Det hender jeg ser på YouTube videoer der f.eks amerikanere uttaler seg om hvordan de ser på oss nordmenn. En gjenganger er at vi er et folk som er vanskelig å komme i kontakt med (så lenge vi befinner oss i eget land vel og merke), men som – når de blir kjent med oss – så opplever de at de får en venn for livet. Det er nok mye sannhet i det. Vi er et folk som setter tradisjoner høyt. Amerikanerne sin oppfatning er at vi feirer jul hele desember. Det de ikke vet er at noen begynner allerede i oktober. Og jeg som alltid har trodd at USA var landet med stor L når det kommer til julefeiring, blinkende lys, julenisser og butikker som er stappfulle av julestash.

Selv om jeg ikke har så veldig lyst å innrømme det, så har amerikanerne rett. Vi er et folk som er vanskelig å komme i kontakt med  – spesielt når noen kommer inn på vårt område. Innenfor vår komfortsone. Som i mange tilfeller er hele Norges landegrense. Men straks vi er ute av landet og over en annen landegrense så er tonen en helt annen. Forstå det den som kan.

Vi nordmenn er også ekstremt redd alt som er nytt og fremmed. Alt som skiller seg ut i samfunnet blir sett på som rart og skummelt. Når du lever i et slikt samfunn fra du er liten, så blir du vant til det. Likevel lar jeg meg stadig overraske når det fyres løs mot mennesker som ikke er som deg og meg. Du og jeg har også våre feil og mangler, noe de rundt oss garantert har bemerket mer enn én gang. Ingen mennesker er perfekte. Dessuten er det slik nordmenn er. Det som skiller seg ut fra perfekt må kommenteres og rettes på. Og er du perfekt er jaggu det også galt.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Nå tenker du kanskje at det jeg skriver ikke har noe med overskriften å gjøre? Joda, det har det, skjønner du. Jeg tenker selvfølgelig på Northug og hetsen han har fått omtrent overalt i sosiale media etter det kom frem at han har kjørt langt over fartsgrensen, har oppbevart narkotika og i tillegg er siktet for kjøring i ruspåvirket tilstand. Nå har jeg nettopp lest innlegget til Gunnar Stavrum, sjefredaktør i Nettavisen. Det hagler med ukvemsord og hets i hele innlegget til sjefsredaktøren.

“Petter Northug må ta ansvar og straff for å sette andres liv i fare med råkjøring og rus. Sitat Gunnar Stavrum, Sjefredaktør Nettavisen” 

Er det noen som har sagt at Petter ikke skal ta straffen sin? Slik jeg ser det så er det to mulige grunner til at Stavrum skriver innlegget sitt såpass negativt rettet. 1) Han er sjefsredaktør og vet at et slikt innlegg vil trekke lesere. Noe som i seg selv er patetisk. 2) Han forstår faktisk ikke at mennesket han omtaler kan være i en dyp, mental krise.

Og for for sikkerhetsskyld: 3) Det er heller ikke Stavrums oppgave å straffe Northug.

Første gang Northug kjørte med promille og knuste bilen, så ble jeg forbannet. Han satte virkelig andre menneskers liv i fare. Når det gjelder kameraten som ble lettere skadet, så gjorde han et voksent, selvstendig valg, Kameraten satte seg inn i passasjersetet, fullt klar over at sjåføren av bilen var alkoholpåvirket.

Denne gangen Petter ble tatt så ble jeg bare trist. Når alkohol plutselig ikke er nok lenger, og en person har behov for sterkere stoffer – så er det ofte et tegn på virkelighetsflukt. Du demper smerter og tanker på den eneste måten du opplever at fungerer. Kanskje har du erfart noe som er så vondt at du sliter med å forholde deg til virkeligheten. I tillegg skal privatlivet ditt brettes ut i alle landets sosiale media. Det er åpent for de som vil å mene noe om akkurat det. Kommentarfeltene flommer over av kommentarer fra mennesker som tror de kjenner deg.

Hvorfor er det slik at det første mange nordmenn gjør er å sparke en mann som allerede ligger nede? Ja, det kunne gått galt. Ja, Petter kunne meid ned noen på sin ferd. Men gjorde han det? Nei, han gjorde ikke det. Det vil alltid være mennesker som blir ekstra sinte når slikt skjer, fordi de har mistet noen i trafikken på den måten. Men ikke la det gå utover Petter. Ja, han har begått et alvorlig lovbrudd med potensielt alvorlige konsekvenser. Likevel – Petter har ikke drept noen eller kvestet noen for livet. Heldigvis.

Å tenke på alt som kunne skjedd når det tross alt gikk bra er totalt bortkastet. All respekt for politiet som ikke skiller på mannen i gata og kjendiser. Det er stor sjanse for at politiet med sin raske innsats reddet liv akkurat denne kvelden. Både Petters og andres liv. At de i tillegg ransaket kåken til Petter vil forhåpentligvis være første steg på veien for Petter til å starte på den krevende og humpete veien som heter Livsstilsendring. Den hardeste av alle mulige veier.

“Det er når du fortjener det minst, at du trenger det mest.” 

Jeg har ikke mistet troen på Petter Northug. Alle mennesker kan ha det vondt. Det hjelper lite å sparke han som allerede ligger nede. Det han trenger er hjelp og støtte til å komme seg opp igjen. Først da vil han være i stand til å ta ansvar for sine handlinger. Petter må som alle andre lovbrytere ta straffen sin. Men la domstolene ta seg av dette og ikke lek dommer. For det er du mest sannsynlig ikke.

Og et siste spørsmål fra meg til deg: Har du noen gang kjørt med promille? Du skjønner, de aller fleste promillekjørere slipper unna.

/Ann-Kristin

Det er nå snart et halvt år siden jeg ordnet meg ny profil på Twitter. Den gang var det ene og alene på grunn av koronaviruset. Jeg ønsket å følge utviklingen utifra et medisinsk perspektiv. Lite visste jeg hva som ventet meg i månedene fremover. Det er rart hvordan livet kan ta uventede retninger. Før du omtrent får tenkt deg om befinner du deg en plass i livet som totalt uventet.

På profilen min kan du lese at “pr 20. februar 2020 har jeg 3 følgere”. I min uvitenhet trodde jeg at det ville stagnere der. Og for å være helt ærlig så var ikke antall følgere noe som var viktig.

Lenge var det korona som sto i fokus. Så begynte jeg så smått å diskutere med andre som var opptatt av det samme som meg. Nye bekjentskaper utviklet seg nesten umerkelig ettersom dagene og ukene gikk. Bekjentskaper som jeg idag med hånden på hjertet kan si at jeg aldri ville vært foruten. Det er mennesker som aldri ville dukket opp i livet mitt om det ikke hadde vært for Twitter. Mennesker jeg for få måneder siden ikke ante at eksisterte. Mennesker som betyr mer for meg enn de selv er klar over. Mennesker som har utfordret meg. Stilt meg til veggs når jeg har vært litt for overlegen i min kunnskap. Mennesker som har formidlet mer interessant kunnskap på et halvt år enn jeg trodde var mulig. Ja, det er sterke ord – men det er sant. Mennesker med ulike perspektiver på livet og samfunnet. Mennesker som ikke alltid er enig med meg – men likevel har vi endt opp med å bli svært gode venner. Mennesker fra alle samfunnslag. Mennesker med vidt forskjellig bakgrunn.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

For det er fullt mulig å utvikle vennskap på nettet. Tanken har streifet meg om det vil være det samme når vi en gang møtes i virkeligheten. Selvfølgelig vil det være det. Venner er venner – uansett. Jeg har vanskelig for å se for meg at de vennskapene jeg har utviklet på nettet ikke vil bestå når vi møtes face to face. Flere ganger i løpet av de siste månedene har jeg tenkt over hvordan livet mitt var før jeg opprettet meg ny profil på Twitter. Jo, det var dørgende kjedelig, haha! Og hvor rart det er å tenke tilbake på at for kun et halvt år siden var ingen av disse menneskene en del av livet mitt. Det er surrealistisk.

Den største overraskelsen med Twitter denne gangen er at jeg har fått særdeles god kontakt med en type mennesker jeg aldri før har hatt noe med å gjøre. Mennesker med en yrkestittel som ikke har vært en del av min sosiale krets. Mulig at det bare er tilfeldigheter, men det har nå engang alltid vært slik. Men ettersom tiden har gått så har jeg fått en dypere forståelse for hvorfor jeg og akkurat denne yrkesgruppen tekkes hverandre. Det er vårt felles mål mot et rettferdig samfunn. Vår forståelse for at alle mennesker har rett til å bli hørt og respektert. Jeg sitter igjen med en dyp takknemlighet og et håp om at vi vil å kunne utvikle oss videre som mennesker og at de gode diskusjonene vil fortsette også i fremtiden.

Håpet er at dere det gjelder leser dette innlegget – og innser hvor stor påvirkning dere har hatt på meg som person, og det gjelder forresten alle som jeg har jevnlig kontakt med. Dere har lært meg utrolig mye om meg selv. Jeg blir svært ydmyk over at dere fortsatt ønsker å være en del av min Twitter verden.

Tusen takk til Nann, Tommy Tam Tiger, Heidi (som sender sååå koselig snap`er!), Grevlingmamma (som jeg begynner å få kjempegod kontakt med), Line (snuppa!), Mikkel, Hætta (som lærer meg samisk), Montserrat (Ja, vi er svært ulike – men likevel er det noe som gjør at vi klikker bra), Ole (som alltid passer på meg), Jazz (friends4ever), Larzan, Jimmern (Twitter ville ikke vært det samme uten!), Torill (friskere dame skal du lete lenge etter), Jonas Karlsen Åstrøm, Natteramn, Kristin Moberg Aakre (Takk for din uvurderlige medisinske kunnskap), Sjak (Spanskesyken blir vi nok aldri ferdig med, men jeg ser absolutt frem til flere diskusjoner som jeg åpenbart går seirende ut av..) og resten av alle dere flotte mennesker som jeg er så heldig å få følge!

Uten dere hadde det ikke vært noe Twitter på meg idag.

/Ann-Kristin

Nå er jeg forbannet. På mine egne og mine medsøsters vegne. De dette innlegget er rettet til mot er tro det eller ei – anstendige og uten tvil overrepresentert; godt voksne kvinner. Altså, ærlig talt du middelaldrende kvinne som jeg gikk forbi på butikken idag – hva får en moderne kvinne som deg til å stirre på magen min? Man skulle nesten tro at jeg går rundt med et stort blinkende skilt hvor det står “SE HER↓“.

Nå kjenner ikke jeg deg (heldigvis), og for alt jeg vet kan det være at du er et menneske som ser ned på de som er annerledes enn deg selv. Når det er sagt så kan jeg med hånden på hjertet ikke under noen omstendigheter påstå at hverken du eller mannen ved din side var glansbilder. Jeg begynner å bli sykt lei av at enkelte jeg møter ser på magen min før de møter blikket mitt. Hva faen er det med den som er så spesielt?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

For den er spesiell. Den er et vakkert minne om da jeg var førstegangsgravid. Den vil alltid minne meg på et av livets mirakel som idag er 20 år. Den er en påminnelse om det lille barnet som kom til verden mens hele verden holdt pusten. Vi gikk over i år 2000 når livets mirakel viste seg å være noe av det vakreste en nybakt mor kan oppleve.

Ikke alle kvinner har flat mage etter et svangerskap. I noen tilfeller så strekkes mageskinnet såpass mye pga mors lave vekt før graviditeten at skinnet sprekker opp, du får strekkmerker og og altfor mye skinn til overs etter fødselen. Ja, jeg kan selvfølgelig få hjelp av kirurgi. De kan kutte meg opp fra ene siden av magen helt over til andre siden. For deretter å kutte bort overflødig fett og skinn og lappe meg igjen med x-antall sting. Faren for infeksjoner er stor og smertene etter inngrepet er forferdelige. Dessuten må jeg ligge i ro i omtrent et halvt år etter operasjonen. Fordi huden er sydd sammen i flere lag så må jeg holde sengen for at ikke stingene skal revne

Hvem skal ta vare på barna mine det halve året jeg ikke kan annet enn å ligge i sengen? Om alvorlig infeksjon oppstår og det blir hasteinnleggelse på sykehus, hvem skal da ta ansvar for barna mine? 

Ungdommen er faktisk de som er fantastiske i denne sammenheng. De stirrer ikke og behandler voksne mennesker med en naturlig imøtekommenhet og respekt. Jeg er så stolt av dagens ungdom at ordene for å beskrive det er vanskelige å finne. Kanskje har de selv mødre som har slitt med vekten eller at de rett og slett er mer opplyste og ikke bryr seg om hvor mye andre mennesker veier. Uansett grunn så er det grunn nok til å se lyst på fremtidige generasjoner. 

Kjære godt voksne kvinne på butikken idag; hvordan våger du å se ned på noe som betyr så mye for meg? Hvordan våger du å tillate deg å se ned på kroppen min? 

Som en god venninne av meg sa en gang; “Man bør alltid se på seg selv før man dømmer andre.” Selv om du har stor nese, flagrende ører eller rynker (noe jeg faktisk ikke har i en alder av 43 år..) så har jeg nok respekt for deg til å ikke stirre.

Kroppen min er mitt tempel, og frem til jeg spør om dine meninger så ser jeg helst at du ser deg litt i speilet før du går ut av døren hos deg selv. Jeg står selvsagt klar til å uttale meg om dine feil og mangler sånn i tilfelle du føler at du har behov for det. 

/Ann-Kristin 

De siste dagene har mildt sagt rystet en hel verden. Politidrapet på George Floyd står høyt i alle internasjonale medier. Også norske medier. Drapet har skapt reaksjoner verden over. Demonstrasjoner i hopetall. Menneskeheten ser ut til å ha glemt at vi fremdeles befinner oss i en alvorlig pandemi. En pandemi som nå ser ut til å ta seg opp igjen i Norge. Smitten øker – men det ser ikke ut til at Ola og Kari Nordmann bryr seg om det akkurat nå.

Nei, for nå skal Ola og Kari Nordmann forsvare rasisme. På Twitter koker det i forbindelse med George Floyd. Det er plutselig blitt veldig viktig å forsvare de mørkhudedes rettigheter. Dvs så lenge de ikke befinner seg i dette landet. Hva som befinner seg i hodene til enkelte nordmenn har jeg gitt opp å forstå.

Fremmedfrykt har alltid vært en del av norsk kultur, og det blir neppe å forandre seg med drapet på George Floyd. Rasismen er ikke åpenlys i form av vold. Nei, rasismen her til lands er lik det som skjer når jenter mobber hverandre: Vi fryser ut vedkommende. Vi hilser ikke. Vi ser deg ikke. Derfor eksisterer du heller ikke. Det er en vond og smertefull måte å bli møtt på av menneskekohorter du så gjerne skulle vært en del av, men ikke får ta del i.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg sitter ikke overrasket – men likevel rystet – igjen etter å ha observert nettatferd til norske twitrere. Det gjelder ikke bare rasisme, men hetsingen som generelt foregår. Hetsingen virker ikke å ta slutt heller. Når vi er ferdige å hetse den ene, så gyver vi løs på den andre. Det er helt utrolig hva nordmenn får seg til å gulpe opp av ufine ord og ytringer seg imellom. Hva er dette? Hvorfor føler nordmenn at det er rett å henge ut andre mennesker på verst mulig måte – og så få likerklikk etter likerklikk? Hvordan skal vi best mulig kunne lære våre barn at nettmobbing ikke er greit, når vi som foreldre går foran som svært dårlige forbilder?

Dette er så langt fra det jeg ønsker å identifisere meg med som det er mulig å komme. Heldigvis finnes det twitrere som ikke lar seg rive med og som for ettertiden kan være stolt av egen opptreden på nettet. Selvfølgelig gjør jeg også feil, men jeg prøver så langt det er mulig og ikke hetse mine medmennesker. Jeg føler ingen glede av å bryte ned andre mennesker. Mitt ego trenger ikke en slik boost for å vite at jeg er god nok. I det du skriver en tweet som er myntet negativt på en annen person, så sier det ufattelig mer om deg selv enn den du velger å slenge dritt om.

Rettferdighetssansen er viktig for nordmenn. Vi engasjerer oss mer enn gjerne når noen blir behandlet urettferdig – det skal vi ha. Det er bare synd at det kun er et øyeblikks opprop, og så er det stopp. Samfunnet går videre som ingenting har skjedd. Hvordan Ola og Kari skal klare å kvitte seg med fremmedfrykten er meg en gåte. Håpet er at fremtidige generasjoner vil handle annerledes og være mer åpne for et inkluderende samfunn. Det kan se ut som det går i riktig retning. Når det gjelder fremmedfrykt er ungdommen de som ser ut til å være naturlig inkluderende. Det er middelaldrende og eldre mennesker som flagger ut som verstinger i denne debatten. Likevel gjør ungdommen idag at jeg kan se et lys i tunnelen for et mer inkluderende norsk samfunn med mindre eller ingen fremmedfrykt.

Jeg er ydmyk og stolt av vår fremtidige generasjon og måten de behandler våre nye landsmenn på. Vi har mye å lære av egne barn.

/Ann-Kristin

Korona. Dette ordet og minnene det har ført med seg vil brenne seg inn i hukommelsen våre for alltid. Alle sitter vi med ulike erfaringer i ettertid av pandemien. Mange har mistet noen som følge av korona. Mennesker mister hverandre hver dag, hver time, hele året uavhengig av pandemier. Dette blir bare ikke skrevet om. Det er mennesker i dyp sorg verden over til enhver tid. Men dette blir som regel oversett i en ellers travel hverdag. Det angår jo ikke oss.

Så kommer en pandemi som angår oss alle. Det blir plutselig et stort offentlig fokus på smittede og døde. Nå står vi sammen og sørger sammen over de som taper kampen mot Covid-19. Fordi korona er noe som er en potensiell trussel mot hver og en av oss, så har krisen på mange ført menneskeheten nærmere hverandre.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg opprettet meg f.eks ny profil på Twitter like før pandemien virkelig gjorde sitt inntog. Det var stille i feed`en min. Jeg var innom et par ganger i uken for å lese nyheter i forhold til SARS-CoV-2. Min medisininteresse var hovedgrunnen for at ny profil ble opprettet. Jeg hadde et stort behov for å utveksle faglig kunnskap med likesinnede. Dessuten fikk jeg muligheten til å holde meg oppdatert rundt pandemien på internasjonalt nivå.

Aldri i min villleste fantasti hadde jeg trodd at pandemien og opprettelse av ny Twitterprofil skulle føre meg dit jeg er idag. Jeg har blitt kjent med utrolig mange flotte mennesker jeg aldri ellers ville blitt kjent med. Av og til føles det som jeg når som helst vil våkne og innse at alt har vært en drøm. Landet vårt har omtrent vært nedstengt. Det har vært lite mennesker å se. Butikkene bærer preg av hamstring. Hele opplevelsen rundt pandemien har vært surrealistisk, men samtidig lærerik.

Dette må være det nærmeste vi kommer å leve i et apokalyptisk samfunn.

“Personlig vekst er en persons forsøk på å forstå seg selv bedre, akseptere seg selv og maksimere deres potensial for å forbedre seg som person. Personlig vekst skjer primært på et personlig eller psykologisk nivå, men påvirker også andre områder av en persons liv. 

For meg har denne tiden vært en kilde til personlig vekst. Korona har på mange måter åpnet øynene mine. Altfor lenge har jeg vært følelsesmessig avstengt. Sterke følelsesmessige påkjenninger kan noen ganger føre til at kroppen stenger av følelsesbiten. Det er en vanlig forsvarsmekanisme når en person opplever noe traumatisk, og ikke noe du velger selv. Kroppen din tar avgjørelsen for deg. I ettertid er det fascinerende å se tilbake på hvordan kroppen gikk fullstendig i lockdown. Du sitter igjen med ny respekt overfor livreddende mekanismer i egen kropp. Takknemligheten som fyller deg når du er på tur ut av den post-traumatiske tiden, er enorm.

Slik er det med den krisen som vårt samfunn nå har vært gjennom. Det kan sammenlignes med en traumatisk opplevelse. Traumer styrker alarmsystemet – og ved reelt livstruende hendelser vil alarmsystemet ofre bli aktivert. De fleste av oss vil kunne nikke bekreftende på at noe har blitt aktivert i oss som følge av pandemien som har herjet verden. Vi mennesker blir pluselig fryktelig små og hjelpesløse. Vi står fullstendig avkledd mot noe som truer vår eksistens.

For to år siden opplevde jeg noe som for meg var svært traumatisk. Tiden etterpå har på mange måter vært strevsom. Kroppen min gikk en periode inn i en personlig lockdown. Verden ble uinteressant.

Det var før korona kom inn i livet mitt. Korona har på mange måter dratt meg ut av en hvileløs tilstand. Jeg ble igjen skjerpet, og den følelsen er vanskelig å beskrive. Korona fikk meg – surrealistisk og indirekte – til å kjenne på ekte glede igjen. Korona har tvunget meg til å ta et oppgjør med meg selv. Jeg sitter med en følelse av at det var meningen at korona skulle komme inn i livet mitt på det tidspunktet hun (?) gjorde.

Tiden var inne for selvransakelse og personlig vekst. Tiden var inne for å fokusere på noe annet enn meg selv. Å rette fokuset utover har aldri føltes mer befriende. Det kan sammenlignes med en grå himmel som plutselig sprekker opp og viser seg blå og vakker.

Vi har alle vært igjennom denne tiden sammen. Mennesker verden over har samarbeidet på en måte vi sjelden har vært vitne til. Noe har truet vår eksistens med så voldsom kraft at alt annet har føltes som små bagateller. På hvilken måte korona har endret deg – det vet bare du. Jeg håper du tar med deg dine personlige erfaringer fra pandemien videre i livet og vokser videre på det.

Det skal iallefall jeg gjøre.

/Ann-Kristin

Riktig. Du leste rett.

Det skjer gang på gang. Med èn gang en blogger uttaler seg offentlig om et tema som berører Ola og Kari Nordmann, så er bloggpolitiet ute med øksa. Twitter koker over av engasjerte twitrere som sprer eder og galle. For å være helt ærlig så er jeg sjokkert over voksne menneskers oppførsel på nett. Twitter er for meg et prøveprosjekt. Hovedgrunnen for opprettelse av ny profil var av den enkle grunn at jeg ønsket å holde meg oppdatert på korona situasjonen. Det hele har utviklet seg til et sammensurium jeg fremdeles sliter med å forså.

Voksne mennesker spyr ut ord og bannskap jeg som innbarket nordlenning blir flau av å lese. Hver eneste kveld så spam`es Twitter feed`en min ned av Trumphatere. Selv barnehagebarn vet å oppføre seg bedre. Voksne mennesker bak hver sin skjerm spytter impulsivt ut ukvemsord og mobber på et nivå jeg aldri før har vært vitne til. Og tro meg, undertegnede har vært vitne til mye rart i sitt liv. Men dette hadde jeg til gode.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Hvordan mennesker på god tur middels i livet får seg til å tråkke på enkeltpersoner på en offentlig plattform som Twitter er uforståelig. Det er mulig at Twitter er bygd opp slik; her skal ingenting være usagt. Men faen da, trenger vi offentlig godkjente mobbeplattformer?

Det første som slår meg idag når jeg åpner Twitter feed`en min er tweets som omhandler Pilotfrue, alias Julianne Nygård. Det andre som slår meg at det er flest menn som sender ut disse tweets`ene. Hvorfor det er slik kan du tenke deg selv. Jeg velger og ikke uttale meg om akkurat det, i fare for å spam`es ned på DM av frustrerte, karantenekåte menn.

Vi som blogger er i en utsatt posisjon for narsissistiske personligheter som selv mener at de er i sin fulle rett til å hugge løs på oss som vi var en offentlig huggestubbe. Jeg har vært heldig så langt. Den vondeste meldingen jeg har fått pr nå er at vedkommende ønsket at jeg ville tråkke på en lego. Greit nok, det gjør jævlig vondt, men likevel.

Kjære leser, det er slett ikke greit at dere spyr ut eder og galle til bloggere. Bloggere er mennesker de også. Bloggere er mennesker med følelser. Bloggere kan også bli lei seg. Bloggere driver sjelden personhets. Bloggere blir likevel utsatt for personhets. Bloggere liker å skrive. Bloggere liker å nå frem til andre mennesker. Bloggere kan være selvopptatte, men bloggere kan også være sympatiske mennesker. Bloggere skriver ikke for å provosere DEG. Bloggere skriver sine personlige meninger – at du lar deg provosere er ikke bloggerens feil, det er du og ingen andre som lar deg gire opp. Noen bloggere liker å vise frem kroppen sin. Andre bloggere viser frem kokkelering. Hva en blogger velger å vise frem av sterke sider er like variert som salaten i en salatbar. Det vil ikke si at du må spise alt i salatbaren du ikke liker. Det er fritt frem for å gå videre om du finner noe som plager sansene dine.

Det er ikke greit at du sitter bak skjermen din og gulper opp dritt om bloggere. Neste gang jeg ser en twitrer uttale seg negativt om en av bloggjentene mine, så skal jeg sannelig klare å finne noe vi kan gulpe opp tilbake!

/Ann-Kristin

Jeg beklager. “Hvorfor det?” spør du, kjære hytteboer.

Jo, nå skal du høre her. Jeg beklager fordi du ikke har evnen til å tenke på andre enn deg selv. Jeg beklager fordi du skjemmer deg selv ut fremfor hele landet vårt. Jeg beklager på vegne av barna dine. Jeg beklager for at dine behov veier høyere enn fellesskapets behov. Jeg beklager fordi du må være hjemme fra jobb og tilbringe tid sammen med familien din i 2 uplanlagte uker. Jeg beklager at din velstand har ført til at du er blitt ekstremt egoistisk.

Jeg beklager at jeg –  som selv har hatt like stor hytte som deg ikke evner å forstå hvordan ditt intellektuelle sinn fungerer under krise tilstander.

Jeg beklager, men du er ikke en hytteboer jeg ønsker å identifisere meg med. At du eier en hytte i millionklassen betyr ikke at du er unntatt myndighetenes anbefalinger. Jeg beklager at du ser det som tryggest å rømme byen når det er fare for smittespredning.

Jeg beklager at du i dette øyeblikk utsetter lokalsamfunnet for den samme redselen som du selv flyktet fra.

Jeg beklager for at du er Norges svar på selvsentrert nordmann. Jeg beklager på vegne av lokalsamfunnet som må godta at bygda fylles med tusenvis av mennesker i en usikker tid som dette. Kjære hytteboer, hva er det som får deg til å reise på hytta når du har fått klar beskjed fra myndighetene om å holde deg hjemme?

Tenker du ikke på de menneskene som fikk landet til å gå rundt før du ble gammel nok til å ta over? Er dette takken du gir generasjonene før deg? Hva med andre sårbare mennesker?

Det virker ikke som du tenker over eventuelle konsekvenser av dine handlinger. Hva sier du til barna dine? At dere ikke behøver å følge myndighetenes råd? Hvordan i all verden skal fremtiden bli om Norges fremtidige generasjoner blir oppdratt til å gjøre hva de vil? Så lenge dere har penger nok så ordner det seg. Da er dere overordnet all verdens myndigheter. Kjære hytteboer, du vet vel at dine barn ikke har lov til å leke med andre barn enn egne søsken?

Jeg beklager, kjære hytteboer, for at du legger skam over et helt hytte Norge. At du med dine handlinger rammer mange flere enn deg selv. Jeg beklager å måtte fortelle deg at det nå er for sent. Jeg beklager å måtte fortelle deg at du nå må ta konsekvensene av dine handlinger.

Jeg beklager for at du ble så redd at du pakket bilen full og rømte fra hjemmet ditt. Det er ikke greit å være så redd. Jeg beklager å måtte si det, men min sympati overfor deg er nå så godt som ikke-eksisterende. Jeg beklager at ditt forhold til lokalbefolkningen har fått en stor ripe i lakken. Men likevel, kjære hytteboer:

Denne gangen har du driti på draget og du har bare deg selv og takke.

/Ann-Kristin

Så er det et faktum. En epoke er over. Jeg vil aldri bli den samme. Norge vil aldri bli det samme. Jan Teigen er død i en alder av 70 år. Når du er ung og tror du er udødelig, så forventer du det samme av de rundt deg. Men så skjer det likevel. Livet slår tilbake med voldsom kraft og minner deg om at ingen er udødelige. Alle skal dø en gang. Vi er alle livredd tanken på døden. Det er skremmende å tenke på at noen man er glad i skal forlate denne verden. Eller at du selv en dag ikke er her lenger. 

Flere av mine idoler gjennom tidene er nå døde. Som ung så er det en klar forventning at de du ser opp til alltid kommer til å være der. De vil aldri bli gamle og skrøpelige. Jeg trodde ikke det om meg selv heller før jeg rundet 40 for godt og vel 3 år siden. Sjokket har vel aldri vært større enn da jeg måtte innse at jeg er halvveis i livet. Iallefall om jeg går utifra gjennomsnittsalder på kvinner i Norge idag.

Er det ikke rart hvordan minner fra underbevisstheten kommer frem i lyset når du minst venter det? Akkurat slik har jeg det her jeg sitter og lytter til “Min første kjærlighet” av Jan Teigen. Jeg er 17 år igjen og har masse følelser som svinger oftere enn andre skifter sokker. Det er mye forelskelse i luften, fremtiden ser lys ut og jeg er lykkelig som få. Lite visste jeg da om at den lykken ikke ville vare evig. Like fascinerende er det hvordan en artist kan være gjemt i hyller og arkiv i årevis, før du èn dag blåser støv av gamle plater og musikken igjen fyller kropp og sinn. Det er ikke mange ting som varer livet ut, men kjærligheten til musikken din forsvinner aldri. Ingen steder er lojaliteten større enn der.

Hver gang en legendarisk musiker dør så dukker det opp en eller flere låter som får meg til å tenke tilbake i livet. Hvordan livet mitt var da denne musikeren var på topp. At dette var en periode i livet mitt jeg aldri får tilbake. Musikk har den effekten. Du har sikkert opplevd å høre på en låt og drømme deg fullstendig bort. Gamle følelser kommer til overflaten og et lite øyeblikk ønsker du at det var mulig å skru tiden tilbake.

Musikken har alltid vært en del av min identitet. Der andre nordmenn blir født med ski på bena, der ble jeg født med mikrofon i hånden. Om du har et like nært forhold til musikken som jeg har, så forstår du hvor uendelig trist det er hver gang en kjent musiker forlater denne verden. Selv om du ikke kjente vedkommende personlig, så har du et forhold til mennesket bak musikken. For det er slik musikk er; den skaper bånd mellom oss mennesker.

Men ettersom tiden går og sorgen slipper litt taket, så kan du atter engang lete frem musikken til ditt idol. Se tilbake på de gangene du var yrende forelsket i selve livet. Sommeren der alt var venner, latter, sol, bading og fullkommen lykke. Og musikken på full guffe mens minner ble lagret på løpende bånd.

Kjære gode Jahn Teigen, tusen takk for at du var og er en del av livet mitt. Takk for at du ga meg “Min første kjærlighet”. Du vil minnes i kjærlighet. Musikken din vil leve videre. Vi sees!

/Ann-Kristin

Først vil jeg gi all kred til Martine Halvs som skriver et utrolig viktig blogginnlegg og setter kjøpepress på kalenderen. Hun skriver fantastisk bra. Når det er sagt så har kjøpepress eksistert så lenge menneskeheten har hatt penger og tilgang på materielle goder. Det som derimot har forandret seg er at alt vi ønsker oss er blitt så mye dyrere. At barn og ungdom har lyst på nye, freshe og populære klær er helt normalt.

En del av utviklingen til et barn som er på tur inn i puberteten er å finne seg selv. Ungdommen du har fått i hus er på mange måter ikke det barnet du sendte i barnehagen eller på SFO. Dette er et menneske som utvikler seg og sin personlighet i rekordfart. De er ikke et barn i en voksenkropp. En voksen personlighet er ikke lik et barns personlighet. Det gjelder også dine store barn. Selv om vi alle har en grunnpersonlighet er det alltid noe som vil forandres på veien mot det å bli voksen. 

Som så mange andre så scrollet jeg meg nedover i kommentarfeltet til Martine. Jeg er rystet. Dette er voksne mennesker. Hatkommentarene formelig raste inn. De aller fleste i dette kommentarfeltet er enige om at foreldre som har mulighet – og velger å kjøpe dyre merkeklær til barna sine er dårlige forbilder og enda dårligere foreldre. Men kjøre deg, hva i all verden er galt med av og til å kjøpe fine og dyre ting til barna sine? Er foreldre som kjøper dyre ting dårlige foreldre vs foreldre som kjøper billige ting? Sier hvem?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Et ønske fra tenåringen din er et tydelig uttrykk for hvem denne personen utvikler seg til å bli. Dette mennesket er ditt barn. Hvorfor ikke lytte til hvilke drømmer de har? Hvilke ønsker de har? Hvor kommer disse ønskene fra? Hvem er dette mennesket som ikke lenger er liten – men et selvstendig menneske med egne ønsker og behov. 

For å sette ting litt på spissen; dere foreldre som mener at barna er helt på jordet når de nevner Gucci (som faktisk er “in” blant ungdom idag) eller Louis Vuitton. Har dere aldri ønsket dere noe? Ny bil? Tesla? Porche? Nytt kjøkken? Nytt hus? Eller kanskje en tur å se favorittlaget spille årets fotballkamp? 

Det som er 100% sikkert er at kvinner generelt er glad i shopping. Er det slik at vi kvinner stort sett blir fornøyde om vi kan shoppe til oss selv? Masse nytt interiør til et allerede plettfritt hjem. Barna som såvidt kan se på møblene uten at mor blir hysterisk. Bilder legges ut på instagram fra alle mulige vinkler og i riktig lys, kommentarene strømmer inn og mor svever på en sky av selvtilfredshet. 

Kanskje har far kjøpt ny Tesla som står og skinner utenfor huset. De som bor i huset må omtrent stupe inn i bilen for ikke å sette merker på gliset.

Imens sitter Ola eller Kari junior og drømmer om den dagen de kanskje kan få den genseren som koster så altfor mye.

Over til Martines kommentarfelt igjen; jeg leste faktisk en kommentar der vedkommende var freidig nok til å fortelle far til datter med Iphone 11 (jeg er forsåvidt enig i at tenåringer på 13 år ikke har behov for en 11`er),  hvordan han skulle oppdra sin egen datter. Ærlig talt – makan til frekkhet (!) og sier litt om den som skriver slike kommentarer.

Å fortelle hva andre foreldre skal og ikke skal kjøpe til barna sine er ufint og vitner om et underliggende kontrollbehov. Om en mor vil glede sin sønn eller datter med et dyrt klesplagg, skal de da være redde for at det omtalte mammapolitiet skal gyve løs og fortelle dem hvor uansvarlige og udugelige de er? Skal ikke denne sønnen eller denne datteren kunne få glede seg over det han eller hun har fått fra egne foreldre? 

Kjære foreldre – kjøp hva dere vil til egne barn. Og la andre kjøpe hva de vil til sine barn. Om jakken eller skoene koster aldri så mange millioner så bør du respektere det på lik linje med at du krever respekt for de valgene du må gjøre. Det vil alltid være noen som har mer enn andre – det må barn lære å respektere. Hva klær koster er ikke problemet. Det er hvilke holdninger du gir videre til barna dine som er av betydning. Barn skal ikke dømmes utifra hva foreldrene tjener. Barn av velstående foreldre kan også være trivelige barn. 

Dette innlegget ble skrevet i april 2019. Siden den gang har inspirasjonen til helt nye fargekombinasjoner kommet snikende. Jeg vil publisere det i et nytt innlegg i nærmeste fremtid, så følg med:-) 

Siden det regner idag, så blir det tid til litt surfing på nettet. Jeg leter etter inspirasjonen jeg trenger for å komme i gang med oppussing. Det er forsåvidt noe jeg gjør hver vår. Pusser opp litt her og der. Det er så deilig med nye farger på veggene og bytte ut interiør jeg er gått lei. Med èn gang våren melder sin ankomst så klør jeg i fingrene etter å begynne med et nytt prosjekt. Når man bor i et hus som ikke er helt nytt, så er det alltid noe som må gjøres. Sånnsett tror jeg at jeg hadde kjedet meg i et splitter nytt hus der det ikke hadde vært noe for meg å henge fingrene i. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Når jeg leter etter inspirasjon så er det i boligmagasiner og på nettet. Jeg har samlet noen bilder som gir et godt inntrykk av hvilken stil jeg liker og som jeg håper kan være til inspirasjon for dere. Det er jo så utrolig mye fint der ute. Her er et lite utvalg av det jeg kom over av interessant interiør idag. 

Siden min favorittfarge er mintgrønn, så falt jeg fullstendig for fargen på dette barnerommet. Nydelig farge. Sengen synes jeg blir i overkant høy og utrygg så lenge det ikke er noen form for beskyttelse mot fall. 

Måten teakmøblene bryter med det hvite er en innertier. Teak går aldri av moten og kommer tilbake med jevne mellomrom. Besteforeldrene mine hadde mye møblement av teak og det er like fint idag som da jeg var liten. Det er et ekstremt slitesterkt materiale. 

Her ble jeg usikker på om fargene på veggen/taket er helt lys grå eller en type hvit m/ gråtoner. Taket er muligens klassisk hvit. Skulle visst hva fargene heter. Synes de er skikkelig fine. Det mørke gulvet er prikken over i`en!  

Jeg får aldri nok av kakkelovner. De er et fantastisk smykke i huset. Og så gir de masse effektiv varme.