Det er nå snart et halvt år siden jeg ordnet meg ny profil på Twitter. Den gang var det ene og alene på grunn av koronaviruset. Jeg ønsket å følge utviklingen utifra et medisinsk perspektiv. Lite visste jeg hva som ventet meg i månedene fremover. Det er rart hvordan livet kan ta uventede retninger. Før du omtrent får tenkt deg om befinner du deg en plass i livet som totalt uventet.

På profilen min kan du lese at “pr 20. februar 2020 har jeg 3 følgere”. I min uvitenhet trodde jeg at det ville stagnere der. Og for å være helt ærlig så var ikke antall følgere noe som var viktig.

Lenge var det korona som sto i fokus. Så begynte jeg så smått å diskutere med andre som var opptatt av det samme som meg. Nye bekjentskaper utviklet seg nesten umerkelig ettersom dagene og ukene gikk. Bekjentskaper som jeg idag med hånden på hjertet kan si at jeg aldri ville vært foruten. Det er mennesker som aldri ville dukket opp i livet mitt om det ikke hadde vært for Twitter. Mennesker jeg for få måneder siden ikke ante at eksisterte. Mennesker som betyr mer for meg enn de selv er klar over. Mennesker som har utfordret meg. Stilt meg til veggs når jeg har vært litt for overlegen i min kunnskap. Mennesker som har formidlet mer interessant kunnskap på et halvt år enn jeg trodde var mulig. Ja, det er sterke ord – men det er sant. Mennesker med ulike perspektiver på livet og samfunnet. Mennesker som ikke alltid er enig med meg – men likevel har vi endt opp med å bli svært gode venner. Mennesker fra alle samfunnslag. Mennesker med vidt forskjellig bakgrunn.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

For det er fullt mulig å utvikle vennskap på nettet. Tanken har streifet meg om det vil være det samme når vi en gang møtes i virkeligheten. Selvfølgelig vil det være det. Venner er venner – uansett. Jeg har vanskelig for å se for meg at de vennskapene jeg har utviklet på nettet ikke vil bestå når vi møtes face to face. Flere ganger i løpet av de siste månedene har jeg tenkt over hvordan livet mitt var før jeg opprettet meg ny profil på Twitter. Jo, det var dørgende kjedelig, haha! Og hvor rart det er å tenke tilbake på at for kun et halvt år siden var ingen av disse menneskene en del av livet mitt. Det er surrealistisk.

Den største overraskelsen med Twitter denne gangen er at jeg har fått særdeles god kontakt med en type mennesker jeg aldri før har hatt noe med å gjøre. Mennesker med en yrkestittel som ikke har vært en del av min sosiale krets. Mulig at det bare er tilfeldigheter, men det har nå engang alltid vært slik. Men ettersom tiden har gått så har jeg fått en dypere forståelse for hvorfor jeg og akkurat denne yrkesgruppen tekkes hverandre. Det er vårt felles mål mot et rettferdig samfunn. Vår forståelse for at alle mennesker har rett til å bli hørt og respektert. Jeg sitter igjen med en dyp takknemlighet og et håp om at vi vil å kunne utvikle oss videre som mennesker og at de gode diskusjonene vil fortsette også i fremtiden.

Håpet er at dere det gjelder leser dette innlegget – og innser hvor stor påvirkning dere har hatt på meg som person, og det gjelder forresten alle som jeg har jevnlig kontakt med. Dere har lært meg utrolig mye om meg selv. Jeg blir svært ydmyk over at dere fortsatt ønsker å være en del av min Twitter verden.

Tusen takk til Nann, Tommy Tam Tiger, Heidi (som sender sååå koselig snap`er!), Grevlingmamma (som jeg begynner å få kjempegod kontakt med), Line (snuppa!), Mikkel, Hætta (som lærer meg samisk), Montserrat (Ja, vi er svært ulike – men likevel er det noe som gjør at vi klikker bra), Ole (som alltid passer på meg), Jazz (friends4ever), Larzan, Jimmern (Twitter ville ikke vært det samme uten!), Torill (friskere dame skal du lete lenge etter), Jonas Karlsen Åstrøm, Natteramn, Kristin Moberg Aakre (Takk for din uvurderlige medisinske kunnskap), Sjak (Spanskesyken blir vi nok aldri ferdig med, men jeg ser absolutt frem til flere diskusjoner som jeg åpenbart går seirende ut av..) og resten av alle dere flotte mennesker som jeg er så heldig å få følge!

Uten dere hadde det ikke vært noe Twitter på meg idag.

/Ann-Kristin

Nå er jeg forbannet. På mine egne og mine medsøsters vegne. De dette innlegget er rettet til mot er tro det eller ei – anstendige og uten tvil overrepresentert; godt voksne kvinner. Altså, ærlig talt du middelaldrende kvinne som jeg gikk forbi på butikken idag – hva får en moderne kvinne som deg til å stirre på magen min? Man skulle nesten tro at jeg går rundt med et stort blinkende skilt hvor det står “SE HER↓“.

Nå kjenner ikke jeg deg (heldigvis), og for alt jeg vet kan det være at du er et menneske som ser ned på de som er annerledes enn deg selv. Når det er sagt så kan jeg med hånden på hjertet ikke under noen omstendigheter påstå at hverken du eller mannen ved din side var glansbilder. Jeg begynner å bli sykt lei av at enkelte jeg møter ser på magen min før de møter blikket mitt. Hva faen er det med den som er så spesielt?

For den er spesiell. Den er et vakkert minne om da jeg var førstegangsgravid. Den vil alltid minne meg på et av livets mirakel som idag er 20 år. Den er en påminnelse om det lille barnet som kom til verden mens hele verden holdt pusten. Vi gikk over i år 2000 når livets mirakel viste seg å være noe av det vakreste en nybakt mor kan oppleve.

Ikke alle kvinner har flat mage etter et svangerskap. I noen tilfeller så strekkes mageskinnet såpass mye pga mors lave vekt før graviditeten at skinnet sprekker opp, du får strekkmerker og og altfor mye skinn til overs etter fødselen. Ja, jeg kan selvfølgelig få hjelp av kirurgi. De kan kutte meg opp fra ene siden av magen helt over til andre siden. For deretter å kutte bort overflødig fett og skinn og lappe meg igjen med x-antall sting. Faren for infeksjoner er stor og smertene etter inngrepet er forferdelige. Dessuten må jeg ligge i ro i omtrent et halvt år etter operasjonen. Fordi huden er sydd sammen i flere lag så må jeg holde sengen for at ikke stingene skal revne

Hvem skal ta vare på barna mine det halve året jeg ikke kan annet enn å ligge i sengen? Om alvorlig infeksjon oppstår og det blir hasteinnleggelse på sykehus, hvem skal da ta ansvar for barna mine? 

Ungdommen er faktisk de som er fantastiske i denne sammenheng. De stirrer ikke og behandler voksne mennesker med en naturlig imøtekommenhet og respekt. Jeg er så stolt av dagens ungdom at ordene for å beskrive det er vanskelige å finne. Kanskje har de selv mødre som har slitt med vekten eller at de rett og slett er mer opplyste og ikke bryr seg om hvor mye andre mennesker veier. Uansett grunn så er det grunn nok til å se lyst på fremtidige generasjoner. 

Kjære godt voksne kvinne på butikken idag; hvordan våger du å se ned på noe som betyr så mye for meg? Hvordan våger du å tillate deg å se ned på kroppen min? 

Som en god venninne av meg sa en gang; “Man bør alltid se på seg selv før man dømmer andre.” Selv om du har stor nese, flagrende ører eller rynker (noe jeg faktisk ikke har i en alder av 43 år..) så har jeg nok respekt for deg til å ikke stirre.

Kroppen min er mitt tempel, og frem til jeg spør om dine meninger så ser jeg helst at du ser deg litt i speilet før du går ut av døren hos deg selv. Jeg står selvsagt klar til å uttale meg om dine feil og mangler sånn i tilfelle du føler at du har behov for det. 

/Ann-Kristin 

De siste dagene har mildt sagt rystet en hel verden. Politidrapet på George Floyd står høyt i alle internasjonale medier. Også norske medier. Drapet har skapt reaksjoner verden over. Demonstrasjoner i hopetall. Menneskeheten ser ut til å ha glemt at vi fremdeles befinner oss i en alvorlig pandemi. En pandemi som nå ser ut til å ta seg opp igjen i Norge. Smitten øker – men det ser ikke ut til at Ola og Kari Nordmann bryr seg om det akkurat nå.

Nei, for nå skal Ola og Kari Nordmann forsvare rasisme. På Twitter koker det i forbindelse med George Floyd. Det er plutselig blitt veldig viktig å forsvare de mørkhudedes rettigheter. Dvs så lenge de ikke befinner seg i dette landet. Hva som befinner seg i hodene til enkelte nordmenn har jeg gitt opp å forstå.

Fremmedfrykt har alltid vært en del av norsk kultur, og det blir neppe å forandre seg med drapet på George Floyd. Rasismen er ikke åpenlys i form av vold. Nei, rasismen her til lands er lik det som skjer når jenter mobber hverandre: Vi fryser ut vedkommende. Vi hilser ikke. Vi ser deg ikke. Derfor eksisterer du heller ikke. Det er en vond og smertefull måte å bli møtt på av menneskekohorter du så gjerne skulle vært en del av, men ikke får ta del i.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg sitter ikke overrasket – men likevel rystet – igjen etter å ha observert nettatferd til norske twitrere. Det gjelder ikke bare rasisme, men hetsingen som generelt foregår. Hetsingen virker ikke å ta slutt heller. Når vi er ferdige å hetse den ene, så gyver vi løs på den andre. Det er helt utrolig hva nordmenn får seg til å gulpe opp av ufine ord og ytringer seg imellom. Hva er dette? Hvorfor føler nordmenn at det er rett å henge ut andre mennesker på verst mulig måte – og så få likerklikk etter likerklikk? Hvordan skal vi best mulig kunne lære våre barn at nettmobbing ikke er greit, når vi som foreldre går foran som svært dårlige forbilder?

Dette er så langt fra det jeg ønsker å identifisere meg med som det er mulig å komme. Heldigvis finnes det twitrere som ikke lar seg rive med og som for ettertiden kan være stolt av egen opptreden på nettet. Selvfølgelig gjør jeg også feil, men jeg prøver så langt det er mulig og ikke hetse mine medmennesker. Jeg føler ingen glede av å bryte ned andre mennesker. Mitt ego trenger ikke en slik boost for å vite at jeg er god nok. I det du skriver en tweet som er myntet negativt på en annen person, så sier det ufattelig mer om deg selv enn den du velger å slenge dritt om.

Rettferdighetssansen er viktig for nordmenn. Vi engasjerer oss mer enn gjerne når noen blir behandlet urettferdig – det skal vi ha. Det er bare synd at det kun er et øyeblikks opprop, og så er det stopp. Samfunnet går videre som ingenting har skjedd. Hvordan Ola og Kari skal klare å kvitte seg med fremmedfrykten er meg en gåte. Håpet er at fremtidige generasjoner vil handle annerledes og være mer åpne for et inkluderende samfunn. Det kan se ut som det går i riktig retning. Når det gjelder fremmedfrykt er ungdommen de som ser ut til å være naturlig inkluderende. Det er middelaldrende og eldre mennesker som flagger ut som verstinger i denne debatten. Likevel gjør ungdommen idag at jeg kan se et lys i tunnelen for et mer inkluderende norsk samfunn med mindre eller ingen fremmedfrykt.

Jeg er ydmyk og stolt av vår fremtidige generasjon og måten de behandler våre nye landsmenn på. Vi har mye å lære av egne barn.

/Ann-Kristin

Korona. Dette ordet og minnene det har ført med seg vil brenne seg inn i hukommelsen våre for alltid. Alle sitter vi med ulike erfaringer i ettertid av pandemien. Mange har mistet noen som følge av korona. Mennesker mister hverandre hver dag, hver time, hele året uavhengig av pandemier. Dette blir bare ikke skrevet om. Det er mennesker i dyp sorg verden over til enhver tid. Men dette blir som regel oversett i en ellers travel hverdag. Det angår jo ikke oss.

Så kommer en pandemi som angår oss alle. Det blir plutselig et stort offentlig fokus på smittede og døde. Nå står vi sammen og sørger sammen over de som taper kampen mot Covid-19. Fordi korona er noe som er en potensiell trussel mot hver og en av oss, så har krisen på mange ført menneskeheten nærmere hverandre.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg opprettet meg f.eks ny profil på Twitter like før pandemien virkelig gjorde sitt inntog. Det var stille i feed`en min. Jeg var innom et par ganger i uken for å lese nyheter i forhold til SARS-CoV-2. Min medisininteresse var hovedgrunnen for at ny profil ble opprettet. Jeg hadde et stort behov for å utveksle faglig kunnskap med likesinnede. Dessuten fikk jeg muligheten til å holde meg oppdatert rundt pandemien på internasjonalt nivå.

Aldri i min villleste fantasti hadde jeg trodd at pandemien og opprettelse av ny Twitterprofil skulle føre meg dit jeg er idag. Jeg har blitt kjent med utrolig mange flotte mennesker jeg aldri ellers ville blitt kjent med. Av og til føles det som jeg når som helst vil våkne og innse at alt har vært en drøm. Landet vårt har omtrent vært nedstengt. Det har vært lite mennesker å se. Butikkene bærer preg av hamstring. Hele opplevelsen rundt pandemien har vært surrealistisk, men samtidig lærerik.

Dette må være det nærmeste vi kommer å leve i et apokalyptisk samfunn.

“Personlig vekst er en persons forsøk på å forstå seg selv bedre, akseptere seg selv og maksimere deres potensial for å forbedre seg som person. Personlig vekst skjer primært på et personlig eller psykologisk nivå, men påvirker også andre områder av en persons liv. 

For meg har denne tiden vært en kilde til personlig vekst. Korona har på mange måter åpnet øynene mine. Altfor lenge har jeg vært følelsesmessig avstengt. Sterke følelsesmessige påkjenninger kan noen ganger føre til at kroppen stenger av følelsesbiten. Det er en vanlig forsvarsmekanisme når en person opplever noe traumatisk, og ikke noe du velger selv. Kroppen din tar avgjørelsen for deg. I ettertid er det fascinerende å se tilbake på hvordan kroppen gikk fullstendig i lockdown. Du sitter igjen med ny respekt overfor livreddende mekanismer i egen kropp. Takknemligheten som fyller deg når du er på tur ut av den post-traumatiske tiden, er enorm.

Slik er det med den krisen som vårt samfunn nå har vært gjennom. Det kan sammenlignes med en traumatisk opplevelse. Traumer styrker alarmsystemet – og ved reelt livstruende hendelser vil alarmsystemet ofre bli aktivert. De fleste av oss vil kunne nikke bekreftende på at noe har blitt aktivert i oss som følge av pandemien som har herjet verden. Vi mennesker blir pluselig fryktelig små og hjelpesløse. Vi står fullstendig avkledd mot noe som truer vår eksistens.

For to år siden opplevde jeg noe som for meg var svært traumatisk. Tiden etterpå har på mange måter vært strevsom. Kroppen min gikk en periode inn i en personlig lockdown. Verden ble uinteressant.

Det var før korona kom inn i livet mitt. Korona har på mange måter dratt meg ut av en hvileløs tilstand. Jeg ble igjen skjerpet, og den følelsen er vanskelig å beskrive. Korona fikk meg – surrealistisk og indirekte – til å kjenne på ekte glede igjen. Korona har tvunget meg til å ta et oppgjør med meg selv. Jeg sitter med en følelse av at det var meningen at korona skulle komme inn i livet mitt på det tidspunktet hun (?) gjorde.

Tiden var inne for selvransakelse og personlig vekst. Tiden var inne for å fokusere på noe annet enn meg selv. Å rette fokuset utover har aldri føltes mer befriende. Det kan sammenlignes med en grå himmel som plutselig sprekker opp og viser seg blå og vakker.

Vi har alle vært igjennom denne tiden sammen. Mennesker verden over har samarbeidet på en måte vi sjelden har vært vitne til. Noe har truet vår eksistens med så voldsom kraft at alt annet har føltes som små bagateller. På hvilken måte korona har endret deg – det vet bare du. Jeg håper du tar med deg dine personlige erfaringer fra pandemien videre i livet og vokser videre på det.

Det skal iallefall jeg gjøre.

/Ann-Kristin

Riktig. Du leste rett.

Det skjer gang på gang. Med èn gang en blogger uttaler seg offentlig om et tema som berører Ola og Kari Nordmann, så er bloggpolitiet ute med øksa. Twitter koker over av engasjerte twitrere som sprer eder og galle. For å være helt ærlig så er jeg sjokkert over voksne menneskers oppførsel på nett. Twitter er for meg et prøveprosjekt. Hovedgrunnen for opprettelse av ny profil var av den enkle grunn at jeg ønsket å holde meg oppdatert på korona situasjonen. Det hele har utviklet seg til et sammensurium jeg fremdeles sliter med å forså.

Voksne mennesker spyr ut ord og bannskap jeg som innbarket nordlenning blir flau av å lese. Hver eneste kveld så spam`es Twitter feed`en min ned av Trumphatere. Selv barnehagebarn vet å oppføre seg bedre. Voksne mennesker bak hver sin skjerm spytter impulsivt ut ukvemsord og mobber på et nivå jeg aldri før har vært vitne til. Og tro meg, undertegnede har vært vitne til mye rart i sitt liv. Men dette hadde jeg til gode.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Hvordan mennesker på god tur middels i livet får seg til å tråkke på enkeltpersoner på en offentlig plattform som Twitter er uforståelig. Det er mulig at Twitter er bygd opp slik; her skal ingenting være usagt. Men faen da, trenger vi offentlig godkjente mobbeplattformer?

Det første som slår meg idag når jeg åpner Twitter feed`en min er tweets som omhandler Pilotfrue, alias Julianne Nygård. Det andre som slår meg at det er flest menn som sender ut disse tweets`ene. Hvorfor det er slik kan du tenke deg selv. Jeg velger og ikke uttale meg om akkurat det, i fare for å spam`es ned på DM av frustrerte, karantenekåte menn.

Vi som blogger er i en utsatt posisjon for narsissistiske personligheter som selv mener at de er i sin fulle rett til å hugge løs på oss som vi var en offentlig huggestubbe. Jeg har vært heldig så langt. Den vondeste meldingen jeg har fått pr nå er at vedkommende ønsket at jeg ville tråkke på en lego. Greit nok, det gjør jævlig vondt, men likevel.

Kjære leser, det er slett ikke greit at dere spyr ut eder og galle til bloggere. Bloggere er mennesker de også. Bloggere er mennesker med følelser. Bloggere kan også bli lei seg. Bloggere driver sjelden personhets. Bloggere blir likevel utsatt for personhets. Bloggere liker å skrive. Bloggere liker å nå frem til andre mennesker. Bloggere kan være selvopptatte, men bloggere kan også være sympatiske mennesker. Bloggere skriver ikke for å provosere DEG. Bloggere skriver sine personlige meninger – at du lar deg provosere er ikke bloggerens feil, det er du og ingen andre som lar deg gire opp. Noen bloggere liker å vise frem kroppen sin. Andre bloggere viser frem kokkelering. Hva en blogger velger å vise frem av sterke sider er like variert som salaten i en salatbar. Det vil ikke si at du må spise alt i salatbaren du ikke liker. Det er fritt frem for å gå videre om du finner noe som plager sansene dine.

Det er ikke greit at du sitter bak skjermen din og gulper opp dritt om bloggere. Neste gang jeg ser en twitrer uttale seg negativt om en av bloggjentene mine, så skal jeg sannelig klare å finne noe vi kan gulpe opp tilbake!

/Ann-Kristin

Jeg beklager. “Hvorfor det?” spør du, kjære hytteboer.

Jo, nå skal du høre her. Jeg beklager fordi du ikke har evnen til å tenke på andre enn deg selv. Jeg beklager fordi du skjemmer deg selv ut fremfor hele landet vårt. Jeg beklager på vegne av barna dine. Jeg beklager for at dine behov veier høyere enn fellesskapets behov. Jeg beklager fordi du må være hjemme fra jobb og tilbringe tid sammen med familien din i 2 uplanlagte uker. Jeg beklager at din velstand har ført til at du er blitt ekstremt egoistisk.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg beklager at jeg –  som selv har hatt like stor hytte som deg ikke evner å forstå hvordan ditt intellektuelle sinn fungerer under krise tilstander.

Jeg beklager, men du er ikke en hytteboer jeg ønsker å identifisere meg med. At du eier en hytte i millionklassen betyr ikke at du er unntatt myndighetenes anbefalinger. Jeg beklager at du ser det som tryggest å rømme byen når det er fare for smittespredning.

Jeg beklager at du i dette øyeblikk utsetter lokalsamfunnet for den samme redselen som du selv flyktet fra.

Jeg beklager for at du er Norges svar på selvsentrert nordmann. Jeg beklager på vegne av lokalsamfunnet som må godta at bygda fylles med tusenvis av mennesker i en usikker tid som dette. Kjære hytteboer, hva er det som får deg til å reise på hytta når du har fått klar beskjed fra myndighetene om å holde deg hjemme?

Tenker du ikke på de menneskene som fikk landet til å gå rundt før du ble gammel nok til å ta over? Er dette takken du gir generasjonene før deg? Hva med andre sårbare mennesker?

Det virker ikke som du tenker over eventuelle konsekvenser av dine handlinger. Hva sier du til barna dine? At dere ikke behøver å følge myndighetenes råd? Hvordan i all verden skal fremtiden bli om Norges fremtidige generasjoner blir oppdratt til å gjøre hva de vil? Så lenge dere har penger nok så ordner det seg. Da er dere overordnet all verdens myndigheter. Kjære hytteboer, du vet vel at dine barn ikke har lov til å leke med andre barn enn egne søsken?

Jeg beklager, kjære hytteboer, for at du legger skam over et helt hytte Norge. At du med dine handlinger rammer mange flere enn deg selv. Jeg beklager å måtte fortelle deg at det nå er for sent. Jeg beklager å måtte fortelle deg at du nå må ta konsekvensene av dine handlinger.

Jeg beklager for at du ble så redd at du pakket bilen full og rømte fra hjemmet ditt. Det er ikke greit å være så redd. Jeg beklager å måtte si det, men min sympati overfor deg er nå så godt som ikke-eksisterende. Jeg beklager at ditt forhold til lokalbefolkningen har fått en stor ripe i lakken. Men likevel, kjære hytteboer:

Denne gangen har du driti på draget og du har bare deg selv og takke.

/Ann-Kristin

Dette innlegget ble første gang publisert 29/12/19. 

1. juledag valgte du, Ari, å forlate denne verden og menneskene som elsker deg. 3 døtre må leve livet videre uten pappaen sin. En mor og en far sørger over tapet av et barn. Venner er i sjokk. Norge er rystet. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Den berømte grensen går et sted for alle mennesker. Hvor den går er ulik hos deg og meg. Noen tåler mer, andre tåler mindre. Ari Behn sto i kritikk og og negativ omtale i lang tid. Han var et menneske som turde å være seg selv fullt ut. La ikke skjul på noe. Ari prøvde igjen og igjen å formidle sitt til slutt omsluttende mørke.

Uansett hvor mye noen forsøker å forklare psykisk smerte, så er det umulig å forstå for mennesker som ikke har opplevd det på kroppen selv. Psykisk smerte kan være så mangt og oppleves svært ulikt fra menneske til menneske, men når smerten blir så stor at den tar over tanker og handlinger – da kan den føles uutholdelig.

Noen sier at det å ta livet av seg er en egoistisk handling. De aller fleste som velger denne utveien har levd med sin psykiske smerte i årevis. Sykdommen er egoistisk, men ikke mennesket som lever med sykdommen. En depresjon kan ta fullstendig over tanker og handlinger, og personen evner ikke å tenke på noe annet enn at de må bort. Til slutt blir belastningen for stor til at de ser noen annen utvei. Sinnet blokkerer fullstendig for fornuft. Det kan sammenlignes med voldsom, smertefull og ustoppelig tannverk over lang tid. De som har opplevd det vil skjønne hva jeg mener. Du vil gjøre hva som helst for å stoppe det uutholdelige. 

Alle mennesker vil fra tid til annen oppleve å være nedstemt. Disse milde depresjonene er ikke skadelige. Det er naturlig og ikke være lykkelig og smilende hver eneste dag. Det er de mer alvorlige depresjonene som man bør være obs på. Lik nedstemtheten et menneske som lever med bipolar lidelse kan oppleve. Den harde realitet er at en depresjon kan være en potensielt dødelig sykdom om den får utvikle seg lenge nok.

Et alvorlig deprimert menneske har ikke evne til å tenke realistisk. Det er alvorlige forstyrrelser i ens evne til å tenke fornuftig. En depresjon er ikke viljestyrt. Den tar over tanker og blir den alvorlig nok så vil den kunne ta over handlinger. Det er fryktelig ubehagelig og skremmende å oppleve at en ikke har kontroll over egen kropp og sinn.

Angsten som følger når tankene ikke lar seg styre av egen vilje kan være voldsom. Det er en angst som borer seg inn i ryggmargen og kryper ut i hver eneste celle i kroppen. Den kan føles som elektriske støt fra øverst til nederst. Man kan ikke rømme fra ens egen kropp og det er en helt jævlig følelse. Mennesker som har opplevd terror og krig vil kunne fortelle at de har kjent på den samme redselen.

Ari orket ikke mer. Kampen mot eget sinn var slutt. Det er forferdelig trist for de etterlatte, men det er likevel han som måtte leve med sine indre demoner dag ut og dag inn. Hvert sekund og hvert minutt. Ingen kan tvinge et annet menneske til å leve med konstante smerter et helt liv. Det er egoistisk. Så brutalt det enn høres ut.

Ari valgte å kutte forbindelsen til det evige mørket og angsten som stormet i ham. Smerten ble sterkere enn viljen og fornuften. Ingen ønsker å se et menneske de elsker rives i stykker av smerter resten av livet. Det er bare det at et selvmord rammer så mange, mange flere enn den som frivillig går ut av livet. En slik handling skaper stor sorg og fortvilelse. 

Slik som media fremstiller det i ettertid så hadde Ari mange nære venner. En konsekvens av din åpenhet er at vi alle føler at vi kjenner deg litt. På tross av at flesteparten av oss aldri har møtt deg. Likevel er du sterkt til stede. Det er rart hvordan mennesker blir ekstra synlige etter din død. Da legger vi merke til ting og detaljer vi før aldri ofret en tanke.

Kanskje var Ari Behn mer ensom enn det vi tror. Det hjelper lite med stor villa, millioninntekt og Range rover når livet blir for tøft og vennskap for overfladiske. Da er du alene i den store villaen. Alene med tankene dine. Alene med angsten din. Alene. 

Vel så viktig er det å huske på at psykiske helseutfordringer ikke bare rammer den syke. Det rammer også familien rundt. Grensene for hvor mye andre mennesker kan gi av seg selv i et forsøk på å hjelpe, er hårfine. En psykiater sa en gang at det ikke er alle som kan reddes – uansett hvor mye hjelp, behandling og støtte de får. Slik det er med fysiske helseutfordringer. Ikke alle kan helbredes fra en alvorlig sykdom. 

Alene i mørket. Trist som faen.

Kjære Ari Behn – ikveld tenner jeg et lys for deg og dine. For at du og dine etterlatte setter fokus på selvmord. Selv i din uutholdelige smerte evnet du å ønske åpenhet i samfunnet vårt og at vi nordmenn blir mindre opptatt av sosial status, penger og selvopptatthet. Jeg tror ditt ønske for fremtiden er et varmere og mer omtenksomt samfunn. Et samfunn der vi mennesker kan være oss selv, uavhengig om vi er A4, A5 eller ikke A i det hele tatt. At vi mennesker ser hverandre før det er for sent. Vi har mye å lære av deg, Ari.

/Ann-Kristin 

Prinsesse Märtha Louise har såvidt rukket å presentere sin nye kjæreste før mennesker landet rundt føler at de er i sin fulle rett til å uttale seg om hennes privatliv. Alt fra professorer og journalister – til den vanlige mann i gata, alle vil mene noe om prinsessens rykende ferske kjæresteforhold. Om det er så ferskt som vi liker å tro er det mer tvil om, men det er iallefall nytt for norges innbyggere. 

Selv ble jeg varm om hjertet når jeg leste at prinsessen vår igjen har funnet kjærligheten. Hva denne kjærligheten måtte ha som levebrød er meg rivende likegyldig. Om hennes nye kjæreste snakker med ånder eller levende mennesker – om han er fri for hår eller har gullhår bak, så er det da vitterlig ikke vår sak. Ærlig talt. Å gå ut i media og si at Martha bør si fra seg prinsessetittelen fordi hun har funnet seg en kjæreste som er kjendishealer – det troner bokstavelig talt på toppen av frekkhet. Har du noe du vil formidle til prinsessen så gjør det på en annen måte enn å gå ut i pressen.

Prinsessen kjenner norske media godt. Hun har levd med det hele sitt liv. Märtha Louise har alltid levd i skyggen av sin bror, Kronprins Haakon – noe hun muligens har valgt selv. Prinsessen var fullstendig klar over hva hun gikk til når hun valgte å offentliggjøre sin nye kjærlighet. Det første som skjer er at kritikken hagler. Historien gjentar seg. Ari Behn ble ikke behandlet med nåde når han i sin tid ble presentert som prinsessens nye kjæreste. Jeg er rystet og flau over hvor fordomsfulle nordmenn altfor ofte viser seg å være. Nordmenn generelt tror de er så forbannet mye bedre enn alle andre mennesker i den her verden. Det finnes ingen andre i universet bedre enn nordmenn ifølge nordmenn selv. Nordmenn bærer mer og mer preg av narcissisme. Det er en skremmende utvikling. 

Det som er mest skremmende er at nordmenn ikke unner andre å være lykkelig. Så snart noen viser seg å være lykkelige så skal lykken brytes ned med full kraft. Om det er prinsessen eller den menige nordmann som har funnet lykken i sitt liv er uten betydning – her skal det ødelegges. Det er til og med de menneskene som mener at Märtha bør si fra seg prinsessetittelen.

Jeg skjemmes over hvordan vi nordmenn behandler mennesker som ikke er slik vi forventer at de skal være. Jeg håper at Märtha Louise og hennes sjamankjæreste får mange lykkelige år sammen i årene som kommer. Istedenfor å rive ned deres lykke, så kan vi heller slå ring rundt prinsessen vår og støtte henne. Ingen mennesker er A4 – selv ikke mennesker med blått blod. 

Se deg selv i prinsessens sted. Hvordan ville du følt det om du var stormende forelsket og lykkelig fortalte det til verden rundt deg – kun for å bli møtt av motstand. Ingen støtte, ingen glede – bare kritikk mot deg og kjæresten din? Det er hverken du eller jeg som skal leve nært innpå Durek Verrett, og derfor har vi ingen rett eller myndighet til å uttale oss om hvordan andre skal leve livet sitt – og med hvem. Den siste tiden har med tydelighet vist at Märtha gjorde et godt valg sist hun var i et forhold, så hvorfor i all verden skal det være noe annerledes denne gang? 

/Ann-Kristin 

Noe må være galt med samfunnet vi lever i når flere hundre mennesker årlig velger å ta sitt eget liv. Vi lever i et av verdens rikeste land, men likevel er ikke Ola og Kari Nordmann lykkelig. På youtube forekommer det ofte at nordmenn blir omtalt som distanserte og fremmedfiendtlige. Er det virkelig noe du som leser er stolt av å bli karaktisert som? Jeg sier ikke at alle nordmenn er slik. Det finnes selvfølgelig hjertegode og imøtekommende mennesker i dette landet også, men generelt sett er nordmenn avvisende til alt som er nytt og fremmed. 

Selv reiser vi til Kreta, Tyrkia, Gran Kanaria, USA. Japan osv og forventer å bli mottatt med åpne armer. Nordmenn er seg selv lik. Det er skammelig hvordan vi inntar andre land med den største selvfølgelighet, men om noen kommer til Norge.. bevares. Det kjøpes og leies leiligheter i stor stil på solkysten. Det drikkes og bråkes. Uten det minste hensyn til fastboende. 

Det er noe seriøst galt i samfunnet når unge så vel som eldre mennesker ikke lenger ønsker å være en del fremtiden. En lege, politi, advokat, kassadame, renholder, direktør – hvem vet hva disse menneskene kunne blitt om de hadde valgt annerledes. Kanskje har de allerede vært akkurat det og bidratt til samfunnet hele sitt liv, men lever sine eldre dager i ensomhet. Det må skje noe med utviklingen i samfunnet vårt, ellers vil det ikke bli noen lykkelig ende på visa. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hvorfor vi nordmenn opphøyer oss selv til å være guds gave til verden er ikke godt å vite. Men det er nå slik det er blitt. Og værre ser det ut til å bli. Kravene blir større og mer uoverkommelige – spesielt for den kommende generasjon. Det kunne til tider være vanskelig å være ung i min generasjon, men nå har det jo tatt fullstendig av. 

Et samfunn er i stadig endring og det forandrer seg drastisk fra tiår til tiår. Samtidig er det vel så viktig at noen hiver seg på bremsene og tar et oppgjør med utviklingen. Ønsker vi virkelig å leve i et samfunn der ingen bryr om hverandre? Der jakten på sosial status er alt som betyr noe? 

For hva betyr vel penger og sosial status når man står midt i en sorgprosess – nettopp, ingenting. Ikke all verdens penger kan bringe noen tilbake. Det vi derimot kan gjøre er å senke forventninger, åpne hjertet for våre medmennesker og vær mer til stede. Vis omsorg om du ser noen som trenger det. Smil til personen ved siden av deg på bussen. Ikke vær redd for å spørre om hjelp hvis livet blir for vanskelig. Jeg tror og håper at år 2020 er starten på noe helt nytt og at samfunnet vårt vil endre seg drastisk i løpet av de neste 10 årene. Hvilken vei det går er opp til deg og meg. 

Selv har jeg ikke hund. Av ulike grunner har jeg valgt å bare ha katter som husdyr inntil videre. Jeg har god kjennskap til hunder og følger jeg med på utviklingen av denne ukjente hundesykdommen. Det som rammer hunder kan raskt endre status til å ramme katter også, og de er det mange av. Altfor mange katter blir født ute og vokser opp uten et trygt hjem, men det er ikke det dette innlegget skal handle om. 

Når VG publiserer en artikkel og oppdaterer informasjon vedrørende hundesykdommen som er av offentlig interesse, så begynner hylekoret. Faktisk så har jeg til dags dato til gode å se et kommentarfelt der selverklærte spesialister konkluderer med noe annet enn at “Joda, det er nok et eller annet hundefòr som har tatt livet av x-antall bikkjer de siste ukene.”

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Men først, om du Googler “fòrprodusent”, så kommer det opp overraskende lite beskrivelser på hva en fòrprodusent er. Misforstå meg rett, de aller fleste vet at det er en produsent av dyrefòr. Du leste riktig – det er et firma som bruker store deler av tiden sin på å spesialisere seg i å produsere sunn og helsevennlig mat til husdyrene våre. De er fortløpende oppdatert på hvordan de kan lage det beste fòret til dyret vårt. De har garantert solgt av fòret sitt til den usmakelige hundeeieren som enhver tid befinner seg i et eller annet kommentarfelt – og som hamrer løs på uskyldige mennesker. Sosiopater elsker kommentarfelt. 

At det tidligere har vært produsert fòr som har gjort hunder syke er en glipp ikke skal skje, men som likevel skjer fra tid til annen. Nå har det seg slik at det hender oftere at det selges dårlig menneskemat, enn det selges skadelig mat til bikkjer. Når vi blir syke så tenker vi først og fremst at det er et virus – om det ikke er snakk om faktisk matforgiftning, selvsagt. Sjelden gir vi matprodusenter skylden for at vi ligger hjemme på sofaen og spyr så det høres helt til naboen. Vi spytter ikke ut ufinheter i kommentarfeltene på vg nett, nrk eller hvor det måtte være – og gir Gilde eller First Price skylden for at vi forstyrrer hele nabolaget med roping på elgen når vi brekker oss, og det spruter ut i begge ender. 

Bare for å ikke la noe være usagt – om du er matforgiftet vil du ikke være i tvil. 

Hvorfor er det slik at vi tar det som en selvfølge at det er et vanlig virus vi er rammet av når vi er syke?  Fordi det er svært sjelden at maten vi spiser er synderen. Slik det er svært sjelden at fòret er synderen når husdyr blir syke. Bikkjer – så vel som mennesker, kan bli rammet av virus. 

Luftbårne virus kan mutere og smitte dyr og mennesker de ikke har smittet tidligere. Svinepestviruset er et skremmende eksempel på et ustabilt virus som med tid og stunder kan mutere og smitte mennesker. Det er dermed ikke usannsynlig at andre virus igjen kan mutere og smitte fra en dyreart til en annen. Som de fleste vet så er mennesker de mest intelligente dyrene som lever på jorden – selv om enkelte utgaver av sorten innimellom har fått meg til å tvile. 

Hunder og katter vaksineres mot smittsomme sydommer i Norge. Det gjør vi mennesker også – likevel bommet myndighetene fullstendig på fjorårets influensavaksine. Det ble produsert og satt vaksine mot feil virus. Det samme kan skje med vaksiner som settes på husdyr. Det kan være små produksjonsfeil med en liten gruppe vaksiner som sendes ut og som ikke blir oppdaget i tide.

Poenget mitt er at fòrprodusenter altfor sjelden får honnør for den jobben de gjør med å produsere godt og sunt fòr. Det kan skje feil der som andre steder, men det er slett ikke enbetydende med at det alltid er fòrprodusentens feil at dyret er sykt. Stilletiende tar de imot kritikk og ufine tilbakemeldinger fra hundeeiere som er forutinntatte og har bestemt seg for at fòret er synderen. De fortsetter å produsere fòr som holder dyrene våre mette i magen. 

Ærlig talt; er det ikke på tide å gi litt kred til de ulike fòrprodusentene? Iallefall kan vi som er dyreeiere utvise litt mer respekt og takknemlighet i tiden fremover. Ingen er skyldige før det motsatte er bevist. Det er slik de fleste av oss er oppdratt til å tenke. Hylekoret får snakke for seg selv. 

Tusen takk til alle fòrprodusenter for den jobben dere gjør! Uten dere hadde ikke dyrene våre hatt det så bra og vært så bortskjemte som de er.

/Ann-Kristin