og fikk opp over 8 millioner treff. Personlig visste jeg ikke hvem Robson var før Leaving Neverland. Helt ærlig så sliter jeg fremdeles med å vite hvem han er. Det jeg ser er at ting virker å rote seg til for Wade. Det har utviklet seg til et sammensurium av informasjon jeg ikke helt får taket på.

Skuffelsen er komplett når det viser seg at det ikke blir den helt store samlingen av Jackson familien rundt kaffebordet. Vi sitter igjen med en bitter Brandi, som på sin side velger å bruke muligheten under intervjuet til å fortelle hvor gode venner hun og Robson var både før og under forholdet deres. Deretter hamrer hun løs med sin tydelige bitterhet og legger ut om Wade`s mange sidesprang i løpet av deres 7 år lange kjæresteforhold. 

Brandi Jackson tegner et bilde av Wade Robson som en som kun utnytter kvinner til egen fordel, både karrieremessig og økonomisk. Kvinner han med all tydelighet vet vil komme på tabloidforsidene.Ta f.eks Britney Spears. Robson hadde en affære med Britney under et jobboppdrag, noe som førte til brudd mellom henne og Justin Timberlake. 

Taj Jackson forsvarer onkel Michael greit nok, men virker ikke særlig overbevisende i måten han fremstår på. Det fremkommer i det hele tatt svært lite nytt fra familien Jackson. At Wade Robson var en kynisk kvinnebedårer i sine yngre dager levnes det ingen tvil om. Han levde alle menns drøm. Robson kunne velge og vrake på øverste hylle blant Hollywoods smellvakre kvinner.

Det alene trenger ikke bety at Wade Robson lyver i forhold til beskyldningene han har kommet med. For alt vi vet så kan det hende at han forteller sannheten for første gang i sitt liv. Det blir litt som med gjetergutten og ulven. Roper du ulv ofte nok, så vil du til slutt ikke bli trodd. Wade bør vite bedre. Han bør vite at han ikke vil bli trodd. Det er ikke tvil om at han atter en gang har satt seg i en posisjon der han vil få mye oppmerksomhet. Han er smart og vet hva som skal til for å lykkes. James Safechuck er like mystisk nå som han var før han sto frem med sin historie. Det som er sikkert er at han vil kunne tjene gode penger på å gi intervjuer og selge sin historie.

Vi er ikke kommet nærmere et svar på hva som egentlig foregikk bak lukkede dører på Neverland. Det vil vi aldri få vite så lenge det ikke finnes bevis. Det er og blir ord mot ord.

/Ann-Kristin 

Å skrive et slikt innlegg som jeg gjorde igår er ikke lett. Men tiden var inne for å stå opp for meg selv og alle jentene/kvinnene som akkurat nå opplever eller har opplevd å miste et barn i mors liv. Tiden er virkelig inne for å rope et varsko til politikerne våre. Jo flere som står frem og forteller sin historie, jo større er sjansen for å bli hørt. Jeg beklager virkelig om noen følte seg støtt eller ble lei seg etter å ha lest innlegget mitt om spontanabort, men kjære jenter og kvinner – dette kan ikke fortsette.

Jeg kan ikke stå å se på at flere tusen jenter og kvinner skal ha det så vondt. Norge er et rikt land. Det er flust av penger som kan bli øremerket rådgivning før, under og etter en spontanabort. Det er kjempeviktig at det blir gitt god informasjon fra helsevesenet om at en aborterende kvinne kan oppleve å utvikle jernmangel i ettertid. Selv hanglet jeg i flere måneder og i den tilstanden jeg var i så evnet jeg virkelig ikke å forstå sammenhengen mellom det voldsomme blodtapet og jernmangel.

Blodprøvene viste at jeg hadde faretruende lave jernnivå. Blodprøvene viste i tillegg moderat blodmangel.  Så om du, flotte medsøster, sliter etter spontanaborten – ikke nøl med å søke hjelp hvis du føler at du har behov for det. Noen ganger trenger barnefaren noen å snakke med. Han har også mistet et barn.  

Det er ikke flaut og det er ingenting unormalt ved å søke profesjonell hjelp. Alle kommuner har psykiatriske sykepleiere som skal være tilgjengelig for mennesker i ulike livskriser. Det beste av alt er at det koster deg ingenting. Å bli satt i kø til psykolog i uker og måneder er altfor lenge å vente når man er i akutt krise. En psykiatrisk sykepleier tar seg bedre tid til samtalene med deg. En psykolog har et strengt tidsskjema, og dessuten har psykiatriske sykepleiere ofte god erfaring med å hjelpe mennesker i krise. Husk kjære deg – du er ikke alene. 

/Ann-Kristin 

ADVARSEL! Leaving Neverland er for mange en svært sårbar og vond dokumentar. Jeg advarer derfor spesielt sårbare individer mot å lese mine innlegg som omhandler dokumentaren, da noen kan føle seg støtt. Leses på eget ansvar. 

Ok, det er her det hele blir forvirrende. Etter å ha sett de første to timene av Leaving Neverland er det helt nødvendig med et avbrekk. Det var sterk kost å høre disse mennene fortelle til dels detaljerte beskrivelser av sine opplevelser med Michael. Èn ting var imidlertid konstant under hele dokumentaren, og det var magefølelsen min i forhold til Wade Robson. Den var uggen fra første stund uten at jeg har noen formening om hvorfor. Jeg har aldri hverken sett eller hørt om Wade Robson før Leaving Neverland.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Derfor fikk jeg aldri helt taket på Robson`s erfaringer fra Neverland. Jeg ble overraskende nok såpass opphengt i kroppsspråket hans at det overskygget det han fortalte om sine erfaringer. Det hele var faktisk en relativt merkelig opplevelse. Wade Robson er åpenbart ikke en som er lett å forstå seg på. Men for å trekke frem noe positivt om Robson så er det at kvaliteten på dansingen hans absolutt og uten tvil er profesjonell. Her har man det fødte naturtalent. Rytmen hans og danseforståelsen er intet mindre enn fantastisk. 

De to siste timene av dokumentaren var relativt kjedelig – selv om det innimellom dukker opp uventede momenter. Ofrene i denne saken er ikke bare Wade Robson og James Safechuck. Slik dokumentaren er lagt opp så får man helt på slutten av filmen inntrykk av at Safechuck til tider glemmer hvem som var den egentlige påståtte overgriperen. Han legger store deler av skylden på sin mor. Det er helt sikkert ting denne moren angrer på og i ettertid ser at hun kunne gjort annerledes, men det føles likevel urettferdig at hun skal sitte igjen med all skyld.

Når man velger å legge skylden på sin mor, – da glemmer man hvem som er den eneste skyldige i selve handlingen, og det er overgriperen. Bitterheten overfor deres respektive mødre synes å overskygge alt annet. For å sitere broren til Wade Robson som også er med i Leaving Neverland; “Jeg bebreider fortsatt vår mor og jeg mener alt er hennes skyld. Hun splittet opp og ødela familien, hun drev faren vår til selvmord og det er hennes skyld at Wade ble misbrukt. Alt fordi hun ville leve et jetset liv.”

Jeg sitter igjen med et inntrykk av at det er mye mer til denne historen som ikke blir fortalt. I denne videoen kommer det frem opplysninger som ikke samsvarer med det Robson og Safechuck påstår. Uansett så er det opp til hver enkelt å gjøre seg opp en mening om Leaving Neverland og Michael Jackson. 

Ser for meg at Omer Bhatti i disse dager blir nedringt av media. Bhatti har som de fleste vet – nær kontakt med Jackson familien. Han har tidligere støttet Michael Jackson og nektet for at anklagene mot Jackson har rot i virkeligheten. Samtidig har Bhatti`s egen mor tidligere innrømmet at alt oppstyret rundt Jackson og hennes sønn har medført at hun har vært mye syk. Der finner man eneste røde tråd både i dokumentaren og utenfor dokumentaren; foreldrene til “Neverland-barna” – de sliter voldsomt psykisk etter sin kontakt med Jackson.

Så gjenstår det å se om vår egen Omer Bhatti velger å uttale seg i forhold til Leaving Neverland eller om han velger å forholde seg taus. 

/Ann-Kristin 

ADVARSEL! Leaving Neverland er for mange en svært sårbar og vond dokumentar. Jeg advarer derfor spesielt sårbare individer mot å lese mine innlegg som omhandler dokumentaren, da noen kan føle seg støtt. Leses på eget ansvar. 

Tomt. Det er eneste ordet jeg finner beskrivende etter å ha gått gjennom et relativt stort spekter av følelser etter å ha sett første delen av Leaving Neverland. Jeg valgte å gå for uredigert versjon – det vil si versjonen som er publisert av HBO. Om jeg først skulle se dokumentaren om Michael Jackson så måtte det bli orginalversjonen og ikke NRK`s redigerte versjon. Dette for å få et mer helhetlig bilde. 

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Skaperne av dokumentaren har åpenbart et mål for øye, – det er på godt og vondt å nå frem til seerens følelser. Noe de erfaringsmessig og i stor grad  oppnår. Det er rolig, flytende musikk i begynnelsen av filmen, en type musikk som ofte blir brukt i meditasjon – og Neverland blir fremstilt som reneste himmel på jord. Skaperne av filmen ønsker tydelig å myke opp seeren slik at de som sitter å ser på kan føle på samme glede og forventninger som de besøkende på Neverland gjorde.

Denne delen av filmen fremstiller Jackson som et kynisk og manipulativt menneske. Han brukte lang tid på å opparbeide seg tillit hos familiene som bodde hos ham på Neverland. Jackson fremstilles nærmest som en reddende engel for familiene han valgte å invitere med seg hjem. Han overrøste foreldre og barn med gaver, reiser og en syk kjærlighet.

Jackson fremstår som svært umoden og mer på stadie med et barn enn en voksen mann. Om det er sant det som avsløres i filmen så vet Jackson at det han gjør er straffbart, mens hans egne overbevisninger viser noe annet. Han er drevet av drifter vi vanlige mennesker ikke har forutsetninger for å forstå. 

Skaperne av Neverland vet hva de gjør. De spiller på seerens følelser så det monner. Hvorfor den lages nå er mer et ubesvart spørsmål. Hva skaperne av filmen ønsker å oppnå er usikkert. Hvilke motiver skaperne av filmen har for å lage film om påståtte overgrep utført av en mann som døde for 10 år siden får meg til å undre. Hvorfor nå i 2019? Et mulig motiv kan være å sette søkelys på berømmelsens makt. Det er ikke tvil om at kjendiser har mye makt over sine fans. 

En av mennene i filmen forteller om minner fra han var 7 år. Selv husker jeg svært lite fra jeg var 7 år – det jeg måtte huske kommer kun i bruddstykker og kan lett forveksles med falske minner. Jo lengre tid det går fra hendelsen, jo større er sjansen for å utvikle falske minner. Nå sier jeg ikke at mennene i filmen lyver, men at man alltid bør være forsiktig med å være for bastant i detaljerte beskrivelser av hendelser som foregikk 20 – 30 år tilbake i tid. 

Jeg var lenge usikker på om jeg skulle se “Leaving Neverland”. At jeg valgte å se den er den største feilen jeg har gjort på veldig lenge – for dette kunne jeg vært foruten. Jeg hadde heller ikke behov for å sitte igjen med en følelse av å være fysisk kvalm. Jeg betviler ikke at disse mennene snakker utifra hva de mener de har opplevd, men likevel; dette ble sterk kost.

/Ann-Kristin 

Om du ikke vil ha ditt bilde av Michael Jackson ødelagt så anbefaler jeg deg å ikke se Leaving Neverland. Filmen slår i stykker vårt indre bilde av den Michael Jackson vi kjente. Indre bilder av en smilende, syngende & dansende Michael Jackson blir raskt erstattet av helt andre og til tider svært ubehagelige bilder. Skaperne av filmen burde i så henseende absolutt ha gitt tydeligere advarsler for hvilke emosjonelle reaksjoner filmen kan trigge, spesielt hos overgrepsofre. 

Selvfølgelig har jeg savnet alle dere vakre mennesker! Både dere som daglig er innom bloggen min og de bloggerne jeg selv ofte er innom. Pausen min er over – etter 12 måneder. Det har vært en lang, men nødvendig pause. Uansett, nå er jeg tilbake – og hva jeg velger å blogge om fremover gjenstår å se. Bloggen har fremdeles samme navn og tittel, men planen er at det vil bli mer enn bare kosthold og trening. Bloggen er for tiden under totalrenovering, så du kan oppleve at det er mye endringer på gang. Satser på at det blir bra til slutt. 

/Ann-Kristin       

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger