HVORFOR BLOGGERE ER OFFENTLIGE HUGGESTUBBER

Riktig. Du leste rett.

Det skjer gang på gang. Med èn gang en blogger uttaler seg offentlig om et tema som berører Ola og Kari Nordmann, så er bloggpolitiet ute med øksa. Twitter koker over av engasjerte twitrere som sprer eder og galle. For å være helt ærlig så er jeg sjokkert over voksne menneskers oppførsel på nett. Twitter er for meg et prøveprosjekt. Hovedgrunnen for opprettelse av ny profil var av den enkle grunn at jeg ønsket å holde meg oppdatert på korona situasjonen. Det hele har utviklet seg til et sammensurium jeg fremdeles sliter med å forså.

Voksne mennesker spyr ut ord og bannskap jeg som innbarket nordlenning blir flau av å lese. Hver eneste kveld så spam`es Twitter feed`en min ned av Trumphatere. Selv barnehagebarn vet å oppføre seg bedre. Voksne mennesker bak hver sin skjerm spytter impulsivt ut ukvemsord og mobber på et nivå jeg aldri før har vært vitne til. Og tro meg, undertegnede har vært vitne til mye rart i sitt liv. Men dette hadde jeg til gode.

Hvordan mennesker på god tur middels i livet får seg til å tråkke på enkeltpersoner på en offentlig plattform som Twitter er uforståelig. Det er mulig at Twitter er bygd opp slik; her skal ingenting være usagt. Men faen da, trenger vi offentlig godkjente mobbeplattformer?

Det første som slår meg idag når jeg åpner Twitter feed`en min er tweets som omhandler Pilotfrue, alias Julianne Nygård. Det andre som slår meg at det er flest menn som sender ut disse tweets`ene. Hvorfor det er slik kan du tenke deg selv. Jeg velger og ikke uttale meg om akkurat det, i fare for å spam`es ned på DM av frustrerte, karantenekåte menn.

Vi som blogger er i en utsatt posisjon for narsissistiske personligheter som selv mener at de er i sin fulle rett til å hugge løs på oss som vi var en offentlig huggestubbe. Jeg har vært heldig så langt. Den vondeste meldingen jeg har fått pr nå er at vedkommende ønsket at jeg ville tråkke på en lego. Greit nok, det gjør jævlig vondt, men likevel.

Kjære leser, det er slett ikke greit at dere spyr ut eder og galle til bloggere. Bloggere er mennesker de også. Bloggere er mennesker med følelser. Bloggere kan også bli lei seg. Bloggere driver sjelden personhets. Bloggere blir likevel utsatt for personhets. Bloggere liker å skrive. Bloggere liker å nå frem til andre mennesker. Bloggere kan være selvopptatte, men bloggere kan også være sympatiske mennesker. Bloggere skriver ikke for å provosere DEG. Bloggere skriver sine personlige meninger – at du lar deg provosere er ikke bloggerens feil, det er du og ingen andre som lar deg gire opp. Noen bloggere liker å vise frem kroppen sin. Andre bloggere viser frem kokkelering. Hva en blogger velger å vise frem av sterke sider er like variert som salaten i en salatbar. Det vil ikke si at du må spise alt i salatbaren du ikke liker. Det er fritt frem for å gå videre om du finner noe som plager sansene dine.

Det er ikke greit at du sitter bak skjermen din og gulper opp dritt om bloggere. Neste gang jeg ser en twitrer uttale seg negativt om en av bloggjentene mine, så skal jeg sannelig klare å finne noe vi kan gulpe opp tilbake!

/Ann-Kristin

 

KJÆRE EGOISTISKE HYTTEBOER

Jeg beklager. “Hvorfor det?” spør du, kjære hytteboer.

Jo, nå skal du høre her. Jeg beklager fordi du ikke har evnen til å tenke på andre enn deg selv. Jeg beklager fordi du skjemmer deg selv ut fremfor hele landet vårt. Jeg beklager på vegne av barna dine. Jeg beklager for at dine behov veier høyere enn fellesskapets behov. Jeg beklager fordi du må være hjemme fra jobb og tilbringe tid sammen med familien din i 2 uplanlagte uker. Jeg beklager at din velstand har ført til at du er blitt ekstremt egoistisk.

Jeg beklager at jeg –  som selv har hatt like stor hytte som deg ikke evner å forstå hvordan ditt intellektuelle sinn fungerer under krise tilstander.

Jeg beklager, men du er ikke en hytteboer jeg ønsker å identifisere meg med. At du eier en hytte i millionklassen betyr ikke at du er unntatt myndighetenes anbefalinger. Jeg beklager at du ser det som tryggest å rømme byen når det er fare for smittespredning.

Jeg beklager at du i dette øyeblikk utsetter lokalsamfunnet for den samme redselen som du selv flyktet fra.

Jeg beklager for at du er Norges svar på selvsentrert nordmann. Jeg beklager på vegne av lokalsamfunnet som må godta at bygda fylles med tusenvis av mennesker i en usikker tid som dette. Kjære hytteboer, hva er det som får deg til å reise på hytta når du har fått klar beskjed fra myndighetene om å holde deg hjemme?

Tenker du ikke på de menneskene som fikk landet til å gå rundt før du ble gammel nok til å ta over? Er dette takken du gir generasjonene før deg? Hva med andre sårbare mennesker?

Det virker ikke som du tenker over eventuelle konsekvenser av dine handlinger. Hva sier du til barna dine? At dere ikke behøver å følge myndighetenes råd? Hvordan i all verden skal fremtiden bli om Norges fremtidige generasjoner blir oppdratt til å gjøre hva de vil? Så lenge dere har penger nok så ordner det seg. Da er dere overordnet all verdens myndigheter. Kjære hytteboer, du vet vel at dine barn ikke har lov til å leke med andre barn enn egne søsken?

Jeg beklager, kjære hytteboer, for at du legger skam over et helt hytte Norge. At du med dine handlinger rammer mange flere enn deg selv. Jeg beklager å måtte fortelle deg at det nå er for sent. Jeg beklager å måtte fortelle deg at du nå må ta konsekvensene av dine handlinger.

Jeg beklager for at du ble så redd at du pakket bilen full og rømte fra hjemmet ditt. Det er ikke greit å være så redd. Jeg beklager å måtte si det, men min sympati overfor deg er nå så godt som ikke-eksisterende. Jeg beklager at ditt forhold til lokalbefolkningen har fått en stor ripe i lakken. Men likevel, kjære hytteboer:

Denne gangen har du driti på draget og du har bare deg selv og takke.

/Ann-Kristin

MIN FØRSTE KJÆRLIGHET – EN EPOKE ER OVER

Så er det et faktum. En epoke er over. Jeg vil aldri bli den samme. Norge vil aldri bli det samme. Jan Teigen er død i en alder av 70 år. Når du er ung og tror du er udødelig, så forventer du det samme av de rundt deg. Men så skjer det likevel. Livet slår tilbake med voldsom kraft og minner deg om at ingen er udødelige. Alle skal dø en gang. Vi er alle livredd tanken på døden. Det er skremmende å tenke på at noen man er glad i skal forlate denne verden. Eller at du selv en dag ikke er her lenger. 

Flere av mine idoler gjennom tidene er nå døde. Som ung så er det en klar forventning at de du ser opp til alltid kommer til å være der. De vil aldri bli gamle og skrøpelige. Jeg trodde ikke det om meg selv heller før jeg rundet 40 for godt og vel 3 år siden. Sjokket har vel aldri vært større enn da jeg måtte innse at jeg er halvveis i livet. Iallefall om jeg går utifra gjennomsnittsalder på kvinner i Norge idag.

Er det ikke rart hvordan minner fra underbevisstheten kommer frem i lyset når du minst venter det? Akkurat slik har jeg det her jeg sitter og lytter til “Min første kjærlighet” av Jan Teigen. Jeg er 17 år igjen og har masse følelser som svinger oftere enn andre skifter sokker. Det er mye forelskelse i luften, fremtiden ser lys ut og jeg er lykkelig som få. Lite visste jeg da om at den lykken ikke ville vare evig. Like fascinerende er det hvordan en artist kan være gjemt i hyller og arkiv i årevis, før du èn dag blåser støv av gamle plater og musikken igjen fyller kropp og sinn. Det er ikke mange ting som varer livet ut, men kjærligheten til musikken din forsvinner aldri. Ingen steder er lojaliteten større enn der.

Hver gang en legendarisk musiker dør så dukker det opp en eller flere låter som får meg til å tenke tilbake i livet. Hvordan livet mitt var da denne musikeren var på topp. At dette var en periode i livet mitt jeg aldri får tilbake. Musikk har den effekten. Du har sikkert opplevd å høre på en låt og drømme deg fullstendig bort. Gamle følelser kommer til overflaten og et lite øyeblikk ønsker du at det var mulig å skru tiden tilbake.

Musikken har alltid vært en del av min identitet. Der andre nordmenn blir født med ski på bena, der ble jeg født med mikrofon i hånden. Om du har et like nært forhold til musikken som jeg har, så forstår du hvor uendelig trist det er hver gang en kjent musiker forlater denne verden. Selv om du ikke kjente vedkommende personlig, så har du et forhold til mennesket bak musikken. For det er slik musikk er; den skaper bånd mellom oss mennesker.

Men ettersom tiden går og sorgen slipper litt taket, så kan du atter engang lete frem musikken til ditt idol. Se tilbake på de gangene du var yrende forelsket i selve livet. Sommeren der alt var venner, latter, sol, bading og fullkommen lykke. Og musikken på full guffe mens minner ble lagret på løpende bånd.

Kjære gode Jahn Teigen, tusen takk for at du var og er en del av livet mitt. Takk for at du ga meg “Min første kjærlighet”. Du vil minnes i kjærlighet. Musikken din vil leve videre. Vi sees!

 

/Ann-Kristin

MARTINE HALVS – LIVET ER LITT MER NYANSERT ENN SOM SÅ :-)

Bilderesultat for louis vuitton

Først vil jeg gi all kred til Martine Halvs som skriver et utrolig viktig blogginnlegg og setter kjøpepress på kalenderen. Hun skriver fantastisk bra. Når det er sagt så har kjøpepress eksistert så lenge menneskeheten har hatt penger og tilgang på materielle goder. Det som derimot har forandret seg er at alt vi ønsker oss er blitt så mye dyrere. At barn og ungdom har lyst på nye, freshe og populære klær er helt normalt.

En del av utviklingen til et barn som er på tur inn i puberteten er å finne seg selv. Ungdommen du har fått i hus er på mange måter ikke det barnet du sendte i barnehagen eller på SFO. Dette er et menneske som utvikler seg og sin personlighet i rekordfart. De er ikke et barn i en voksenkropp. En voksen personlighet er ikke lik et barns personlighet. Det gjelder også dine store barn. Selv om vi alle har en grunnpersonlighet er det alltid noe som vil forandres på veien mot det å bli voksen. 

Som så mange andre så scrollet jeg meg nedover i kommentarfeltet til Martine. Jeg er rystet. Dette er voksne mennesker. Hatkommentarene formelig raste inn. De aller fleste i dette kommentarfeltet er enige om at foreldre som har mulighet – og velger å kjøpe dyre merkeklær til barna sine er dårlige forbilder og enda dårligere foreldre. Men kjøre deg, hva i all verden er galt med av og til å kjøpe fine og dyre ting til barna sine? Er foreldre som kjøper dyre ting dårlige foreldre vs foreldre som kjøper billige ting? Sier hvem?

Et ønske fra tenåringen din er et tydelig uttrykk for hvem denne personen utvikler seg til å bli. Dette mennesket er ditt barn. Hvorfor ikke lytte til hvilke drømmer de har? Hvilke ønsker de har? Hvor kommer disse ønskene fra? Hvem er dette mennesket som ikke lenger er liten – men et selvstendig menneske med egne ønsker og behov. 

For å sette ting litt på spissen; dere foreldre som mener at barna er helt på jordet når de nevner Gucci (som faktisk er “in” blant ungdom idag) eller Louis Vuitton. Har dere aldri ønsket dere noe? Ny bil? Tesla? Porche? Nytt kjøkken? Nytt hus? Eller kanskje en tur å se favorittlaget spille årets fotballkamp? 

Det som er 100% sikkert er at kvinner generelt er glad i shopping. Er det slik at vi kvinner stort sett blir fornøyde om vi kan shoppe til oss selv? Masse nytt interiør til et allerede plettfritt hjem. Barna som såvidt kan se på møblene uten at mor blir hysterisk. Bilder legges ut på instagram fra alle mulige vinkler og i riktig lys, kommentarene strømmer inn og mor svever på en sky av selvtilfredshet. 

Kanskje har far kjøpt ny Tesla som står og skinner utenfor huset. De som bor i huset må omtrent stupe inn i bilen for ikke å sette merker på gliset.

Imens sitter Ola eller Kari junior og drømmer om den dagen de kanskje kan få den genseren som koster så altfor mye.

Over til Martines kommentarfelt igjen; jeg leste faktisk en kommentar der vedkommende var freidig nok til å fortelle far til datter med Iphone 11 (jeg er forsåvidt enig i at tenåringer på 13 år ikke har behov for en 11`er),  hvordan han skulle oppdra sin egen datter. Ærlig talt – makan til frekkhet (!) og sier litt om den som skriver slike kommentarer.

Å fortelle hva andre foreldre skal og ikke skal kjøpe til barna sine er ufint og vitner om et underliggende kontrollbehov. Om en mor vil glede sin sønn eller datter med et dyrt klesplagg, skal de da være redde for at det omtalte mammapolitiet skal gyve løs og fortelle dem hvor uansvarlige og udugelige de er? Skal ikke denne sønnen eller denne datteren kunne få glede seg over det han eller hun har fått fra egne foreldre? 

Kjære foreldre – kjøp hva dere vil til egne barn. Og la andre kjøpe hva de vil til sine barn. Om jakken eller skoene koster aldri så mange millioner så bør du respektere det på lik linje med at du krever respekt for de valgene du må gjøre. Det vil alltid være noen som har mer enn andre – det må barn lære å respektere. Hva klær koster er ikke problemet. Det er hvilke holdninger du gir videre til barna dine som er av betydning. Barn skal ikke dømmes utifra hva foreldrene tjener. Barn av velstående foreldre kan også være trivelige barn. 

INTERIØR INSPIRASJON STUE, ENTRE OG SOVEROM

Dette innlegget ble skrevet i april 2019. Siden den gang har inspirasjonen til helt nye fargekombinasjoner kommet snikende. Jeg vil publisere det i et nytt innlegg i nærmeste fremtid, så følg med:-) 

 

Siden det regner idag, så blir det tid til litt surfing på nettet. Jeg leter etter inspirasjonen jeg trenger for å komme i gang med oppussing. Det er forsåvidt noe jeg gjør hver vår. Pusser opp litt her og der. Det er så deilig med nye farger på veggene og bytte ut interiør jeg er gått lei. Med èn gang våren melder sin ankomst så klør jeg i fingrene etter å begynne med et nytt prosjekt. Når man bor i et hus som ikke er helt nytt, så er det alltid noe som må gjøres. Sånnsett tror jeg at jeg hadde kjedet meg i et splitter nytt hus der det ikke hadde vært noe for meg å henge fingrene i. 

Når jeg leter etter inspirasjon så er det i boligmagasiner og på nettet. Jeg har samlet noen bilder som gir et godt inntrykk av hvilken stil jeg liker og som jeg håper kan være til inspirasjon for dere. Det er jo så utrolig mye fint der ute. Her er et lite utvalg av det jeg kom over av interessant interiør idag. 

 

Siden min favorittfarge er mintgrønn, så falt jeg fullstendig for fargen på dette barnerommet. Nydelig farge. Sengen synes jeg blir i overkant høy og utrygg så lenge det ikke er noen form for beskyttelse mot fall. 

Måten teakmøblene bryter med det hvite er en innertier. Teak går aldri av moten og kommer tilbake med jevne mellomrom. Besteforeldrene mine hadde mye møblement av teak og det er like fint idag som da jeg var liten. Det er et ekstremt slitesterkt materiale. 

Her ble jeg usikker på om fargene på veggen/taket er helt lys grå eller en type hvit m/ gråtoner. Taket er muligens klassisk hvit. Skulle visst hva fargene heter. Synes de er skikkelig fine. Det mørke gulvet er prikken over i`en!  

Jeg får aldri nok av kakkelovner. De er et fantastisk smykke i huset. Og så gir de masse effektiv varme. 

 

MENN TRENGER DA IKKE EGENTID?!

Merkelig nok så har jeg aldri vært innom “Børsen” på nett. For å være helt ærlig så høres nettsiden dørgende kjedelig ut. Børs? Vet knapt hva ordet betyr. Likevel havnet jeg tilfeldig innom børsen idag. “Opprør i manneklubb” var tydeligvis det som skulle til. Ærlig talt?! Opprør i manneklubb? Styreleder i klubben trekker seg ut med umiddelbar virkning, datter er oppgitt over sin far og nettavisene haster med å få ut det hellige budskap. Enkelte av herreklubbens medlemmer ønsker ifølge Børsen en frisk forandring. 

Kvinnelige politikere og velstående kvinnetopper vil plutselig være med på moroa. Èn av disse sist sett rullende i en åker. Tipper at disse kvinnene vil tilføre klubben noe helt utenom det vanlige. Spesielt med tanke på at mangeårige mannlige medlemmer er godt inni prostata-alder. 

Bilderesultat for men 50+ handsome

Etter at #exit gikk på nrk-tv så har vi fått et innblikk i hva som rører seg blant norges rikeste menn. Da er det heller ikke å undres på at det blir krisetilstander over sjefsbordet når godt voksne kvinner blir nevnt som mulige fremtidige medlemmer.

Likevel – denne gangen får dere menn min fulle støtte. For hva i all verden er galt med at menn har en egen klubb. Om voksne menn vil røyke noe med ubestemmelig innhold, drikke seg fra sans og samling – og leie inn damer til egen forlystelse, eller for all del; spille ludo, so be my gest.

Menn trenger å være alene. Kvinner trenger også å være alene. Vi mennesker trenger av og til å være alene.

Og det er det ingenting galt i. Det finnes mange manneklubber og kvinneforeninger. Kvinner har da til alle tider hatt sy, – og strikkeklubber. Bare se for deg ramaskriket det ville blitt om menn krevde å få være medlem av syklubben på likestillingens vegne. De som måtte tro at sy og strikking er det eneste som foregår i disse klubbene må ta av seg gammeldagsbrillene. Dagens sy og strikkeklubber har mer innhold enn som så. Men det er selvfølgelig like hemmelig som det som foregår i herreklubbene.

Det er vel mer av nysgjerrighet at det rasles i krokene enn av et behov for likestilling. Kvinner må tåle at menn tilbringer tid sammen bak stengte dører – og vice versa. Det er respektløst å gå ut i media og omtale menn som uansvarlige, maktsyke og kyniske mennesker – uansett hva som måtte røre seg bak stengte dører i klubben. At enkelte kvinner omtrent krever å få innpass i noe så privat er latterlig. La middelaldrende menn ha klubben sin i fred. Er behovet fryktelig påtrengende så lag din egen klubb. 

/Ann-Kristin

 

KJÆRE ARI BEHN

Bilderesultat for ari behn dead

Dette innlegget ble første gang publisert 29/12/19. 

 

1. juledag valgte du, Ari, å forlate denne verden og menneskene som elsker deg. 3 døtre må leve livet videre uten pappaen sin. En mor og en far sørger over tapet av et barn. Venner er i sjokk. Norge er rystet. 

Den berømte grensen går et sted for alle mennesker. Hvor den går er ulik hos deg og meg. Noen tåler mer, andre tåler mindre. Ari Behn sto i kritikk og og negativ omtale i lang tid. Han var et menneske som turde å være seg selv fullt ut. La ikke skjul på noe. Ari prøvde igjen og igjen å formidle sitt til slutt omsluttende mørke.

Uansett hvor mye noen forsøker å forklare psykisk smerte, så er det umulig å forstå for mennesker som ikke har opplevd det på kroppen selv. Psykisk smerte kan være så mangt og oppleves svært ulikt fra menneske til menneske, men når smerten blir så stor at den tar over tanker og handlinger – da kan den føles uutholdelig.

Noen sier at det å ta livet av seg er en egoistisk handling. De aller fleste som velger denne utveien har levd med sin psykiske smerte i årevis. Sykdommen er egoistisk, men ikke mennesket som lever med sykdommen. En depresjon kan ta fullstendig over tanker og handlinger, og personen evner ikke å tenke på noe annet enn at de må bort. Til slutt blir belastningen for stor til at de ser noen annen utvei. Sinnet blokkerer fullstendig for fornuft. Det kan sammenlignes med voldsom, smertefull og ustoppelig tannverk over lang tid. De som har opplevd det vil skjønne hva jeg mener. Du vil gjøre hva som helst for å stoppe det uutholdelige. 

Alle mennesker vil fra tid til annen oppleve å være nedstemt. Disse milde depresjonene er ikke skadelige. Det er naturlig og ikke være lykkelig og smilende hver eneste dag. Det er de mer alvorlige depresjonene som man bør være obs på. Lik nedstemtheten et menneske som lever med bipolar lidelse kan oppleve. Den harde realitet er at en depresjon kan være en potensielt dødelig sykdom om den får utvikle seg lenge nok.

Et alvorlig deprimert menneske har ikke evne til å tenke realistisk. Det er alvorlige forstyrrelser i ens evne til å tenke fornuftig. En depresjon er ikke viljestyrt. Den tar over tanker og blir den alvorlig nok så vil den kunne ta over handlinger. Det er fryktelig ubehagelig og skremmende å oppleve at en ikke har kontroll over egen kropp og sinn.

Angsten som følger når tankene ikke lar seg styre av egen vilje kan være voldsom. Det er en angst som borer seg inn i ryggmargen og kryper ut i hver eneste celle i kroppen. Den kan føles som elektriske støt fra øverst til nederst. Man kan ikke rømme fra ens egen kropp og det er en helt jævlig følelse. Mennesker som har opplevd terror og krig vil kunne fortelle at de har kjent på den samme redselen.

Ari orket ikke mer. Kampen mot eget sinn var slutt. Det er forferdelig trist for de etterlatte, men det er likevel han som måtte leve med sine indre demoner dag ut og dag inn. Hvert sekund og hvert minutt. Ingen kan tvinge et annet menneske til å leve med konstante smerter et helt liv. Det er egoistisk. Så brutalt det enn høres ut.

Ari valgte å kutte forbindelsen til det evige mørket og angsten som stormet i ham. Smerten ble sterkere enn viljen og fornuften. Ingen ønsker å se et menneske de elsker rives i stykker av smerter resten av livet. Det er bare det at et selvmord rammer så mange, mange flere enn den som frivillig går ut av livet. En slik handling skaper stor sorg og fortvilelse. 

Slik som media fremstiller det i ettertid så hadde Ari mange nære venner. En konsekvens av din åpenhet er at vi alle føler at vi kjenner deg litt. På tross av at flesteparten av oss aldri har møtt deg. Likevel er du sterkt til stede. Det er rart hvordan mennesker blir ekstra synlige etter din død. Da legger vi merke til ting og detaljer vi før aldri ofret en tanke.

Kanskje var Ari Behn mer ensom enn det vi tror. Det hjelper lite med stor villa, millioninntekt og Range rover når livet blir for tøft og vennskap for overfladiske. Da er du alene i den store villaen. Alene med tankene dine. Alene med angsten din. Alene. 

Vel så viktig er det å huske på at psykiske helseutfordringer ikke bare rammer den syke. Det rammer også familien rundt. Grensene for hvor mye andre mennesker kan gi av seg selv i et forsøk på å hjelpe, er hårfine. En psykiater sa en gang at det ikke er alle som kan reddes – uansett hvor mye hjelp, behandling og støtte de får. Slik det er med fysiske helseutfordringer. Ikke alle kan helbredes fra en alvorlig sykdom. 

Alene i mørket. Trist som faen.

Kjære Ari Behn – ikveld tenner jeg et lys for deg og dine. For at du og dine etterlatte setter fokus på selvmord. Selv i din uutholdelige smerte evnet du å ønske åpenhet i samfunnet vårt og at vi nordmenn blir mindre opptatt av sosial status, penger og selvopptatthet. Jeg tror ditt ønske for fremtiden er et varmere og mer omtenksomt samfunn. Et samfunn der vi mennesker kan være oss selv, uavhengig om vi er A4, A5 eller ikke A i det hele tatt. At vi mennesker ser hverandre før det er for sent. Vi har mye å lære av deg, Ari.

/Ann-Kristin 

 

SI FRA DEG PRINSESSETITTELEN!

Prinsesse Märtha Louise har såvidt rukket å presentere sin nye kjæreste før mennesker landet rundt føler at de er i sin fulle rett til å uttale seg om hennes privatliv. Alt fra professorer og journalister – til den vanlige mann i gata, alle vil mene noe om prinsessens rykende ferske kjæresteforhold. Om det er så ferskt som vi liker å tro er det mer tvil om, men det er iallefall nytt for norges innbyggere. 

Selv ble jeg varm om hjertet når jeg leste at prinsessen vår igjen har funnet kjærligheten. Hva denne kjærligheten måtte ha som levebrød er meg rivende likegyldig. Om hennes nye kjæreste snakker med ånder eller levende mennesker – om han er fri for hår eller har gullhår bak, så er det da vitterlig ikke vår sak. Ærlig talt. Å gå ut i media og si at Martha bør si fra seg prinsessetittelen fordi hun har funnet seg en kjæreste som er kjendishealer – det troner bokstavelig talt på toppen av frekkhet. Har du noe du vil formidle til prinsessen så gjør det på en annen måte enn å gå ut i pressen.

Prinsessen kjenner norske media godt. Hun har levd med det hele sitt liv. Märtha Louise har alltid levd i skyggen av sin bror, Kronprins Haakon – noe hun muligens har valgt selv. Prinsessen var fullstendig klar over hva hun gikk til når hun valgte å offentliggjøre sin nye kjærlighet. Det første som skjer er at kritikken hagler. Historien gjentar seg. Ari Behn ble ikke behandlet med nåde når han i sin tid ble presentert som prinsessens nye kjæreste. Jeg er rystet og flau over hvor fordomsfulle nordmenn altfor ofte viser seg å være. Nordmenn generelt tror de er så forbannet mye bedre enn alle andre mennesker i den her verden. Det finnes ingen andre i universet bedre enn nordmenn ifølge nordmenn selv. Nordmenn bærer mer og mer preg av narcissisme. Det er en skremmende utvikling. 

Det som er mest skremmende er at nordmenn ikke unner andre å være lykkelig. Så snart noen viser seg å være lykkelige så skal lykken brytes ned med full kraft. Om det er prinsessen eller den menige nordmann som har funnet lykken i sitt liv er uten betydning – her skal det ødelegges. Det er til og med de menneskene som mener at Märtha bør si fra seg prinsessetittelen.

Jeg skjemmes over hvordan vi nordmenn behandler mennesker som ikke er slik vi forventer at de skal være. Jeg håper at Märtha Louise og hennes sjamankjæreste får mange lykkelige år sammen i årene som kommer. Istedenfor å rive ned deres lykke, så kan vi heller slå ring rundt prinsessen vår og støtte henne. Ingen mennesker er A4 – selv ikke mennesker med blått blod. 

Se deg selv i prinsessens sted. Hvordan ville du følt det om du var stormende forelsket og lykkelig fortalte det til verden rundt deg – kun for å bli møtt av motstand. Ingen støtte, ingen glede – bare kritikk mot deg og kjæresten din? Det er hverken du eller jeg som skal leve nært innpå Durek Verrett, og derfor har vi ingen rett eller myndighet til å uttale oss om hvordan andre skal leve livet sitt – og med hvem. Den siste tiden har med tydelighet vist at Märtha gjorde et godt valg sist hun var i et forhold, så hvorfor i all verden skal det være noe annerledes denne gang? 

/Ann-Kristin 

FAMILIESELSKAP TIL BESVÆR

Jeg er en av dem som virkelig ikke fordrar familieselskaper. Foreldre, søsken, søsken sine barn, søsken til svigersøsken sine barn, svigerforeldre, filletanter og onkler- noen ganger kan det virke som hele slekta er samlet på et sted. Disse sammenkomstene er så energikrevende at jeg er tappet for energi i timesvis etterpå. Kroppen lager stresshormoner på høygir, hode og nakke verker og etter et par timer med påklistrede smil og “Så hyggelig at du kom” (Overført betydning: “Det var greit nok at du kom, men jeg gleder meg mest til du går igjen”).

Denne julen har jeg konsekvent takket nei til invitasjoner som involverer foreldre og søsken. Jeg orker rett og slett ikke. Det gir meg absolutt ingenting. Annet enn frustrasjon og hodepine. 

Siden det forventes at storfamilien skal samles i julehøytiden, så har jeg mange ganger følt meg annerledes. Er det virkelig bare jeg som ikke kan fordra å være sammen med slekta i jula? Og forsåvidt på de fleste andre familiesammenkomster. Det tapper meg fullstendig for krefter. Den ene irriterer meg mer enn den andre. Enkelte ganger har jeg bare lyst å slå knyttneven i bordet og rope “Men for faen da – hold kjeft!” Folk skuler på hverandre, snakker dritt om personen som sitter i sofaen på andre siden av rommet – for så å klistre på seg et smil å gjøre som ingenting. 

Mulig jeg er utskuddet i famillien, men jeg kan virkelig ikke fordra når mennesker oppfører seg så langt ifra det jeg mener er naturlig og akseptabelt. Hvorfor er det en selvfølge at du og jeg skal stortrives ilag med søsken som er sure for et eller annet vi gjorde eller sa feil for flere måneder eller år siden? Søsken som egentlig ikke ønsker å tilbringe tid med oss heller. Hvorfor skal det være en selvfølge at man som eldste datter i familien skal sitte der å smile fra øre til øre når man egentlig bare har lyst til å ønske hele slekta dit peppern gror?

For det er slikt det ofte føles. Selvsagt kan det være meg det er noe i veien med, men likevel bør det respekteres at ikke alle er like glade i familieselskaper. Det kan rett og slett bli litt for mange sterke personligheter samlet på et sted. Man kommer sjelden til orde på grunn av all høylytte summingen. Alle har lyst å fortelle noe fantastisk som skjedde for x-antall uker siden, noe som fører til at den ene roper mer enn den andre. Til slutt er det ikke noen som får med seg noe som helst av det som blir sagt. For ikke å nevne dem som fornærmet snurper igjen kjeften og ser ut som de har sett fanden på flatmark – alt fordi de ikke får oppmerksomhet nok. 

Få legger merke til den personen som sitter midt oppi alt og slett ikke har det noe bra, og som aller helst ville hatt en klem eller en klapp på skulderen. 

Misforstå meg rett; jeg er selvsagt glad i alle sammen. Men i år valgte jeg annerledes. Jeg valgte å sette mine egne behov og ønsker høyt på listen over hvordan juledagene skal feires. Jeg angrer ikke et sekund på valget mitt.  

/Ann-Kristin 

NOE ER RIV RUSKENDE GALT

Noe må være galt med samfunnet vi lever i når flere hundre mennesker årlig velger å ta sitt eget liv. Vi lever i et av verdens rikeste land, men likevel er ikke Ola og Kari Nordmann lykkelig. På youtube forekommer det ofte at nordmenn blir omtalt som distanserte og fremmedfiendtlige. Er det virkelig noe du som leser er stolt av å bli karaktisert som? Jeg sier ikke at alle nordmenn er slik. Det finnes selvfølgelig hjertegode og imøtekommende mennesker i dette landet også, men generelt sett er nordmenn avvisende til alt som er nytt og fremmed. 

Selv reiser vi til Kreta, Tyrkia, Gran Kanaria, USA. Japan osv og forventer å bli mottatt med åpne armer. Nordmenn er seg selv lik. Det er skammelig hvordan vi inntar andre land med den største selvfølgelighet, men om noen kommer til Norge.. bevares. Det kjøpes og leies leiligheter i stor stil på solkysten. Det drikkes og bråkes. Uten det minste hensyn til fastboende. 

Det er noe seriøst galt i samfunnet når unge så vel som eldre mennesker ikke lenger ønsker å være en del fremtiden. En lege, politi, advokat, kassadame, renholder, direktør – hvem vet hva disse menneskene kunne blitt om de hadde valgt annerledes. Kanskje har de allerede vært akkurat det og bidratt til samfunnet hele sitt liv, men lever sine eldre dager i ensomhet. Det må skje noe med utviklingen i samfunnet vårt, ellers vil det ikke bli noen lykkelig ende på visa. 

Hvorfor vi nordmenn opphøyer oss selv til å være guds gave til verden er ikke godt å vite. Men det er nå slik det er blitt. Og værre ser det ut til å bli. Kravene blir større og mer uoverkommelige – spesielt for den kommende generasjon. Det kunne til tider være vanskelig å være ung i min generasjon, men nå har det jo tatt fullstendig av. 

Et samfunn er i stadig endring og det forandrer seg drastisk fra tiår til tiår. Samtidig er det vel så viktig at noen hiver seg på bremsene og tar et oppgjør med utviklingen. Ønsker vi virkelig å leve i et samfunn der ingen bryr om hverandre? Der jakten på sosial status er alt som betyr noe? 

For hva betyr vel penger og sosial status når man står midt i en sorgprosess – nettopp, ingenting. Ikke all verdens penger kan bringe noen tilbake. Det vi derimot kan gjøre er å senke forventninger, åpne hjertet for våre medmennesker og vær mer til stede. Vis omsorg om du ser noen som trenger det. Smil til personen ved siden av deg på bussen. Ikke vær redd for å spørre om hjelp hvis livet blir for vanskelig. Jeg tror og håper at år 2020 er starten på noe helt nytt og at samfunnet vårt vil endre seg drastisk i løpet av de neste 10 årene. Hvilken vei det går er opp til deg og meg.